Spark Unlimited, skaperne av Lost Planet 3, klarer dessverre ikke å få fyr på gnisten som skjuler seg under den kalde overflaten i dette tredje tilskuddet i Lost Planet-serien. Tvert i mot velger de å drukne denne gnisten med en klisjéfylt historie, klønete dynamikk og repeterende og kjedelig action. Det kan virke som om jeg pisker løs på utviklerne, men jeg blir rett og slett litt irritert når jeg vet at dette sci-fi eventyret kunne blitt gjennomført så aldeles mye, mye bedre.

En god start

Lost Planet 3 vrir seg fri fra forgjengeren og blir forløperen til det første spillet i Lost Planet-serien. Det hele tar plass 50 år før originalen og du møter hovedkarakteren James Peyton, den typiske hverdagshelten som du fra der av skal tilbringe snaue fjorten-femten timer med. Du er blitt sendt til planeten EDN III som en slags gruveansatt for et firma kalt NEVEC, der ditt oppdrag er å samle inn et nyintrodusert mineral som kalles Unobtanium (T-energy). Tydeligvis skal dette mineralet hjelpe til med å løse en energikrise på vår moderjord.

Enkelt og greit var planen til Peyton å hjelpe til med dette oppdraget, for så å dra lykkelig tilbake til jorden og sin familie med en godt betalt lønning. Merkelig nok går ikke dette helt problemfritt for stakkars Peyton. EDN III er nemlig befolket av uendelige antall kjøttetende og groteske monstre i hver eneste grotte du skulle forsøke å sette en fot i, og det er dette som er fundamentet i dette actionfylte sci-fi-eventyret.

Historien denne tittelen har å tilby er overraskende bra skrevet og engasjerer deg godt. Karakterene du møter føles realistiske og troverdige, og alle oppfører seg slik de burde under visse omstendigheter og vendepunkter som skjer idet du gradvis nærmer deg slutten. Historien er som sagt nokså interessant, men klarer ikke dekke over alle klisjéene du får trykket opp i ansiktet. For min del føltes det litt ut som om jeg satt med manuset i hånden og visste til en hver tid hva som ville skje videre.

Stemmeskuespillet er til tider veldig bra, og i likhet med historien, så er dette et av de sterkeste sidene ved Lost Planet 3. Jeg likte særlig hvordan ulike logger du kunne finne rundt omkring fikk frem en mer detaljert og personlig versjon av hva som faktisk foregår på EDN III. Loggene ble som et slags pusterom i den actionfylte atmosfæren der du kunne lene deg litt tilbake og få med deg det lille ekstra spillet har og tilby, samt høre på godt stemmeskuespill. Uheldigvis er det ikke alt av stemmeskuespill som er like gjennomført og får dessverre spillet til å virke litt hastet og uferdig.

EDN III er en mørk og dyster planet dratt rett ut fra istiden. Grafikkmessig er Lost Planet 3 både imponerende og skuffende. Det er en fryd for øynene å se store landskaper dekket med beinhard is og mørke grotter fylt med alien-liknende planter. I tillegg blåser det opp til noen imponerende voldsomme stormer som virkelig stiller krav til dagens konsoller. Selve omgivelsene er godt utført av designerne, men det mangler variasjon. Det tok nemlig ikke lange tiden for jeg var lei av denne isbelagte verdenen uten noen form for miljøkontraster.

Endringer i kampdynamikken

Selve dynamikken i actionscenene mellom deg og monstrene på planeten EDN III er ikke mye å skryte av, og hele kampsystemet i Lost Planet 3 kan i korte trekk kategoriseres som repeterende og kjedelig. Det er en stor variasjon av monstre du slåss mot, men det er alltid den samme måten å bekjempe de på ved å skyte mot deres svake punkter. I motsetning til forgjengerne så har Lost Planet 3 valgt å fjerne den raske og hektiske kampdynamikken og erstattet den med en snegle. Alt går mye tregere, og føles klumsete og rart. Utviklerne har rett og slett gjort det hele relativt mye mindre komplisert for å trekke til seg en større målgruppe av gamere. Dårlig idé.

Spillet byr på frustrerende dynamikk når det gjelder måten du og den kunstige intelligensen oppfører seg på i forhold til hverandre. Det er liten flyt i måten du beveger deg rundt på, og et eksempel er dash-evnen din, altså når du hopper fremover for å unngå et angrep. Idet du dasher fremover, så stopper du i et lite øyeblikk før du kan bevege deg igjen. I noens øyne er dette kanskje bare en liten bagatell, men tro meg, det er ufattelig irriterende og ødelegger flyten som burde vært der. Den kunstige intelligensen så først og fremst helt grei ut inntil du litt senere i spillet møter menneskelige fiender – det er først da du skjønner at den har vært elendig hele tiden.

En flerspillerdel utenfor fokuset

I Lost Planet 3 er det åpenbart enspillerdelen som ligger i fokus. Flerspillerdelen derimot, forblir på sidelinjen og tilbringer tiden sin der som intet annet enn et tidsfordriv. Du kan velge mellom noen typiske måter å spille sammen og mot andre spillere, som for eksempel i Team Deathmatch. Det er gøy til tider å dominere andre spillere, men som sagt står enspillerdelen i fokus, og flerspillerdelen kan jeg neppe se for meg at blir noe triumferende i Lost Planet 3.

Lost Planet 3 er det actionfylte sci-fi-spillet som vil overaske mange på godt og vondt. Det er et spill midt på treet; verken en veldig dårlig eller en triumferende tittel. Historien trekker deg igjennom, selv om den lider av noen svakheter. Det å plaffe ned monstre på en fiendtlig planet er alltid underholdende, det må jeg bare innrømme, men dessverre fjerner mye av dynamikken i spillet den skytegleden vi alle har. Jeg er litt skuffet over Spark Unlimited med tanke på at Lost Planet 3 virkelig hadde potensialet til å bli et actionspill vel verdt å spille.