Å følge i fotsporet til mektige Infinity ward får hopping etter Wirkola til å se ut som en barnelek. «World at War» står tilbake som en flau kopi av «Modern Warfare», og «Call of Duty 3» var kanskje ikke noen braksuksess (men dog en av undertegnedes favoritter). Treyarch har med andre ord fått føle skikkelig på kroppen hvordan det er å spille annenfiolin. Situasjonen de har vært i nå tar kanskje kaka, etter det voldsomt vellykkede «Call of Duty: Modern Warfare 2». Skepsisen til Treyarch som utvikler er derfor stor, og mange er sikkert bekymret for at dette blir nok et mislykket snylteverk basert på Infinty Wards arbeid. Jeg kan berolige dere alle med at dette ikke er tilfelle, for «Call of Duty: Black Ops» er en svært fornøyelig affære.

Kjente fjes

«Call of Duty: Black Ops» foregår i hovedsak under den kalde krigen, med litt hopping frem og tilbake. Som superhemmelig CIA-agent (med noen ekstra privilegier) får vi delta i etterretningstjenestens mer lyssky operasjoner på sekstitallet. Uten å røpe for mye må jeg nesten bare nevne hvor tett høydepunktene avløser hverandre. I det ene øyeblikket utfører man et bråkete attentat på Fidel Castro, før man plutselig deltar i en voldsom flukt fra en russisk konsentrasjonsleir. En svipptur innom Vietnam, før ferden går til Pentagon og et besøk hos JFK (som høres ut som borgermesteren i «The Simpons»). Ambisjonene er skyhøye, og mengden av interessante hendelser gjør at man får gåsehud opptil flere ganger i den forholdsvis svært lange kampanjen.

Likevel merket jeg meg at Hollywood-faktoren er skrudd bittelitt ned, og fokuset er lagt mer på den psykologiske thrilleren. Det synes jeg kler «Call of Duty: Black Ops» veldig bra, men samtidig sliter Treyarch litt med å holde på interessen hele veien. Den gode fortellerteknikken, som tidvis er minst like god som i «Medal of Honor», holder ikke et like fast grep på deg hele spillet gjennom, og mye av det skyldes nok at historien er veldig lang, og at den kanskje blir litt for komplisert for sitt eget beste. Men for all del, jeg er alltid for en historie som prøver å være smartere enn det «Call of Duty»-serien er kjent for, selv om den kanskje gaper over litt for mye iblant. Hele sulamitten føles fortsatt veldig høybudsjett, stemmeskuespillet er knall (selv om jeg ble utrolig lei av gnålingen til Ice Cube), og historien er velskrevet og godt fortalt stort sett hele veien.

Swingin’ Sixties?

I og med at Black Ops foregår bl.a på sekstitallet, skulle jeg ønske at Treyarch hadde satt seg litt inn i epoken. Greit nok at Apachene i Vietnam spiller Creedence, og at vi får Rolling Stones som bakgrunnsmusikk på en bane à la «Red Dead Redemption», men det mangler litt på den kalde krigen-sjarmen som f.eks «Metal Gear Solid 3» oste av med gammel teknologi, mote, sjargong og hele pakka. Med så og si fri tilgang til alt av CIAs hemmelige tech, får man i blant en sterk følelse av å befinne seg i 2010. Dette er jo ikke så veldig viktig, men det hadde vært artig å se et «Call of Duty»-spill som ikke tar seg selv så seriøst.

Grafikken er mer eller mindre lik den i «Call of Duty: Modern Warfare 2», og virker også en smule mer polert. Jeg synes Treyarch har utnyttet de grafiske mulighetene bedre enn Infinity Ward, med spennende banedesign, imponerende ansikter og dramatisk lyssetting. Lydbildet er som vanlig bra, med varierende følelse av trøkk i våpnene. Musikken er bedre enn vanlig, og bidrar til å skape en særegen stemning som skiller «Call of Duty: Black Ops» fra forgjengeren.

Spennende nytt

Men hvem er det jeg lurer? Det er online-delen vi alle har ventet på, og her har det skjedd ting. Treyarch har alltid vært redde for å tukle med de velfungerende onlinemodellene til Infinity Ward, og kjernefunksjonaliteten er selvfølgelig på plass, men nyhetene er mange. Det er en drøss med ting for ”kidsa” som farger og ikoner på retikkelet, muligheten for å lage et eget symbol som man kan sette på våpenet, og forskjellig ansiktskamo på soldaten din osv. De fleste av disse er riktignok ikke tilgjengelige før langt oppi nivåene, eller til og med etter prestige, og dermed blir det ekstra stas å få dem.

I enda større grad enn før er «Call of Duty: Black Ops» rimelig nådeløse mot snipere, siden banene er for små til slikt med mindre du virkelig vet hva du driver med. Det er naturligvis fine greier for de som river seg i håret av å bli snipet gjennom hele banen. Sammenlignet med «Medal of Honor» eller «Battlefield: Bad Company 2»s multiplayer er tempoet mye, mye høyere, men her vet man jo hva man går til. Banene er forøvrig mange og veldig godt balanserte, om enn litt grå i fargene. Et hederlig unntak fra gråtonene er Nuketown,  en sjarmerende femtitalls-forstad befolket av mannekengdukker som forvirrer jegerøyet ditt.

Av mer interessante oppdateringer kan jeg nevne den radiostyrte bilen lastet med eksplosiver, det nye armbrøstet med sprengpiler, den ballistiske kniven med springfjær og muligheten for å slenge seg i dekning (noe som ser veldig kult ut midt i intense kamper). Men der Treyarch virkelig har skutt gullfuglen er med de nye veddemålskampene.

Fram med lommeboka!

Sammen med vanlige erfaringspoeng får man nå også «Call of Duty»-penger. Disse kan man bruke på nye perks, våpenoppgraderinger og til å fikse på soldaten sin. Dette er genialt i seg selv, siden det snur opp ned på den gamle progresjonsmodellen. Nå velger man selv hvilke våpen man vil kjøpe og når, samt hvilke dingser man vil ha oppå dem. Kulest av alt er likevel at man også kan vedde dem i spesielle kamper med egne regler. Intensiteten i disse kampene er av typen ”hjertet i halsen konstant”, og den briljante ”one in the chamber”-modusen sliter seriøst på nervene når potten er stor. Her får man kun en pistol med en kule i, og kniven. Kulene dreper med ett skudd, og man får en ny når man tar noen av dage. Ellers finnes det en modus hvor man starter med en revolver og får et nytt og bedre våpen hver gang man dreper noen, en hvor våpnene skiftes ut hvert førtifemte sekund, og en hvor man kjemper med enkle melee-våpen og annullerer fiendens score om man dreper ham med den nye kasteøksa. Alle sammen føles friske og nyskapende, og det at det faktisk står om ”penger” gjør et allerede godt destillert opiumsderivat av et spill totalt avhengighetsskapende. Hadde det stått om ekte kronasjer hadde jeg muligens aldri forlatt leiligheten igjen.

Bikkjeherk

Jeg er også fornøyd med at mange av de mest plagsomme streak-belønningene fra «Call of Duty: Modern Warfare 2» er borte eller i hvert fall veldig langt oppe i killstreak-rekka. For eksempel er den forhatte atombomben borte vekk, til undertegnedes store glede. Det gjør at kampene er mindre preget av eksplosjoner overalt, og man dør ikke hele tiden fordi man tilfeldigvis var på feil sted til feil tid. Jeg håper virkelig at folk velger å bruke den radiostyrte bilen eller den manuelt styrte raketten også i lengden, for det føles sunt for onlinekampene. Det jeg liker mindre, er at Treyarchs fascinasjon for hunder har blitt med over fra «Call of Duty: World at War». For å få tilgang til jakthundene kreves det heldigvis mange drap på rad, men jeg testet det ut lokalt i starten, og har møtt på dem sporadisk online. Med sitt umiddelbart dødelige nærvær kan de forpeste enhver god runde, og det er faktisk så ille at de kan komme til å bli en skikkelig gledesdreper hvis folk bruker dem mye. Så langt ser det heldigvis ut til at den høye killstreaken som kreves (elleve) hindrer en overflod av helvetesdyrene, men Treyarch skal likevel ha smekk for å ha tatt dem med i det hele tatt. Forøvrig er det fortsatt i overkant gunstig å sitte som skytter i helikopter, og i kjent stil er det som regel ett eller to helikoptere i bruk på banen som man må gjemme seg for.

Nå skal det nevnes at man denne gangen, i likhet med forgjengeren etter juni i år, kan spille såkalte “Barebones”-kamper. Her eksisterer det hverken killstreaks, våpenmonteringer eller utstyr. Og da blir det vanskelig å holde de hersens helikopterne og hundene mot utviklerne lenger. Bra jobbet, Treyarch. 

Som Hitler gremmet seg over i en nylig nyteksting av det berømte Der Untergang-klippet,  er quickscoping ikke lenger mulig. Det synes jeg kanskje var litt unødvendig, siden det tipper våpenbalansen enda mer vekk fra sniperriflenes favør. Vi får bare tro at Treyarch hadde sine grunner, og at det i lengden vil vise seg å være det mest fornuftige.

Zombiemoro

I tråd med dagens trender og fansens samlede rop er zombiene selvsagt tilbake. Personlig synes jeg vel egentlig ikke at denne modusen er så forferdelig spennende, men i godt lag går det selvfølgelig an å ha det artig med den. Modusen virker temmelig uforandret fra World at War, bortsett fra at man kan spille fire på en skjerm, og at på en av banene spiller man som henholdvis Castro, Kennedy, Nixon eller forsvarsminister McNamara. Festlig.

Jeg er veldig imponert over den kraftpakken Treyarch endelig har fått til. Selv om «Call of Duty: Black Ops» vil fortsette å by på utallige øyeblikk hvor man til stadighet blir drept av hylende fistelfjortiser med doble automatvåpen, er det kommet nye ting som trekker nye spillerskarer. Veddekampene er i seg selv verdt et kjøp. Jeg kan derfor ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten, og puste lettet ut over at mine gamle «Call of Duty 3»-venner Treyarch innfrir forventningene. Og spille mer. Må. Spille. Mer.  

Se flere bilder fra «Call of Duty: Black Ops» på neste side.

«Call of Duty: Black Ops» er utviklet av Treyarch og utgis av Activision. Spillet lanseres på PC, Xbox 360, Playstation 3, Wii og DS 9. november.