For å ha ting på det tørre fra start. Jeg er egentlig ikke så glad i Tekken, og jeg har null forhold til Pokémon-universet. Hvem bedre til å mene noe om Pokkén Tournament, som i bunn og grunn er Tekken med Pokémon-figurer?

Spillet har allerede vært tilgjengelig i arkadehaller i Japan siden i fjor sommer, men ble nylig sluppet på Wii U i resten av verden.

Du starter på samme måte som jeg antar at man starter de fleste andre Pokémon-spill, ved å lage deg en trener. I tillegg velger du hvilken Pokémon du ønsker å benytte deg av i turneringsspillet. Dette kan du selvfølgelig bytte på etter du har fått testa ut de ulike figurene. De kan imidlertid kun trenes opp en og en. Den erfaringen du har opparbeida med en Pokémon, kan ikke overføres til en annen.

Valgmulighetene i antallet Pokémon er ikke imponerende. Du har kun 16 spillbare karakterer å velge blant. Det er riktignok amiibo-støtte, så det er mulig at det er mulig å kjøpe tilgang på flere etter hvert. I tillegg har du 30 støttefigurer, fordelt på 15 par, som du kan låse opp ved å trene opp din Pokémon.

Disse støttefigurene kan du tilkalle i løpet av kampen for å hjelpe deg. Enten ved å angripe motstanderen, gi deg en fordel eller motstanderen en ulempe. En fin funksjon, men den virker litt overfladisk. Jeg har ennå til gode å oppleve at støttefigurene har noen som helst innvirkning på utfallet i en kamp, men det er en måte å få flere figurer inn i spillet.

Pokkén Tournaments mest interessante funksjon er hvordan du kan bytte fase midt i kampen ved å utføre visse angrep. Det er to faser i hver kamp. En såkalt «field phase» hvor du har full frihet til å bevege deg hvor du vil i ringen. Og en «duel phase», et nærkampsystem som ligner veldig på slik du spiller Tekken. Dette gjør at du i stor grad kan tilpasse hvordan du spiller etter hvilken Pokémon som er din favoritt.

Du har nemlig fire forskjellige typer å velge blant. Du har de som baserer seg på fart, den som har kraft som sin største styrke, de mer tekniske og de mer balanserte figurene som ikke har noen utprega styrker eller svakheter. Du kan dermed finslipe taktikk og teknikk etter dine styrker.

Alle slåssespill med respekt for seg sjøl har en form for superbar, som fyller seg opp i løpet av kampen, hvorpå du kan levere noen svært så ødeleggende angrep. Her fyller du opp synergimåleren og går inn en fase hvor alle angrep du utfører gjør ekstra skade i tillegg.

En av de store styrkene til Pokkén Tournament er at det er lett å komme inn i, samtidig som det har nok dybde til å være interessant for mer garva spillere i denne sjangeren. Til forskjell fra for eksempel Street Fighter-spillene er knappekombinasjonene for å få til spektakulære angrep ofte veldig enkle. Her handler det mer om å trykke i rett øyeblikk eller i riktig fase. Og det er nettopp her dybden ligger. Mye av spillets finesse ligger i plassering og taktikk. Og selv om du har mestra mange av spillets faser, kan du likevel tape for en relativ nybegynner som mest bare trykker vilkårlig.

Kjører man gjennom spillets opplæring kan det føles som veldig mye å ta innover seg, fordi du blir presentert utrolig mye informasjon på en gang. På en måte som ikke er ideell. Jeg kunne nesten ikke vente på å slå av tipsene fra hjelperen Nia, som blir irriterende raskt. Heldigvis har spillet en fin treningsmodus hvor du kan drive litt egentrening.

Stein, saks papir-prinsippet er selve fundamentet kampene i ordinær Pokémon er bygget på. Her har du også en variant av det samme trekantprinsippet med kontringer, normale angrep og kast. Hvordan disse fungerer, vil hjelpe deg langt på vei, men heldigvis definerer de ikke opplevelsen.

I enspillerdelen er det Ferrum League som er hovedmodus. Her er oppgave å kjempe deg opp fra fjerdedivisjon til toppen. For å kunne rykke opp må du beseire en spesialtrener. I tillegg er det en relativt tynn historiedel baket inn i turneringsspillet, om en svart Pokémon som driver og skaper trøbbel.

Dette er jo en helt grei modus, men selv på den høyeste vanskelighetsgraden (du har tre å velge mellom) blir det faktisk litt for enkelt. I tillegg kan du selvfølgelig spille enkeltkamper.

Tanken er nok at det er flerspillerdelen som skal holde deg gående. Online har du valget mellom vennskapskamper eller rangering. Og det er også her spillet er på sitt beste. Den kunstige intelligensen er lett å lese. Derfor er det en befrielse å møte andre mennesker, som du aldri helt veit hva finner på. Jeg har aldri opplevd noen problemer med å finne en motstander på nett og serverne virker stabile og fine. Rankingsystemet fungerer også tilfredsstillende. I vennskapskampene kan du imidlertid få noen rare matcher. Etter tre strake seire mot nybegynnere var jeg nødt til å spille mot en som hadde over 300 kamper og en seiersprosent på over 80 prosent. Det fikk meg ned på jorda igjen for å si det sånn.

Presentasjonsmessig har spillet mye å hente. Både menyer, musikk og stemmeskuespill er lite imponerende. Jeg har allerede nevnt den irriterende hjelperen Nia, som maser og maser. Ikke bare mellom kampene, i menyene og i opplæringa, men også under kampene! Heldigvis var det mulig å slå av maset hennes. Musikken er en irriterende muzak-variant som fort blir enerverende. Menyene er bare kjedelige.

Det samme kan man si om de forskjellige arenaene du kjemper på. Det som imidlertid er detaljert og flott er de ulike figurene. De ser virkelige fantastiske ut. Spillet har også en veldig god flyt i kampene, med animasjoner som klarer å følge med på et ganske hektisk tempo. Og responstida er god.

Det som er bra med Pokkén Tournament er virkelig bra. Hadde kampene i ordinære Pokémon-spill fungert på denne måten, ville jeg kanskje vurdert å spille dem. Grunnmuren her er solid. Problemet er at huset som er bygget på toppen ikke føles helt ferdig. For fansen vil jeg tro at dette er en vinner, men for meg er det mye moro en stund, før jeg legger det bort og glemmer det.