Denne kommentaren tar utgangspunkt i foredraget «Death to the Three Act Structure», som ble holdt under årets Game Developers Conference. Foredraget kan finnes her.

For litt over en måned siden kom Tom Abernathy fra Riot Games og Richard Rouse III fra Microsoft Studios med et noe oppsiktsvekkende utsagn. De to velkjente spillutviklerne holdt under GDC 2014 et 25 minutter langt foredrag med tittelen «Death to the Three Act Structure – Toward A Unique Structure For Game Narratives», og deres mål var intet mindre enn å skape en endring i hvor fokuset hos spillutviklere ligger. Abernathy og Rouse mener at historien i et spill er «svært overvurdert», og at utviklere burde bruke mindre tid på å realisere den.

Mange stilte seg kritiske til Abernathy og Rouse sitt utsagn om historieaspektet i spill, og det er i utgangspunktet lett å skjønne hvorfor. At et spill sin historie er for dårlig oppbygd, for generisk eller rett og slett for kjedelig, er kritikk som kan rettes mot en god del av AAA-spillene som lanseres på markedet. I tillegg kommer vi nettopp ut av et spillår der vi flere ganger har fått stadfestet at å kombinere underholdende gameplay med ambisiøse og velkomponerte narrativer faktisk er mulig. The Last of Us og Bioshock Infinite, begge spill der historien uten tvil spilte en viktig rolle, var å finne blant fjorårets største spillsuksesser.

Man kan dermed spørre seg hvordan to respekterte personer innad spillindustrien kan mene at historier i spill er overvurderte, og oppfordre til at utviklere bruker mindre tid på å forme historien. Kjemper Abernathy og Rouse en tapt sak, eller har deres agenda mot historiefortelling i spill noe for seg?

Det er verdt å nevne at de to utviklernes synspunkt stammer fra langt mer enn et simpelt ønske om mer skyting og mindre prating i dagens spill. For selv om mange hevder de rangerer historie høyt på listen over et spill sine viktigste aspekter (undertegnede inkludert), kan Abernathy og Rouse henvise til studier som forteller at det motsatte gjelder i virkeligheten.

Studier utført av Microsoft viser at spillere som oftest husker mindre av handlingsforløpet i spill enn i filmer og TV-serier. De fleste kan naturligvis gjengi de grove trekkene i handlingen i et spill de har spilt, men det viser seg at detaljene uteblir for spillere flest. Tenker man over det, er det logisk. Når man spiller spill blir man ofte bombadert med inntrykk fra alle kanter. Man skal lære seg spillmekanikkene og konsentrere seg om gameplayet samtidig som man skal bli innlemmet i en gjerne helt ukjent fantasiverden. I motsetning til filmer og TV-serier, der man passivt sitter og følger med på det som skjer, må man i spill delta aktivt for å drive historien videre. La oss heller ikke glemme at mange spill lar store deler av historien avdekkes gjennom gjenstander i spillet som spilleren kan velge å ignorere, som for eksempel Voxophones i Bioshock Infinite.

Richard Rouse og Tom Abernathy konkluderer med at grunnet hvor lite den gjennomsnittlige spilleren egentlig får med seg, burde spillutviklere legge mindre arbeid i å levere innviklede historier. Spillutvikling er riktignok en svært tidkrevende affære, så hvorfor bruke tid på et aspekt folk kun vil huske en brøkdel av?

Jeg synes Rouse og Abernathy tar opp en veldig viktig problemstilling innenfor dagens spillutvikling. Det er et problem som forbigåes i stillhet av både spillere og utviklere – nemlig at historier i spill ofte halter på flere områder. Det virker som om spillutviklere er mestre i å komme på gode konsepter og settinger som de bygger spillene sine rundt, men selve historien drukner i dårlig manus, presentasjon og oppbygning.

Konklusjonen våre venner i Microsoft og Riot Games kommer til i deres foredrag føles imidlertid som et aldri så lite sleivspark.«Historier i spill er overvurdert», hevder de, men jeg vil kontre med det motsatte. Historieaspektet i spill er undervurdert. Rouse og Abernathy oppfordrer utviklere til å fokusere mindre på plott og mer på karakterer og gameplay, men hva godt gjør vel karakterer man kan relatere til hvis eventyret vi navigerer de gjennom er blottet for kreativitet og dybde?

Spillmediet er unikt på mange måter, men spesielt på grunn av interaktiviteten det tilbyr. Denne muligheten til å utforske og påvirke verdenen og karakterene i spillet baner vei for en grad av innlevelse film og TV-serier kun kan drømme om. Spill som Bioshock Infinite, The Last of Us og The Walking Dead har, på svært ulike måter, vist oss hvordan spill kan levere emosjonelle, kreative og underholdende fortellinger på lik linje – om ikke bedre – enn film og TV.

«På svært ulike måter» er nøkkelbegrepet her. Spillene som virkelig lykkes i å formidle en historie, er ofte de som bryter fra klassisk treaktsstruktur. Selv om jeg ikke kan si meg helt enig med konklusjonen om at utviklere burde fokusere mer på karakterer og mindre på historier, trekker Rouse og Abernathy fram et svært viktig poeng. Spill er ikke film. Spillutviklere burde fokusere på å fortelle historier som er tilpasset for spill, og ikke prøve å levere en Hollywood-blockbuster i spillform. Det er på tide at spill får en strukturform som er spillmediet verdig, og kanskje er det på tide at vi spillere slutter å godta middelmådige historier som lener seg på strukturformer tilpasset for andre medier.

Spillmediet er fortsatt ungt, og å spå hvor framtiden for historieformidling i spill ligger, er nært sagt umulig. Kanskje vil episodebaserte spill være normen om ti år, eller kanskje vil vi se et hav av ikke-lineære spill med 20 forskjellige slutter i årene som kommer. At sentrale personer som Tom Abernathy og Richard Rouse III tør å takle problemene ved historieformidling i spill, lover godt for framtiden, og selv om jeg ikke sier meg enig med deres konklusjon, slenger jeg meg på deres smått anarkistiske slagord: «Død over treaktsstrukturen!»

Hva synes du om historiefortelling i spill? Er du enig i påstanden om at historier i spill er overvurdert? Kom gjerne med din mening i kommentarfeltet!