Ahh, London. Milliardærerens hjemby, finnes det en by som symboliserer 1800-tallet sterkere enn hjertet av det britiske imperiet. Stedet hvor Karl Marx, Charles Dickens og Charles Darwin endret vår verden på hvert sitt område. Årets Assassins Creed historie tar oss til London, hvor vendepunktet mellom den gamle og den nye verden skjer.

Sikkert og litt Stereotypisk

Syndicate tar ingen sjanser. Etter den kanskje litt skuffende Unity i fjor er det tydelig at Ubisoft har rettet på de verste valgene og gjort spillet mer polert og gjennomført. Vekk er den rotete og kaotiske Paris, og nå har vi åpne og vakre London å leke oss gjennom. Det er mer luftig og enklere å komme seg rundt og vi har fått mange nye leketøy også. I denne lekegrinden har det nå ankommet transportmidler i form av hester med kjerre og nye muligheter å gjennomføre oppdrag på. Ubisoft har puttet på en vesentlig del flere gameplay-mekanismer som gjør at det blir mer og mer en åpen lekegrind. Riktignok er det fortsett strømlinjet historie og sideoppdrag, men vi ser konjukterene av noe unikt ute i horisonten. For I Syndicate ser vi det som kan også bli en påvirkingskraft fra Hitman og Grand Theft Auto.

Historien tar plass i 1868 , og etter en kort sekvens for å presentere karakterer og knappene er hovedpersonene Jacob og Evie Frye på vei til London med tog. Tvillingene har fulgt et spor til hovedstaden bare for å oppdage at byen er under total kontroll av tempelridderene. Det er også en historie i nåtiden, men den er bare fortalt via kuttscener og har som formål kun å et grunnlag for hvorfor vi er i London. Det er greit nok, mens jeg spiller meg gjennom London bryr jeg meg egentlig ikke om hva som skjer i nåtiden uansett.

Så hva er egentlig forskjellen mellom Evie og Jacob i spillestil? Egentlig veldig lite jo lenger ute i spillet man kommer. Teorien var at man skulle velge mellom dem avhengig om man likte sniking eller slåssing, men utenom historieoppdragene som krever en bestemt karakter, så vil du nok ikke gidde å skifte så ofte.

Dessverre er de også veldig stereotypiske. Evie er den rolige og smarte (selvsagt) mens broren Jacob er den tempramentsfulle og impulsive som bare gjør ting verre. (Selvsagt) Det var nesten som om jeg bare ventet på at Evie skulle himle med øynene og mumle «menn» oppgitt. Den evige gimmiken med at menn er sterke og dumme mens kvinner er smarte og kvikke har vi sett nok av slikt kjønnsmønster på TV.

Jeg regner ikke med at historien skal nå høydene til Assassins Creed II, men det er ser ut til at man ikke lager en effektiv historie lenger, men kun en svak tråd hvor man må koble sammen alle de berømte karakterene som man vil ha i spillet. Skurkene i spillet er forglemmelige og hovedpersonene i seg selv er svakt skrevet. Evie forelsker seg i den eneste snille mannen på hennes alder i spillet og Jacob lager så mye bråk og er eplekjekk mens søsteren må rydde opp etter han.

Riktignok skal utviklerene ha skryt for å fulgt den virkelige historie. En rask sjekk viser at nesten alle av skurkene var virkelige personer som døde i 1868, men burde det ha gått på bekostning av å ha friheten til å skape litt dypere figurer?

En blanding av Hitman og Grand Theft Auto

Det er tydelig at vi ser konjekturene av hvor Ubisoft vil ta serien videre. Innføriingen av kjøretøy i gatene av London fungerer ganske så bra, og oppdragene med å snikmyrde de store skurkene gir meg unektelig en Hitman-følelse. Denne funksjonen var også i Unity, men der var systemet for rotete og tilfeldig. Her har du hele tiden kontroll over omgivelsene og har full mulighet til å gjøre det du har planlagt. I et eksempel skulle jeg ta livet av en doktor. Jeg kunne hoppe ned fra taket og gjøre dåden der og da, eller jeg kunne snike meg ned til likhuset ta plassen til en død person den samme doktoren skulle gjøre en obduksjon på. Det er uendelige muligheter her i fremtiden og jeg håper virkelig Ubisoft skaper noen gode åpne brett neste gang.

Mye er også kopiert fra tidligere spill, blant annet det å erobre en by, bastion for bastion. Det nye her er at du nå er lederne av en kriminell gjeng kalt The Rooks. Etterhvert som du tar over bydeler vil de begynne å patruljere gatene og hjelpe deg i kamp. Du kan oppgradere dem og gjøre dem til en uslåelig hær. Dette er en spillmekanikk som man brukte med suksess i både Brotherhood og Revelations og jeg er glad for å se det komme tilbake.

En ting jeg la merke til når jeg spilte var atmosfæren til spillet. Borte er den romantiske mystikken som drev historien før, erstattet med en mekanisk konspirasjon som grenser til en steampunk-identitet. Det er kanskje på tide med en forandring. De mange spørsmålene og mysteriene er i stor grad løst og historien i nåtiden er ikke like lenger interesant utenom noen kuttscener som danner grunnlaget for neste spill i serien. Det er helt greit, fordi de har truffet spikeren på hodet når det gjelder både visuelle og musikalske i  Syndicate.

Pirrende og atmosfærisk lydbilde

Musikk har blitt viktigere og viktigere i spill, og Assassins Creed har definitivt flyttet opp standarden. Flaggsangen Heart of an Assassin, har fått en oppdatert mekanisk bakgrunnsspor som gir en god unik identitet for serien. Er du fans av Sherlock Holmes (både filmene og tv-serien) vil du med engang skjønne lydbildet til Syndicate. Folkesanger akkompanert av rask takt og mekaniske instrumenter passer perfekt til spillet. Er det en ting Assassins Creed enda ikke har feilet på er det nemlig musikken. Få spill klarer å bygge opp stemmningen i et spill bedre enn Ubisoft. Uansett om du sniker, rømmer eller rett og slett under tidspress for å defusere en bombe, klarer spillet alltid å finne en passende tone som forteller om alvoret samtidig som den minner deg på at du er i London.

I god Ubisoft-stil har Syndicate hatt enorm antall forskjellige trailere med god musikk. Skal jeg velge en hovedsang som tar for seg tematikken i dette spillet er det sangen Silent Running med Hidden Citizens.  

Fremtiden er lovende

I likhet med menneskeheten har Assassins Creed utviklet seg slik at de nå snart er klare for den industrielle revolusjon. Hvor Unity kanskje representerte seriens mørke tidsalder ser Syndicate ut som om rennesancen er rett rundt hjørnet. Jeg simpelheten gleder meg til fremtiden nå.

La det være klart, grafikken er ikke bedre enn hva som forventes av denne generasjonen og i mang tilfeller opplevede jeg kopierte sprites på karakterene. Det er gjort en god jobb med å kopiere følelsen av et London som gjør seg klar for å lede verden inn i den mekaniserte tidsalder, og særlig Thames var et veldig solid og morsomt område å vandre rundt.

Når jeg legger fra meg kontrolleren og ser Syndicate sin rulletekst på skjermen er jeg både lettet og fornøyd. Assassins Creed II står hos meg kanskje som det beste littærere spillet noensinne og hvor serien har kanskje på dette punktet har sunket i det siste viser Syndicate håp. La det bare være sagt at Syndicate er ikke noe revolusjonerende. Det er kanskje det spillet som er minst mørkt av samtlige av titlene. Men det gjør jobben sin godt. Det gaper ikke over for mye og man føler ikke at man må ta inn for mye av informasjon på engang. Det er et riktig valg Ubisoft har gjort ved å nedprioritere sekvensene i nåtiden. Nå venter jeg spent på neste kapittel og ikke med nøling slik jeg gjorde etter Unity.