I «Assassin’s Creed 2» får vi et gjensyn med Desmond Miles. En mann som etter hendelsene i forgjengeren bestemmer seg for å ta opp kampen mot tempelridderordenens totale ballegrep på den moderne verden. For å gjøre dette må det nok engang litt slektsgransking til. Ved hjelp av drømmemaskinen «ANIMUS» kan Desmond gjenoppleve sine forfedres liv, som denne gangen faller på snikmorderen Ezio Auditore da Firenze, fra renessansens Italia. Over det cirka 20 timer lange eventyrer følger vi Ezios ferd fra en ung og rik odelsgutt til en taktisk og hevnlysten morder. Spaning og dreping av nøkkelpersoner i tempelriddernes orden blir en del av hverdagen for mannen som søker hevne på de ansvarlige bak hans kjære families bortgang.

«Assassin’s Creed 2» sparer ikke på kruttet når det kommer til konspirasjonsteorier og overraskelser. Som rett ut av forfatterskapet til Dan Brown lekes det med historiske begivenheter i ren fiksjon. Og som saftig godbit nøles det ikke et sekund på å legge opp til svar på de mest kontroversielle hendelser i menneskets historie. Kort sagt – en særdeles underholdene historie som alene kunne gjort seg i bokform.

Innholdsrikt og vakkert

Med Desmond bak spakene på kjekkasen Ezio, utspiller«Assassin’s Creed 2» seg for det meste mellom de trange italienske gater i det 15. århundre. Byene du besøker er fulle av liv og byr som regel på en hel del sideoppdrag til den som ønsker å tjene seg rik. Pengene du etterhvert får samlet inn kan brukes hos de mange forskjellige butikker for nye våpen og rustninger. Og for den som ønsker, kan  litt ekstrem oppussing av familiens mystiske festning være en lur invitering.

Fra Venezias velkjente kanaler til Firenzes fantastiske landemerker er «Assassin’s Creed 2» et vakkert spill. Animasjoner i både kamp og filmsekvenser leverer og de generelle omgivelsene, imponerer. Dessverre kan det totale bilde ødelegges av enkelte merkbare begrensinger for den som skulle være like pirkete som meg. Personlig var detaljnivået i ansikter og hvordan spillet sporadisk faset ut objekter i bakgrunnene noe som trakk litt ned på opplevelsen.

Rot i akrobatikken

Hvis vi skulle ha målt gutta opp mot hverandre, ville nok ikke Altair fra «Assassin’s Creed» hatt så mye å stille opp med i forhold til Ezios akrobatiske ferdigheter. Han er raskere, sterkere og en soleklart mester når det kommer til kamp. Travle gater og nådeløse soldater blir kun ren underholdning for mannen som skjuler kniver i hvert erme. Kjedelig er det å møte på konflikt mellom kamera og kontrollsystem. Frustrasjonen kunne bli stor når Ezio plutselig ikke forsto hvor jeg ville og like greit bestemte seg for å ta et svalestup ut i folkemengden femti meter ned en å heller ta tak i nærmeste skorstein. På jakt etter mitt neste mål kunne dette en sjelden gang få det meg til å banne høylytt, før jeg fortsatte det ellers så perfekte attentat.

Konklusjon

To år har gått siden Ubisoft introdusert oss for det som ser ut til å bli en fantastisk trilogi. For uten noen grafiske mangler og et tidvis rotete kontrollsystem spiller «Assassin’s Creed 2» videre på nysgjerrigheten og gir oss et forrykende plott i historiske omgivelser. På spørsmålet om skaperne har lyttet til kritikken og laget en oppfølger som ikke bare verdig med overgår forgjengeren er svaret ganske så klart, ja!