I en verden fylt av dystopiske, depressive titler om hvor kjipt det ultra-kapitalistiske overvåkningssamfunnet vi har oppbygd oss er, ønsker Raccoon Logic Studios å re-introdusere en forfriskende fortellerstemme. Du er fortsatt en fange i et fastlåst system, et tannhjul i samfunnets maskin, men humor er jo en stor medvirker i å ufarliggjøre en tung tematikk? Eller?

Fortellerstemmen gir en kort innføring i at selskapet du jobbet under ved forrige tittel, Kindred Aerospace, er nå kjøpt opp av et større, mer omfattende selskap. Alta Interglobal har utpekt deg til å forberede planeter for kolonisering. Etter en lang tur gjennom verdensrommet, krasjlander du på en ukjent planet med null peiling på dine neste steg. Du møter en drone som fungerer som din ekstremt snakkesalige guide, og kommer deg til habitatet ditt. Beskjeden som venter på deg er det siste du hadde ønsket å høre. Alle spesielt utvalget astronauter under Alta Interglobal, sendt mange tusen lysår vekk fra sivilisasjon, sparkes og etterlates hvor enn de har endt opp. Fullstendig forlatt, med kun overflødig utstyr som var for dyrt å returnere og en drone som prater hull i hodet på deg. 

Verden jeg så blir kastet inn i, er fylt til randen med unike vesener, planter og terreng. Spillet er open-world, og lener tungt på dette som hovedmekanikk i utforskingen handlingen sentrerer seg rundt. Jeg blir utstyrt med en skanner, og blir instruert i å skanne omgivelsene for å bygge opp et leksikon av informasjon om hva jeg omringes av. Stilen som preger Revenge of the Savage Planet er ekstremt fargerik og forenes lett med den muntre, satiriske tonen i andre aspekter av spillet. 

Skapningene som fyller omgivelsene er også varierte og sinnsykt fascinerende. Det er en imponerende kunst å designe noe som balanserer grensen mellom bedårende og absolutt motbydelig så hårfint. Dette er trekk som går igjen hos omtrent alt og alle jeg møter på tvers av planetene jeg besøker, og jeg var alltid spent på hvilke abnormale fjes jeg fikk se ved hvert hjørne. Min soleklare favoritt er en av de jeg møter på første planet. Hodet til en vaskebjørn, ingen kropp, kun utstyrt med ben direkte på hodet. Jeg har en svakhet i hjertet for dyr som ser latterlig søte og dumme ut, og denne faller rett i samme kategori. 

Under utforskingen blir det jo naturligvis kommunisert et budskap også. Gjennom reklamer på tv-en i habitatet, kommentarer fra dronen min, og rester fra en tidligere kolonisert verden, trekker en ganske tydelig rød tråd og syr handlingen sammen. Misnøye med samfunnet vi i dag tilhører er ikke uvanlig, og mange store titler resirkulerer disse dilemmaene for å skape et familiært engasjement hos publikumet sitt. Kapitalismen er enkelt sagt en lett synder å latterliggjøre. Men der jeg flere ganger ble underholdt av dronen min sine kvikke utsagn eller kunne himle medfølende med øynene når Alta Interglobal hadde etterlatt oss for å spare penger, opplevde jeg oftest at budskapet druknet litt i alt annet. 

Det er så ekstremt mange inntrykk gjennom historien at det blir vanskelig å ta en pust i bakken og faktisk prosessere det spillet prøver å formidle. Jeg liker veldig godt ideen om å bruke humor for å gjøre samfunnskritikk lettere å fordøye – det er en effektiv fortellermetode når den fungerer. Men det de mørkere, mer alvorlige titlene får til, er å gi spilleren rom til å kjenne på det ubehaget som ligger i bakgrunnen. I Revenge of the Savage Planet forsvinner den effekten – enten fordi man har det for gøy med oppdragene, eller fordi man blir for andpusten av alle fiendene til å ha overskudd til refleksjon. Resultatet er at budskapet havner i bakgrunnen, selv om det tydelig er ment å stå i forgrunnen.

Og her oppstår den største grunnen til at spillet synker litt for meg. Jeg ble konstant overveldet av alt rundt meg. Det står så klart i stil med karakteren du spiller som. Droppet på en ukjent planet, med nye omgivelser og lite kunnskap om hva du skal og hvordan du skal orientere deg. Men plutselig så er du omringet av masse fiender, uten at de nødvendigvis byr på motstand – det er heller den irriterende høye spawn-raten som blir et problem. Listen med gjøremål blir uendelig lang, uten noen funksjon for kategorisering og/eller prioritering. Jeg syns det er vanskelig å returnere til en tittel når belønningen man får for arbeidet er så langt fremme, eller fremdriften er for langsom sammenlignet med hvor mye innsats som går inn i gjøremålet. 

Det må likevel sies at Revenge of the Savage Planet er et underholdende spill. Jeg vil på ingen måte si at det er en dyp, filosofisk satire av kapitalismens umenneskeligheter, som det kanskje håper på å være? Men å løpe rundt i en åpen verden, over flere planeter, kaste gugge av ulike virkestoffer på mildt aggressive alien vesener er gøy. Å hoppe rundt som en galning, vanne sopper som ser ut som hjerner, skli på knærne over grønt slim som ser ut som snørr er også veldig gøy. 

Et aspekt jeg vil utpeke som usedvanlig gøy, er basebyggingen. Det er noe med et godt base building-system som gjør det for meg, og dette er sterkt tilstedeværende i Revenge of the Savage Planet. Ikke bare har du tilgang til funksjonelle maskiner, men du kan bygge et toalett, soverom, kjøkken, treningsstudio og mer. Alle «rom» kan ha små detaljer, som at man kan dekorere spisebordet med mat-brett eller soverommet med plakater. Noen av møblene har til og med interaktivitet og karakteren din utfører en liten animasjon ved bruk! Snakk om detaljert!

Utviklerne har her evnet å skape en verden som ikke bare er morsom, men også oppmuntrer til utforsking. Rundt et hjørne finner man kanskje en hule, ikke tilknyttet et oppdrag, men som er gøy å traversere gjennom likevel. I typisk metroidvania-stil plukker man opp ferdigheter og nøkkel-elementer som låser opp tidligere utilgjengelige områder og man blir nødt til å backtracke. Terrengene på de ulike planetene er strengt tatt ikke så store, men ved å implementere en slik mekanikk skviser det virkelig alt man kan utifra de begrensede områdene man har. Det er også utrolig gøy som spiller å møte på en uknuselig vegg og ikke skjønne hva løsningen er, for så å bli servert svaret en time senere inn i spillet og bolte tilbake for å finne ut hva veggen skjuler. 

Revenge of the Savage Planet er et godt sammensatt spill, dog noe bomming av tematikken de prøver å kommunisere. Kritikken som tydelig vil frem, føles mer som en paradoksal deltakelse i systemet, enn latterliggjøring. Utenom dette, er det lite å klage på. Verdenene du utforsker er ekstremt omfattende, fylt av interessante skapninger og natur. Oppgavene spillet gir deg er varierte og holder deg underholdt i timevis. Dette er nok det perfekte spillet for den som elsker en litt hjernedød run-n-gun opplevelse, kombinert med å sanke ressurser og basebygging, med noen enkle puslespill gjemt innimellom.