Mafia-serien har alltid hatt fokus på historien framfor frihet i en åpen spillverden.
Byene har ofte vært mer kulisser enn levende steder, og spillene har slitt med å fylle kartene med meningsfulle aktiviteter.
De gjorde et tappert forsøk i Mafia 3, men det hele føltes bare som uendelige sideoppdrag i en ellers interessant setting.

Mafia: The Old Country, velger en helt annen retning: en stram, lineær fortelling uten distraksjoner. Og det var dette som tiltrakk meg til å ville spille det fjerde spillet i serien. Jeg er litt lei av åpne verdener med sideoppdrag som aldri tar slutt, ikke har jeg tid til 100 timers spill heller. På papiret var dette akkurat det jeg ønsket, men resultatet er ikke like vellykket.

Historien: Et klassisk mafiaeventyr

Du spiller som Enzo Favara, en ung sicilianer som ble solgt som barn for å betale farens gjeld. Etter en dramatisk gruveulykke som ender opp med en skjebnesvanger avgjørelse for Enzo, må han rømme for å unngå å miste livet til de som driver gruvene.

Under rømningsforsøket ender vi opp på eiendommen til annen lokal mafia leder. Vi blir tatt under vingene til Don Torrisi, som heldigvis for vår del har en pågående føyde med mafia gjengen som driver gruven Enzo jobbet i.

Herfra følger vi de klassiske klisjeene, Donens datter Isabella viser interesse for Enzo, nevøen Cesare ser på ham som en rival, og lojalitet settes stadig på prøve.
Hvis du aldri har sett eller spilt noe mafia relatert før, kanskje fødselsåret ditt starter med ett 2-tall eller du bare liker den samme historien om igjen så er dette sikkert spennende.
For meg så ble så å si alt i hele historien svært så forutsigbart. Ikke nødvendigvis dårlig, men heller aldri overraskende. Kun helt på slutten blir vi servert en liten tvist, som trakk inntrykket litt opp for min del.
Dialogen er for det meste god og skuespillerprestasjonene framstår som veldig bra i cut-scenes. Som det for øvrig er utrulig mange av. Engelsk/Italiensk aksenten i spillet er så tykk at jeg til tider satt å håpte at minst en mafioso ville si: «It’s a Me, Mario!»

Gameplay: Sniking, skyting og altfor mange knivkamper

Oppdragene veksler mellom fire hovedformer: sniking, skyting, kjøring/ridning og knivkamper.
Veldig mange oppdrag krever at du må snike deg rundt, helst uten å bli oppdaget.
Dette var så enkelt som jeg noen gang kan huske i et spill. Fienden er stokk dum og forutsigbar. Hver gang man skal snike seg unna en fiende så trenger du bare å vente noen sekunder før de går sine fastsatte ruter. Om snikingen blir for kjedelig så kan du bare skyte deg gjennom oppdraget da de fleste oppdrag kan løses på begge måter.
Skytingen føles ut som en helt basic cover shooter fra hvilket som helst 360 spill. Sjeldent jeg fikk noen som helst problemer til tross for at skytingen er svært upresis til tider. Heldigvis så er den Italienske mafiaen svært så høflig og roper ut når de må lade våpenet sitt slik at jeg kan trygt avfyre skudd eller flytte meg uten å bli skutt.

Det er også litt kjøring i spillet som stort sett består av kjøring fra punkt A til B eller noen få biljakt sekvenser. Biljaktene føles som alt går på skinner i en berg og dalbane. Bydde svært sjeldent på noen utfordringer. I tillegg er kjørefysikken særdeles arkade aktig.
Måtte le da bilen tok en trippel salto for så lande helt perfekt i ekte GTA stil, mens de som satt på bilen ikke reagerer med en eneste setning. Vi får også et bilrace som vi må konkurrere i. Her kan mange få noen kjipe flashbacks fra bil racet i Mafia 1 som var notorisk vanskelig. Frykt ikke, dette var et barneskirenn i forhold da jeg klarte det på første forsøk. Kan sverge på at motstander bilen bremset litt ned før mål også, bare for å la meg vinne.
Noen få oppdrag foregår også på hest, de også like spennende som bilkjøring.

Du kan låse opp diverse biler og hester med ulike forbedringer gjennom spillet, men de fleste oppdrag har allerede forhåndsvalgt bilen/hesten for deg, så hvorfor i det hele tatt bry seg om dette skjønner ikke jeg.

Også må jeg ikke glemme å nevne knivkampene. De uendelig lange, repetitive knivkampene mot «bosser».
Dette kunne vært en friskt pust i en ellers forutsigbar gameplay loop, men etter den tredje duellen så innser du at alle er så å si like. Alltid med samme mønster: parer, stikk, cutscene, parer, stikk. Det mister spenning lenge før slutten. Spesielt når det er minst 10 slike kamper mot alle bosser du møter.

En vakker, men hul verden

Sicilia er nydelig gjenskapt, med frodige landskap og autentisk arkitektur. Men bak fasaden føles verdenen hul. I motsetning til tidligere Mafia-spill, der åpne verdener i det minste skapte stemning og rom for utforskning, tilbyr The Old Country kun kulisser for en historie som aldri tør å ta sjanser. Innlevelsen blir også brutt når man skyter samme type fiende om og om igjen. Sånne ting som man ikke forventer i et spill i 2025, iallfall i en kjent serie som Mafia.

Konklusjon

Mafia: The Old Country er et spill som fokuserer på fortellingen, men som aldri klarer å gi det som kreves for å holde på interessen. Det er til tider vakkert å se på, og det har solide skuespillerprestasjoner, men gameplayet er repeterende og historien altfor forutsigbar.

Om du er helt ny til alt som har med mafia fortellinger og ønsker en kort, filmatisk mafia historie, kan dette være verdt å kjøpe på et salg. Men om du håper på innovasjon, overraskelser eller god gameplay, vil Mafia : The Old Country mest sannsynlig skuffe deg.
I følge utgiver så skal det innen få måneder komme en Free Ride funksjon til spillet, hvor man i det minste kan få kjøre de bilene man har låst opp. I tillegg så skal de også inkludere nye side aktiviteter og lignende, men jeg skjønner ikke hvorfor de skal vente med dette.

Pluss:

• Sicilia og spillverdenen har fin atmosfære.
• Gode prestasjoner fra stemme skuespillere.
• Stram og oversiktlig spilletid.

Minus:

• Forutsigbar historie.
• Repetitivt gameplay.
• Skyting, kjøring og knivkamper føles utdatert.

Legger til denne da jeg klarte å skrive dette uten bruk av noen Mafia relaterte klisjeer.
Som fan av Mafia serien, må jeg bare sitere selveste Vito Corleone himself: