For mange vil Final Fantasy-universet forbindes med fin og stemningsfull musikk, pene omgivelser, sympatiske rollefigurer og historier det er mulig å engasjere seg i. I spinoff-tittelen «The Crystal Bearers» er det vanskelig å få øye på noen av delene.

Ukarismatisk type med magiske krystallkrefter

Spillets helt Layle, en leiesoldat med magiske evner som tillater ham å flytte gjenstander med tankekraft, skal beskytte et luftskip mot pirater. Plutselig dukker en mengde monstre, samt en mystisk trollkvinne opp, og stjeler den magiske krystallen som driver skipet. Dette resulterer i at skipet havarerer i en storby, og etter at en uheldig demonstrasjon av de telekinetiske kreftene skaper panikk blant borgerne, blir Layle en fredløs rømling, samtidig som han er bestemt på å finne ut hvem den mystiske kvinnen fra skipet er.

Og dette er bare begynnelsen på en lang historie der det hoppes vilkårlig mellom en rekke begivenheter og vendinger, uten at noen rød tråd er å få øye på. Det er vanskelig å la seg engasjere, og mye grunnen ligger i hovedpersonen. Denne Layle er nemlig en ganske ufordragelig type. Utviklerne hadde nok ambisjoner om å lage en barsk og breial kjekkas. En som skyter før han stiller spørsmål og lever etter egne regler, litt a la Han Solo i «Star Wars». Men der sistnevnte er en klassisk underdog, sprekkfull av sjarm, er krystallbæreren Layle bare en kjepphøy og ukarismatisk drittunge.

Klisjéfylte, uendelige dialoger

Dog skal han ikke ha all æren alene. Også flere av bifigurene har sin del av ansvaret for at det er blitt en pinlig affære å forsøke å følge plottet. Her havner den kvinnelige hovedfiguren Belle i en særklasse. Høylytt og masete, og med en misforstått girl power. Heltens buddy, Keiss, er totalt intetsigende, og antagonisten Amidatelion er en tam utgave av heksa fra «Tornerose».

Hvorfor henge seg sånn opp i rollefigurene? Fordi utviklerne på død og liv skal dytte inn altfor hyppige og langvarige filmsekvenser spekket med uendelige dialoger, der skuespillet er dårlig og manuset er verre. Særlig scenene mellom Layle og Belle har en klisjéfylt «kjærlighet begynner med krangel»-dynamikk, som mer enn noe annet irriterer. Plottet har du sannsynligvis falt ut av innen den tredje filmsekvensen uansett, så nyttig er det ikke.

Stivt og statisk

Det er ikke måte på hva krystallbæreren kan utrette med de magiske krystallkreftene sine. I filmsekvensene, vel og merke, for idet det er spilleren som styrer ham, blir det ganske begrenset hvor god kontroll en faktisk har. Konseptet om at nesten alt og alle kan løftes, flyttes og kastes ved hjelp hovedpersonens telekinetiske evner, er en kreativ tanke. Ideen om å la dette styres av peking og risting med wii-moten, likeså. Dessverre fungerer det heller dårlig i praksis – mye fordi en vellykket kampsekvens krever ganske stor presisjon i sikte og timing. Dette er ikke alltid like lett når det er mye som skjer på skjermen, og resultatet kan fort bli frustrasjon.

Skaperne av «The Crystal Bearers» har gått for et visuelt uttrykk som langt på vei er realistisk, i alle fall når det gjelder landskapene og de viktigste rollefigurene. Dessverre ser det ikke overvettes imponerende ut. Animasjonene er veldig stive og statiske, figurene likeså. Dette kunne like gjerne kommet ut for åtte år siden, og ville sannsynligvis ikke vunnet noen skjønnhetskonkurranse da heller. Når musikken bare unntaksvis greier å skape stemning, er det lite igjen av de kvalitetene som vanligvis forbindes med «Final Fantasy»-navnet.

Få lyspunkter

Det er i det hele tatt få lyspunkter å finne i «The Crystal Bearers». Det føles som å se en litt for lang og dialogtung b-film. En selvhøytidelig sådan, som forsøker å tvinge deg til å ta pjattet den serverer på alvor.

Ikke la deg lure!