mar 29
Spill.no
Det er noe helt eget med «Yakuza»-serien. Helt siden det første spillet har jeg blitt transportert til Japan i hvert spill. Et kontrastfylt Japan, med detaljert og brutal vold det ene minuttet, og ømme filmsekvenser med sårbare hovedpersoner i neste minutt. Et japansk spill på japanske premisser, og et friskt pust blant alle de vestlige actioneventyrene som dominerer spillhyllene.
Lykketallet fire
Som i de foregående spillene finner handlingen sted i vår egen tidsalder i Japan. Vi befinner oss nok en gang i Kamurocho, et område av Tokyo preget av karaokebarer, vertinneklubber, yakuza-barer og sinna gjenger som gjerne vil slåss. I motsetning til foregående spill i serien kontrollerer vi ikke bare det tidligere yakuza-medlemmet Kazuma i spillet. I stedet blir vi kjent med tre nye karakterer, som alle har sin egen bakgrunnshistorie og agenda.
Det å la meg kontrollere fire ulike hovedpersoner gir spillet et nødvendig friskt steg i riktig retning. Jeg må innrømme at til tross for at jeg elsket «Yakuza 3», føltes det litt unødvendig og umotiverende å hente Kazuma tilbake som hovedperson. Hans historie har liksom blitt fortalt alt. Ved å hente inn flere nye hovedpersoner får «Yakuza»-serien nye og friske bein å stå på.
Og det trenger serien. Har du spilt de tidligere «Yakuza»-spillene tar det ikke lang tid før du kjenner deg igjen i fireren. «Yakuza» er actioneventyr der man kan vandre mer eller mindre fritt rundt i storbyen og gjøre valgfrie sideoppdrag mens man følger en hovedhistorie. Som i tidligere spill støter man jevnt og trutt på sinna unge menn eller yakuza-medlemmer som vil slåss, og som vanlig må man dele ut mest mulig brutal deng til disse.
Den mest nærliggende spillserien å sammenligne «Yakuza»-serien med er kanskje kultklassikeren «Shenmue».
Tro konvertering
I tillegg til å utføre de omfattende hovedoppdragene, kommer mye av moroa i «Yakuza 4» fra de mange sideoppdragene og minispillene. Her kan man gjøre alt fra å spille bordtennis og synge karaoke, trene opp kampsportutøvere og kabaretartister, eller fiske litt. Man kan også leke seg med arkademaskiner, og generelt bare utforske Kamurocho. Mye av moroa i «Yakuza 4» – som i de tidligere spillene – er å sette seg tilbake og bare utforske og leke i sitt eget tempo.
Hovedhistorien er god, og utmerket fortalt. De mange lange mellomsekvensene med dialog og handling er velregisserte, og i motsetning til vestlige actioneventyr der mellomsekvenser som regel er heseblesende og fulle av action, er det aldri noen tvil om at «Yakuza 4» er et japansk spill. Dvelende dialog og lange scener uten en eneste lyd – det usagte og følelsene til karakterene får mer plass enn det vi er vant til i dataspill. Jeg liker hvordan mellomsekvensene lar oss bli kjent med karakterene, og virkelig studere dem på nært hold, i motsetning til de fleste andre spill der de samme sekvensene bare skal forklare hvordan vi kom oss fra forrige spillbare sekvens til neste, og hvem vi nå skal drepe.
Nå skal det sies at actionsekvensene i «Yakuza 4» er ganske så brutale. Jevnt og trutt møter man sinna unge menn som gjerne vil slåss, og som vanlig må man gi de en skikkelig omgang før de lusker vekk med halen mellom beina. Kampsekvensene er en mer raffinert versjon av den vi kjenner fra tidligere spill. Man styrer sin egen helt og kan slå, sparke og gripe motstanderne. I tillegg kan man blokkere, plukke opp gjenstander, og utføre diverse spesialangrep. Kampsystemet har dybde i massevis, og det er gøy å lære seg nye angrep eller eksperimentere med omgivelsene. Det er hardtslående og brutalt, våre fire helter har ingenting i mot å stompe folk som ligger på asfalten, eller kjøre trynet til motstanderen rett inn i en murvegg gjentatte ganger så blodet spruter.
Samtidig er volden en flott kontrast til det rolige tempoet ellers i spillet. Det er en eksplosjon av innebygd sinne og raseri.
En annen ting «Yakuza 4» fortjener applaus for er at dette er den første gangen spillet er mer eller mindre identisk med den japanske utgaven. Tidligere har vi i vesten måttet finne oss i å spille sensurerte utgaver, uten vertinneklubber, mah-jong og annet som ble funnet for sært for oss. Denne gangen har mer eller mindre alle elementene overlevd konverteringen. Det gjør kanskje spillet enda mer sær-japansk, men dette er bare positivt i mine øyne.
Foreldet
Men til tross for dette må jeg påpeke at et par elementer i «Yakuza 4» sårt trenger en liten oppussing. Hvor enn realistiske gatene i Tokyo ser ut, ødelegger menneskene som virrer rundt med snakkebobler litt av innlevelsen. Det samme gjør de litt stive animasjonene når man går rundt, og ikke minst snakkeboblene med tekst. Mens stemmeskuespillet i mellomsekvensene er upåklagelig, føles det som et klumsete steg tyve år tilbake i tid når man i store deler av spillet blir henvist til ren tekst i snakkebobler igjen. Heller ikke alle de nye elementene fungerer like godt. Jaktsekvensene, der man skal stikke av fra politi eller løpe etter noen, er upresise og frustrerende. «Yakuza 4» fungerer fortsatt best på de områdene spillserien har perfeksjonert opp gjennom årene, og det er synd at de ikke får alle nyvinningene til å fungere like godt som de mer etablerte og konvensjonelle sekvensene.
Men disse ankepunktene er ikke nok til å ødelegge opplevelsen. «Yakuza 4» er et friskt pust i actioneventyrsjangeren. Det er et påkostet historiebasert spill, med masse dybde og sideoppdrag. Den særjapanske tematikken gjør dessverre at mange overser dette spillet glatt, og det er synd, for «Yakuza 4» er noe som flest mulig bør spille.
Se flere bilder fra «Yakuza 4» på neste side!
«Yakuza 4» er utviklet og utgitt av Sega. Spillet er lansert på Playstation 3.
Les også:
