Ting går ikke alltid som du forventer i Dishonored 2. Som da jeg skulle ta ut et par vaktet, stille og fredelig. Jeg linket de sammen med den nye Domino-kraften, som gjorde at jeg kunne ta ut begge med en bedøvelsespil. Det jeg ikke hadde regnet med var at han ene datt over ei oljelampe og tok fyr. Han antente også nestemann. Deres utbrente lik ble funnet av en tredje vakt og dermed var det full alarm.

Hadde noe lignende skjedd i Deus Ex eller Hitman, ville jeg sannsynligvis ha lastet inn spillet på nytt for å prøve på nytt. I Dishonored 2 er det mye lettere å leve med tabbene dine, fordi de føles som en naturlig del av spillverdenen.

Det er 15 år siden det forrige kuppforsøket i øyimperiet, hvor Corvo Attano reddet dagen og gjeninnsatte Kaldwin-familien på tronen. Nærmere bestemt Emily Kaldwin. Dishonored 2 starter brått med et nytt kupp. Avhengig av hvem du velger å spille som, Corvo eller Emily, så klarer du å rømme, mens den andre blir Han Solo-fisert. Nå starter jobben med å få tilbake tronen.

Å spille som Corvo igjen er utrolig behagelig. Som å komme hjem etter en dag på jobb og få på seg joggebuksa, men det er vel så interessant å spille som Emily. Med en rekke nye krefter og egenskaper å leke seg med. Jeg har allerede nevnt Domino, hvor du kan linke sammen flere fiender, og det som skjer med den ene vil også påvirke resten. Döppelganger er også fin, hvor du lager en kopi av deg selv. Du kan også bli en skygge av deg selv, bokstavelig talt, og snike deg rundt.

Allerede fra første oppdrag framstår Dishonored 2 som et enormt spill, med utallige muligheter. Det hele er på grensen til overveldende. Samtlige oppdrag kan løses på flere måter og det er helt opp til deg om du vil drepe eller ikke. Kaosmåleren fra det forrige spillet er tilbake, og hvordan du velger å løse oppdragene vil påvirke verden rundt deg.

Alle mulighetene dine begynner for alvor å åpne seg etter hvert som du låser opp nye krefter og egenskaper. Dette gjøres ved hjelp av runer du finner rundt om kring. Halve spillet går med på finne disse runene og såkalte «bonecharms», som kan gi ferdighetene dine et lite boost. Jeg er vanligvis ikke så glad i den typen samleobjekter i spill, men her har de en funksjon. Samtidig er du nødt til å bruke kreativiteten hvis du vil finne alle.

Jeg skal innrømme at det tok litt tid før jeg fikk kontrollene inn i fingrene. Spesielt med Emily. Problemet var timinga, og jeg havna ofte i håpløse situasjoner fordi jeg kløna til forsøk på å ta ut vakter stille. Og får du vakter etter deg er du nesten sjanseløs. Ditt beste håp er å stikke av. Følelsen av å løpe fra vaktene, hive seg ut vinduet og bruke kreftene dine til å teleportere opp på taket.

Disse øyeblikkene er det mange av i spillet. Når slike ting sitter så gir det deg en voldsom mestringsfølelse.

Litt mer om vaktene og den kunstige intelligensen, fordi den har blitt bedre siden sist. Det er fortsatt litt for lett å bryte synsfeltet for å komme seg unna, men stort sett opptrer de intelligent. De reagerer når dører er åpne, eller når en annen vakt plutselig har forsvunnet. Det gir deg som spiller enda større utfordringer. I tillegg beveger de seg sjeldent i et fast mønster.

Steampunk har blitt et slags sikkerhetsnett for spillutviklere som vil ha en «spesiell» stil på spillverdenen sin. Det har gitt stilen et kanskje litt ufortjent dårlig rykte. For når det gjøres riktig er det fortsatt slående. Allerede i menyene forelsket jeg meg i den visuelle stilen. Den har henta mye inspirasjon fra den klassiske kunstens verden, og det er mange bilder i spillet som kunne vært ramma inn og hengt på veggen.

Det er også imponerende hvordan verdenen er bygget opp. Ikke bare visuelt, men også hvordan den lever. Dette er en ekte verden hvor folk lever. Den er ikke bare laget for å være en sandkasse for deg. Uten å si så voldsomt mye mer om det, så er Clockwork Mansion et kunstverk i spilldesign.

På musikksida er Dan Licht tilbake og er med på å sette den riktige stemninga, med musikk som hadde passet perfekt inn i Sherlock.

Er Dishonored 2 perfekt? Nei, spillet har en åpenbar svakhet. Historiefortelling. Historien i seg sjøl er helt ok, men ikke noe mer. Det er heller ingenting å utsette på stemmeskuespillet, men det er mye tøvprat og fyllstoff her. Og store mengder okkult tullball. Historien mates inn med teskjeer gjennom tegninger og fortellerstemme. I tillegg møter du en rekke snakkende hoder som ikke har noen annen funksjon enn å hive informasjon din vei for å rettferdiggjøre de oppdragene du skal ut på. Likevel sitter du med et inntrykk at hele er ganske tilfeldig.

Til tross for at dette er et spill som i utgangpunktet skal være historiedrevet, er det likevel ikke så farlig. Her er det oppdragene og stedene du besøker som står i sentrum. Du har så mange verktøy og muligheter for å løse ett hvert oppdrag at du glemmer det overordna målet mesteparten av tida. Mot slutten blir nok Dishonored 2 litt for lett, når du har låst opp mesteparten av kreftene dine, men du har også muligheten å spille gjennom uten krefter. Jeg kunne imidlertid ønske at de hadde gitt spilleren litt større utfordringer mot slutten, men det er flisespikkeri.