Når jeg setter meg ned med et spill som Rain forventer jeg at jeg vil erfare en av to ting. En mulighet er at jeg vil føle meg litt småskuffet over spillet når rulleteksten dukker opp og kategorisere det som et feilslått kunstnerisk eksperiment, vitende om at tanken bak det hele var god. Den andre er at jeg går fra spillet målløs over uventede følelser og en spesiell opplevelse jeg vil huske i lang tid fremover. Sjelden har jeg endt opp med en mellomting, og Rain lar det fortsette slik – dessverre som noe jeg vil plassere i førstnevnte kategori.

Rain er bare en av flere små, eksperimentelle og ambisiøse krumspring Sony har utgitt via Playstation Store, som et rolig avbrekk til de dominerende tredjepartsspillene ute på markedet. Det er mange meninger ute og går om disse spillene og deres uortodokse særtrekk, men man bør ikke gjøre noe annet enn å ta av seg hatten for Sony som våger å satse på slike spillkonsepter. Dette er noe jeg ville gjort uansett hvordan Rain hadde endt opp, for det prøver hardt å skille seg ut i en milliardindustri full av actionhelter, Hollywood-sekvenser og pimpa racerbiler.

Gutten og regnet

I Rain spiller jeg som en gutt, som jeg etter den noe kryptiske åpningssekvensen tolker som sengeliggende og febersyk. Utenfor soveromsvinduet sitt skimter han en natt en mystisk jente, og nysgjerrig kommer han seg ut og følger etter henne gjennom en enorm dør i enden av gata.

Før han vet ordet av det er han imidlertid i et slags parallelt univers der han med ett har blitt like mystisk selv. Mye er likt, og vi befinner oss fortsatt i en tilsynelatende sentral-europeisk by, men i likhet som jenta er gutten nå kun synlig i regnet som en gjennomsiktig skikkelse. Etter å ha fulgt etter jenta som enda ikke vet om hans nærvær oppdager han snart at de to ikke er alene, og grufulle monstre har åpenbart pekt ut de to barna som sitt bytte.

Spiller på usikkerhet

Mer enn dette får jeg ikke vite, og noen ytterligere forklaring på hva som faktisk har hendt uteblir, men det er tydelig at dette er noe Rain spiller på for å sette stemningen. Like uvitende som den lille gutten står jeg nå i mørke og regntunge omgivelser der små observasjoner summeres opp i tekst på skjermen i små setninger av gangen. Det er minimalistisk og effektivt, og følelsen av sårbarhet som kommer smygende inn på meg gjør at Rain fremstiller som et aldeles stemningsfullt spill i løpet av de første minuttene.

Spillet ses fra et fugleperspektiv med et låst kamera, og spillbarheten baserer seg tungt på guttens nye tilstand, noe som har resultert i en finurlig blanding av sniking og gåteløsning. Våpen som kan ta knekken på skyggebeistene som patruljerer bygatene i natten er ikke tilgjengelige, og ikke-voldelige og mer indirekte løsninger blir med det veien å gå. For å unngå å bli sett og lagt merke til må jeg dermed bevege meg under markiser og tak for å bli usynlig, unngå sølepytter som lager lyd og gir meg synlig skitt på føttene og av og til bruke ferdighetene mine og spaker for å overkomme hindringer og sette opp eventuelle feller for fiendene.

Dybdefattig

Og dett var dett. Etter å ha kommet meg gjennom noen kapitler merker jeg at spillbarheten i Rain holder seg på et utrolig elementært nivå. Spillmekanisk føler jeg at utviklerne i Japan Studio kun skraper på overflaten, og en utvikling fra den første halvtimen når det gjelder vanskelighetsgrad og detaljnivå i utfordringene er så å si umerkbar.

At det aldri går spesielt i dybden gjør Rain etter hvert til noe som er ganske småkjedelig å spille, og det er noe som ikke stemmer når jeg halvveis ut i spillet fortsatt føler at jeg er på et opplæringsnivå rent spillmekanisk. Jeg merker også at flere av utfordringene tar noen feige snarveier når det kommer til utførelse, da det noen ganger er såpass grunt at det kun står mellom to svært rigide muligheter og dermed resulterer i utilgivelige og unødvendige prøv-og-feil-scenarioer.

Men det er tydelig at Rain prioritere hardere å spille på andre strenger for å fange interessen min. De små tekstbitene som forteller historien prøver åpenbart å treffe meg på noen ømme punkter med sitt enkle ordvalg og sine tre prikker på slutten, og mørket, regnet og melankolske pianotoner bidrar til en ensom og litt guffen atmosfære. Til tider funker det til en viss grad, og Japan Studio skal ha litt skryt for å ha skapt noen øyeblikk som har fått hjertet mitt til å gå fortere, men det er også så langt det kommer. 

Feilslått minimalisme

Spillet drikker nemlig fra den samme fontenen om og om igjen. Grafikken spiller bare på regn og mørke, og forblir ganske platt med sine standardiserte omgivelser istedenfor å by på noen flere artistiske krumspring. Tekstbitene som beholder sine korte setninger og tre prikker får jeg etter hvert nok av, og den hundrende gangen en rolig og dissonant pianoakkord velter ut av høyttalerne får jeg mest lyst til å skru av lyden. 

Rain passer for deg som vil ha en rolig stemningsforsterker en mørk høstkveld, men ender først og fremst opp som et lite kunstverk som ikke vil våkne opp. Det skal sies at spillets intensitet øker med noen hakk i de to siste kapitlene, men ellers blir det rett og slett for tannløst, og samtidig som spillet har gode ambisjoner om å skape en spesiell spillopplevelse, tør det aldri å tråkke utenfor sin egen komfortsone.  

Rain er utviklet av Japan Studio og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet lanseres i morgen på PSN.