Mario. På 80-tallet forandret han måten vi spilte 2D-spill. På 90-tallet definerte han måten vi spilte 3D-spill. Og nå, i 2010, viser han oss nok en gang hvor skapet skal stå og hva spill egentlig handler om. «Super Mario Galaxy 2» er en oppvisning i ren spilleglede.

Back to basic

Det er lett å miste fokus i dagens spillandskap. Spill har blitt grafiske mesterverk. Etablerte forfattere skriver manus til dataspill. Hollywood-skuespillere leser inn dialog til spill. Grafikere jobber døgnet rundt med å skape troverdige spillverdener. Spill har de siste årene nærmet seg Hollywood med rekordfart, med ambisiøse historier og troverdige omgivelser. Det er ingenting galt med det, men dataspill handler ikke om å lage interaktive Hollywood-filmer, dataspill handler om å styre prikker på en skjerm. Og ekte spilleglede kommer ikke av å se en nydelig mellomsekvens laget av japanske animatører, ekte spilleglede kommer av å mestre spillmekanikker.

Og det er nettopp dette «Super Mario Galaxy 2» minner oss om. Selv om jeg har hatt fantastiske opplevelser med Commander Shepard i verdensrommet i og storkost meg på prærien med John Marston i år, klarer ingen av disse storspillene å formidle den samme rene spillegleden som «Super Mario Galaxy 2» er gjennomsyret av.

Mario mot verden

Nintendo har rett og slett kastet alt som minner om en historie over bord. Bowser har tatt prinsessa. Redd henne. Ferdig med det. I stedet for å fokusere på historiefortelling kaster de meg et univers stappet med galakser som utfordrer alle mine spilleferdigheter og reaksjonsevner. Det er et abstrakt univers, galaksene er satt sammen tilsynelatende uten logikk og mening, og det eneste formålet med hvert brett er gi meg en utfordring og overraske meg.

Variasjonen er enorm, jeg løper, hopper, klatrer, flyr, svinger meg, sklir, slåss og utforsker. Alt i løpet av noen få minutter. Overraskelser lurer rundt hvert eneste hjørne, og jeg trekker konstant på smilebåndet. Dette er et spill med en selvtillit jeg aldri har opplevd i et dataspill. Et spill som våger å spille på alle strenger samtidig, og som aldri er i nærheten av å snuble eller falle. Som kaster idéer mot meg konstant, og som utfordrer meg på nye måter hele tiden.

Hver eneste galakse er unik, som regel med to eller tre stjerner som skal samles. De er skrudd sammen på abstrakt vis, med gigantiske fargeblyanter, regnbuer, havarerte romstasjoner, digre trær, og lignende. Hele spillet virker som et lappeteppe satt sammen av klassiske plattformspill, krydret med utallige Mario-referanser. Her er gamle og nye fiender, kjente og ukjente lokasjoner, alt i en salig blanding. En verden blander lava og snø helt naturlig sammen. Det er to forskjellig miljøer, de hører ikke sammen på noen måte, men Nintendo dytter de sammen i en miks som på papiret er ulogisk, men i spillet virker helt naturlig. Det er nærmest som om Nintendo viser fingeren til andre utviklere som er for opptatt av å følge etablerte regler og realistisk logikk når de lager spill. Det er nesten anarki i spillform.

Super kontroll

Men selv om nivåene er fantastisk kreative, kaotiske og anarkistiske i utformingen, er det kontrollsystemet som forhindrer dette i å bli rent anarki. I «Super Mario Galaxy 2» har Nintendo rett og slett perfeksjonert kontrollsystemet fra forgjengeren. Å flytte Mario rundt ved å dytte den analoge spaken føles nøyaktig, og jeg styrer han instinktivt rett mot de glinsende stjernebitene som ligger på toppen av åsen foran meg. Hoppeknappen fungerer som den skal, og det klassiske langhoppet og høydehoppet er med i år igjen, i tillegg til snurreangrepet som både forlenger hopp og angriper fiender.

Det som har blitt forbedret fra forgjengeren er kameraet, som flytter seg i tråd med mine handlinger. Ofte stiller det seg på siden av Mario, i utfordringer som er hentet rett fra de gamle todimensjonale spillene. Andre ganger svever det bak, og det stiller seg som regel aldri i veien. Svært sjelden måtte jeg overstyre det med retningsknappene.

I tillegg til den vanlige kontrollen er spillet overraskende generøst med utdelingen av spesialdrakter og ekstra krefter. Både til Mario og hans gode venn Yoshi, som dukker opp med jevne mellomrom. Spillet innfører en rekke nye drakter og ferdigheter, som alle er med på å variere spillopplevelsen ytterligere.

Lærepenge

Problemet med slike anmeldelser som denne er at jeg kunne fortsatt i det uendelige med å gå i detalj om hvorfor «Super Mario Galaxy 2» er et fantastisk spill, men jeg unner alle som leser denne anmeldelsen å oppleve, utforske og forelske seg i spillet på egen hånd.

«Super Mario Galaxy 2» er rett og slett en skikkelig lærepenge fra Nintendo. Det er et eksempel på at et spill trenger ikke å ha fotorealistisk grafikk, en dyp historie, lange dialogsekvenser, omfattende åpne verdener eller realistiske våpen for å være bra. Gleden i «Super Mario Galaxy 2» kommer ikke av å se lange mellomsekvenser eller følge en dyp historie, det kommer av noe så enkelt som å hoppe på hodet til en Goomba. Å kjøre rutsjebane uten å kræsje. Å svinge seg over lava med tunga til Yoshi. Spillegleden kommer av å mestre spillets utfordringer. Å leve i nuet. Å glede seg over sine egne prestasjoner. Og det er en lærepenge andre spillutviklere burde bite seg merke i.

«Super Mario Galaxy 2» er utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet lanseres eksklusivt på Nintendo Wii 11. juni.