Det er med visse (les: veldig store) forventninger jeg fyrer opp Dawnguard, den første utvidelsespakken til Skyrim. Todd Howard kom tross alt med gjeve lovnader om mindre drypp av utvidelser, til fordel for større saker.

Kvass inkompetanse

Og jo, Dawnguard er stort. Jeg skal ikke si et stort intet, for det er det vitterlig ikke. Omtrent tjue timer skal det visst ta å kjøre gjennom historien med begge sidene. Stemmer ganske bra. Det er tjue timer som gjerne kunne vært ti. Eller fem. For her er det mye forrett før du kommer til middagen.

Dette er ståa: Dawnguards er vampyrjegerne, og vampyrene er… øh, vampyrene. Spill den ene eller den andre. Som Dawnguard får du en frekk armbrøst. Som vampyr kan du suge blod og sånt. Vampyrene er ledet an av Lord Harkon, som er hypp på å dekke til sola og gjøre natta permanent. Bad ass! Han trenger tre Elder Scrolls for å organisere dette.

Udødelige Lord Harkon har brukt noe som sikkert føles som en evighet på søket. Uten å prestere. Dette er en luksus vanlig dødelige ikke har – de må jo få unger, som skal trenes opp til å bli nye Dawnguards, rekruttere folk, og så videre. Begge laug utviser kvass inkompetanse, altså.

Luftputevampyrer

Problemet er at disse pergamentrullene tar en evighet å oppdrive i spillet også. Du må ferde unødvendig langt og lenge for å oppdrive dem. Man blir stram i maska og slapp i hånda av generisk dungeon crawling og skytteltrafikk over verdenskartet. Og når du omsider har funnet alle, først da nærmer du deg en slags funksjon i konflikten. Som å være på et drøvtyggende vorspiel og bare så vidt rekke ned til byen før alt stenger.

Etter å ha kjørt gjennom historien fra begge sidene, må jeg si at jeg foretrakk å spille i simpel menneskeham. Desverre. Det sies at disse vampyrene her kan fly. De sviffer over bakken, som på luftputer. De blir til barske gargoyler. Man tvinges da til å spille i tredje person. Litt av gulroten min for å spille Elder Scrolls-serien har alltid vært muligheten for førstepersons synsvinkel.

Og for å plukke opp ting som slippes av falne mostandere, som også er mye av moroa, må man transformere tilbake til menneskeham. Dette går treigt, og man risikerer deng fra usette Dawnguards i mellomtida. Vampyrformen gir meg samme vibber som varulvformen, og den er jeg ikke noen stor fan av. Det føles mer som et handicap enn en fordel.

Ingen Shivering Isles

Heldigvis byr utgivelsen på noen artige medhjelpere, da spesielt vampyren Serena. Hun er datter av Harkon, og kommer med små gradvise drypp av info. Det ligger tross alt en familiekonflikt bak trøbla her, som det ofte gjør i krig. Og det nye drageropet er fett.

Dawnguard er altså nok et faksjonsbasert oppdrag, á la Thieves Guild, Dark Brotherhood og The Companions. Valg mellom to grupperinger er jo stas, da. Dersom Dawnguard hadde blitt strammet inn, kunne det lett vært en del av hovedspillet. Og er dermed ikke dårlig. Men preges av fyllmaterialet. En forvokst mikrotransaksjon. Spar utviklingspengene og gi meg heller et nytt Shivering Isles.

Bethesda føyer seg nok en gang inn blant utgiverne som slipper tilleggspakker som kunne, og burde, vært en del av hovedspillet. Skuffende, med tanke på at innholdet kommer fra gjengen som ga oss verdens beste hesterustning.

Men jeg griner ikke bare på nesa, altså. Selv om Dawnguard er ufokusert, så koste jeg meg. Jeg er tross alt Elder Scrolls-nerd. Men mine forventninger til Bethesdas lovnader om kvalitet fremfor kvantitet ble ikke innfridd. Rediger strengere neste gang. Kill your darlings!

Dawnguard er en tilleggspakke for The Elder Scrolls V: Skyrim, og er utviklet og utgitt av Bethesda for PC, Playstation 3 og Xbox 360. 360-versjonen ble utgitt 26. juni, mens PC- og PS3-versjonen ventes 30 dager senere, da Microsofts tidseksklusivitet løper ut.