Historien om Leila er en retrospektiv historie om vekst, refleksjon, aksept og takknemlighet. Leila, på lik linje med meg selv og mange andre, hadde en berg og dalbane av emosjoner gjennom oppveksten. Disse korte innblikkene som deles med spilleren, er med på å male bildet av den helhetlige personen Leila er. Hun er en godt voksen kvinne, som har erfart tunge ting som barn, hjertesorg som ungdom, og følelsen av å ikke ha oppnådd nok som ung voksen. Det er på langt nær en dramatisk fortelling, men legger til rette for at nærmest alle kan relatere til noen aspekter av hennes opplevelser.

Leila er et «point n click»-eventyr som oppmuntrer til å trykke deg rundt i verden, finne spor og prøve ut forskjellige løsninger for å finne frem til svaret. I motsetning til andre spill, har du ikke noe tidspress eller begrenset HP å forholde deg til, som gjør opplevelsen mye mer avslappet og bakoverlent. Du kan prøve så mange kombinasjoner du føler for, trykke feil så mye som trengs og fortsatt komme frem til svaret til slutt. Oppgavene er sjeldent forklart noe dypere enn fortellerens metaforer, men enkle nok til at det tar ikke lang tid å forstå hva formålet er. Utgiveren har på ingen måte ønsket å fremme noen utfordrende elementer med dette spillet, men det hadde heller ikke passet med historien. 

Historien tar plass i Leilas indre, manifestert i form av en skog. Du manøvrerer deg frem og tilbake inne i denne skogen for å finne øyeblikk som må granskes og forstås, i prosessen av selvrefleksjonen dette spillet tar for seg. Innerst i den litt uhyggelige skogen, har det formet seg en busk som minner sterkt om en hjerne. Rundt hjernen henger det slynger av minner, både fundamentale og hverdagslige. Alle plantene kan trykkes på, løvet kan kostes vekk og minnene kan besøkes. Hvert minne et kort mellomspill om en formende fase i et langt liv. 

Hver scene er et interaktivt bilde med minimale bevegelser, som regnværet utenfor vinduet, en karakter som beveger seg frem og tilbake bak disken osv. Hele spillet føles veldig visuelt gjennomtenkt. Alle små detaljer er med på å engasjere spilleren til mer utforsking, som er grunnlaget for et godt point-n-click-spill. Ved noen anledninger vil fortelleren også kommentere på om du klikker for mye eller forstyrrer henne mens hun snakker, noe som resulterer i et humoristisk avbrekk og en følelse av en mer personlig tilknytning til Leila. 

Det er nettopp der jeg syns Ubik Studios utmerker seg med denne tittelen. Den vakre innpakningen spillet kommer i omfavner spilleren og gjør det ubekvemme mer koselig. Å parre en pen estetikk med enkle, forståelige kontroller for å tillate spilleren å legge mer fokus i historien som blir fortalt, er bra komponenter for et ordentlig gjennomført «Cozy Game». En bakoverlent opplevelse og en inviterende atmosfære. Leila føles som en god bok, som man lener seg tilbake med en kopp te for å lese. 

Jeg vil ikke gå for mye inn i nøyaktig hva historien går ut på, simpelthen fordi den er så kort. Skulle jeg gjenfortalt aspekter av den, føles det som at jeg eksponerer for mye, og tar vekk fra følelsene som blusser opp mens man spiller. Men det er også nettopp her jeg syns Leila er manglende. Spillet er usedvanlig kort, kanskje 2-3 timer for å være sjenerøs. Det i seg selv, er langt ifra et problem. Jeg har spilt mange titler som kun kan oppfattes som en underholdende ettermiddag eller en tankefull fredagskveld, men når lengden går på bekostning av dybden i materialet, blir det problematisk.

Et spill som Leila, som våger å røre ved de vanskelige tematikkene rundt den kvinnelige oppvekst, burde tillate seg å gå mer i dybden av hvert livsstadium. Sekundet fortellingen nådde et klimaks, ble vi røsket tilbake til skogen igjen. Dette kan så klart være et pek til hvordan fortelleren sliter med å konfrontere sine tidligere traumer, men jeg syns det resulterte i en opplevelse av at fortellingen hadde hastverk med å kommunisere budskapet sitt, i motsetning til det analytiske og pedagogiske draget som sårt prøvde å komme frem. Til tross for at spillet beskriver en relativt tradisjonell oppfatning av livet, satt jeg igjen med et ønske om å kjenne til flere øyeblikk, eller dvele litt lengre ved de som allerede ble fortalt.

TL;DR, vil jeg si at Leila er en fin tittel med koselige omgivelser og et godt budskap, dog noe overfladisk. Det blir strengt tatt feil å kalle Leila et spill, mer enn det er en interaktiv historie med enkle oppgaver. Mekanikkene som tas i bruk er lette å sette seg inn i. Og sammen med den korte lengden, vil det kunne fungere som en fin introduksjon for nye spillere. Jeg må si meg usikker på om dette er en tittel jeg vil anbefale å plukke opp. Til tross for dets fascinerende innpakning og morsomme variasjon i gameplay, sitter det langt inni meg å skulle anbefale et såpass kort produkt, om jeg ikke sitter igjen med bakoversveis og endret perspektiv på verden. Leila er derfor ideelt for spillere som søker en kort introspektiv opplevelse, men søker du noe dypere er nok ikke dette for deg.