Noe har skjedd. En eldgammel ondskap kan være løs. Dermed må krigeren Imë, en lysfanga (lysbringer), ut på tokt. Det viser seg raskt at ikke alt er som det skal, og Imës kampferdigheter alene er ikke nok. Hun må få hjelp fra tidsgudinnen Qhomera, som gir henne evnen til å lage ekkoer av seg selv. Kombinert med evnen til å skru tida tilbake, kan Imë nå slåss sammen med disse ekkoene av seg selv.

Tidsvridning

På overflaten kan Lysfanga se ut som et ganske standard hack&slash-slåssespill som baserer seg mye på komboer og kan minne om en slags Hades-klone. Selv om slåssingen er presis og det kjennes tilfredsstillende å bevege seg rundt på brettet, så mangler det endel for å nå opp til de beste.

Det er her den overnevnte tidsvridningen gjør seg gjeldende. Egentlig er det vanskelig å forklare på en måte som ikke overkompliserer mekanikken, for den er egentlig ganske enkel å gjennomføre og forstå. Når du entrer en arena får du full oversikt over fiendene der. Før kampen starter må du derfor planlegge bevegelsene dine. For hvert forsøk har en begrenset tid, men på hvert nye forsøk får du med deg de foregående ekkoene dine, som gjennomfører det du gjorde, slik at du nå kan konsentrere deg om nye oppgaver og fiender. 

Det er en rekke ulike fiender som krever ulike tilnærminger. Noen har såpass mye liv at du må angripe dem med flere. Andre har et digert skjold og kan derfor kun drepes bakfra. Derfor kan det være lurt å fange oppmerksomheten med noen andre. Og enkelte må drepes mer eller mindre samtidig, som nødvendigvis krever god planlegging.

Som et puslespill

Selv om Lysfanga: The Time Shift Warrior omtaler seg selv som et slåssespill, vil jeg i mye større grad kalle dette for oppgaveløsning. Et puslespill du skal sette sammen. For slåssingen i seg selv er ikke særlig komplisert, selv om du etterhvert låser opp nye våpen, egenskaper og kombinasjoner som kan ha mye å si for hver arena. 

Du har også mulighet til å gjennomføre en arena flere ganger, hvis du ønsker å forbedre deg. Hver arena har nemlig en tid som spillet mener du bør slå. Det har egentlig åpenbare konsekvenser å bruke lengre tid, her er det kun din egen ære som står på spill. 

Mellom arenaene bruker du tida på å utforske eventyrverdenen Antala. Her kan du finne samleobjekter. Noen er nyttige, som valuta eller muligheten for å få flere ekkoer, mens andre stort sett bare er der for å trigge samlerinstinktet i apehjernen din. 

Mestringsfølelse

Til tross for godt stemmeskuespill, så er ikke historien rundt spesielt engasjerende, som en slags billigversjon av Bastion. Spillet klarer heller ikke å engasjere spilleren i verdenen den prøver å bygge. Nå er ikke dette nødvendig for å finne interessante utfordringer her, men det er litt synd når man åpenbart har brukt mye tid på å tenke og skrive og bygge en verden. Her kan også den noe upolerte visuelle stilen spille inn. Den ga i alle fall meg fint lite. 

Når det er sagt så har jeg hatt det mye moro med Lysfanga: The Time Shift Warrior. Mestringsfølelsen du får etter å ha brukt litt tid på planlegging, og planen din gjennomføres nærmest prikkfritt, er herlig. Lysfanga er på ingen måte perfekt, men de unike elementene gjør det verdt å spille. Jeg er vanligvis ikke en som spiller gjennom baner på nytt for å forbedre tid eller karakter, men her gjorde jeg det. Det får stå som min anbefaling.