For en generasjon som har vokst opp med «Grand Theft Auto»-spillene, er det de små detaljene som gjør at «Mafia 2» skiller seg fra «GTA»-klonene. Det som på overflaten virker som en ren «GTA»-kopi har nok egenart til å skille seg fra den store mengden sandkasse-spill på markedet.

Annen tid

Først og fremst er det 2K Czechs presise jobb med å gjenskape USA på starten av 50-tallet som gjør at spillet fremstår som noe mer enn en klone. Detaljnivået er ekstremt høyt, i alt fra interiør til klær, biltyper, produkter og reklameplakater. Det er ikke noe nytt at 2K Games er nøye med slike tidsriktige detaljer, se bare på «Bioshock»-spillene, men det gjør likevel at «Mafia 2» får en ekstremt riktig atmosfære allerede fra første minutt. Det er nesten sammenlignbart med TV-serien «Mad Men» når det gjelder å skildre en historisk epoke.

Fokuset på å holde det tidsriktig gjør også at jeg som spiller tilpasser meg spillverdenen. Jeg har blitt så vant til å rusle rundt i gatene i «Grand Theft Auto» mens Niko Bellic skravler i mobiltelefonen sin at det kommer som et lite sjokk at jeg sitter fast i en telefonledning når jeg i starten av prøvespillingen min svarer på en telefon i huset til vår hovedperson. Via filmsekvenser i svart/hvitt får jeg innblikk i noe som tydeligvis er en mer omfattende bakgrunnshistorie enn 2K Czech klarer å formidle i løpet av en 20 minutter lang E3-prøvespilling, men jeg lar meg likevel imponere av både skuespill og regi. Det minner om klassiske Scorsese-gangsterfilmer og Sergio Leones film Ondt blod i Amerika, og dialogen er hakket mer seriøs enn den mer parodiske og til tider krampaktig humoristiske dialogen i «Grand Theft Auto IV».

God fysikk

Etter telefonsamtale og mimresekvenser går jeg ut av huset og inn i et ekte forstadsmareritt med små eneboliger, grønne plener og hvite stakittgjerder. Bilen min står i garasjen, og jeg freser ut på veien for å finne mine kompanjonger som trenger hjelp til å ta livet av en spritfabrikkeier som tydeligvis har slurvet med beskyttelsespengene sine.

Det første man legger merke til bak rattet i en bil i «Mafia 2» er bilfysikken. Amerikanske biler på 50-tallet er ikke akkurat lettvektere, og det gjenspeiles i bilkontrollen i spillet. Jeg merker at bilen veier over et tonn når jeg skal suse gjennom knappe svinger, og det føles riktig. Sammenlignet med andre sandkassespill føles bilene i «Mafia 2» mer realistiske å styre. Og der jeg i «Grand Theft Auto IV» som regel bare tråkker gassen i bånn og brøyter meg vei gjennom køer, kjører jeg litt roligere i «Mafia 2» for å ikke miste kontrollen over bilen. Er du ute etter å kjøre søndagstur finner jeg ut at jeg også kan aktivere en fartsbegrenser i bilen, som sørger for at jeg putrer avgårde i lovlige hastigheter.

Empire Bay, som er den fiktive byen spillet foregår i, virker svært New York-inspirert der jeg suser rundt i gatene, og atmosfæren er upåklagelig. Lys- og miljøeffekter er kanskje ikke like bra gjennomført som i «Grand Theft Auto IV», grafikken virker litt mer klinisk og ren på en måte, men jeg lar meg fange av 50-talls-stemningen.

Action

Ikke før har jeg funnet kompisene mine før vi har trukket våpen og gjør oss klar til å beleire spritfabrikken. Vi løper mellom kasser og hyller i et digert lager, og slåss mot bevæpnede vakter. Spillet bruker et dekningssystem, og jeg blir fort drept hvis jeg ikke tar skjul bak kasser og vegger. Som i mange andre tredjepersons actionspill er dekningssystemet frustrerende upresist til tider. Det hendte et par ganger i løpet av denne seansen at jeg tok dekning mot feil side av søyla eller kassen, slik at jeg ble sittende som en idiot å ta imot skuddsalve etter skuddsalve. Men dette er antagelig en treningssak.

Det som imponerte mer var fysikken i våpnene. Akkurat som bilene har en tung og realistisk fysikk, sparker også våpnene fra seg. Her skyter vi ikke kruttlappistoler som i «Grand Theft Auto IV», her smeller og sparker det skikkelig. Solid rekyl og bra lyd øker spenningen og innlevelsen i skuddvekslingene i «Mafia 2». Alt i alt føles actionsekvensene svært bra, og i motsetning til andre sandkassespill der actionsekvensene gjerne er spillenes svakeste element, klarer «Mafia 2» å fremstå som et solid actionspill her.

Det går som det må gå i prøvespillingen min, vi lokaliserer spritdirektøren, og han blir fylt med bly. Men han klarer å skade en av kompanjongene mine først, og vi må haste ut av den brennende fabrikken mens vi bærer på min venn. Utenfor venter dessverre politiet, og dermed er en actionfylt biljakt i gang, og min prøvetid med spillet tar dessverre slutt.

Svært lovende

Sandkassespill plasserer seg som regel mellom to ytterpunkter: de som er opptatt av å fortelle en engasjerende historie i en levende verden, og de som er opptatt av å la deg få leke fritt i en levende verden. Mens spill som «Just Cause 2» lener seg mot sistnevnte punkt, er «Mafia 2» definitivt et spill der hovedfokuset er på historien og miljøskildringene. For å lykkes krever man ikke bare at spillmekanikkene er på plass, også manus og dialog må være av ypperste klasse, og så langt tyder alt på at 2K Czech kommer til å treffe blink på alle punkter.

Mine tyve minutter prøvespilling på E3 ga solid mersmak. Jeg er overbevist om at «Mafia 2», dersom historien holder mål fra start til slutt, kommer til å bli et av årets mest engasjerende spill.

For flere bilder av spillet, se neste side.

«Mafia 2» utvikles av 2K Czech og utgis av Take-Two. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3 og PC 27. august.