I Banishers spiller du som Red Mac Raith og Antea Duarte, elskere og forvisere av ånder.
Spillet starter med reisen deres inn til New Eden Town hvor det ligger en tung forbannelse som tynger alle som bor der.
Her tar det ikke lang tid før du konfronterer ånden kjent som the nightmare og det ender fatalt for Antea og Red kastes ut av menighetshuset hvor ånden har slått rot.

Kort tid etter Red kommer seg, møter du ånden til Antea og du står ovenfor et tungt valg som venter når du kommer tilbake til New Eden town og er klar til å konfrontere the nightmare en gang til.
Nemlig om du skal la Antea få hvile og gå over til den andre siden eller om du ønsker å gjenopplive din kjære i kroppen hennes som holdes fanget av ånden.

Det høres kanskje ut som et lett valg, men det er en hake her. For at dere skal få muligheten til å lære formelen for gjenoppstandelse krever det et høyt antall ofre av de levende.

God of War møter Hellblade?

Banishers er et tredjepersons action RPG fra Don´t Nod, skaperne av blant annet Life is Strange og Harmony som kom i fjor. Don´t Nod er veldig gode på å skape nyanserte karakterer som du blir oppriktig glad og engasjert i. Banishers er intet unntak.
Jeg kunne tenkt meg litt bedre ansiktsuttrykk med litt mer liv blant andre npc´er som står i stil til Red og Antea som er fantastisk gjennomført fra animasjon til stemmeskuespill. Det er en del her som havner litt i Bethesda-stil når det kommer til innlevelse.

Det er virkelig godt stemmeskuespill, de har klart å bringe så mye personlighet til hver karakter og du blir fort investert i historien fra starten av og den klarer å holde deg passe engasjert gjennom spillet.

I typisk Don´t Nod-stil så står karakterene og historien i framsetet hele veien og du blir godt kjent med dem, Red og Antea utveksler samtaler nå og da gjennom hele spillet når du ikke står midt i en puzzle eller i en kamp.
Samtalene kan dreie seg om alt mulig fra trivielle spøker basert på hva som skjer til eksistensielle temaer som situasjonen de befinner seg i. Jeg fikk veldig God of War 2018 vibber av dette, det føltes likt ut som alle de små men viktige samtalene mellom Kratos og Atreyus som er en liten men så utrolig viktig detalj når det kommer til hvor levende karakterene føles.

Kampene i spillet er også litt blanding mellom God of War og Hellblade. Det er bestemte steder hvor ånder kommer frem og du blir tvunget til å sloss før du kan bevege deg videre. Kampene er ikke like kombo-preget som førstnevnte men litt mer dybde i det enn sistnevnte. Du kan veksle mellom Red og Antea når som helst for å bytte mellom evnene deres.

Antea har spektrale evner som egner seg best mot direkte ånder og Red med sin fakkel, sverd og rifle tar mer skade på de fysisk tilstedeværende fiendene. Du oppgraderer også evnene til begge i et nokså enkelt ferdighetstre som gir deg litt fleksibilitet i hvordan du spiller.

Følge hjertet eller hodet?

Den store elefanten i rommet her er jo spørsmålet om hva som er moralsk riktig når det kommer til å velge mellom å sende Antea videre til den andre siden eller gjøre ofrene som kreves for å gjennopplive henne. Dette er noe som tydelig preger Red gjennom spillet, han er den typen som går med samvittigheten nesten utenfor kroppen. Så det å ta liv, skyldig eller ei er ikke et enkelt valg for han men han vil gjøre det som kreves for muligheten til å få sin kjære tilbake i live.

Som nevnt tidligere er det umulig å spille Banishers uten å kjenne på mange følelser. Reisen tilbake til menighetshuset i New Eden Town for Red er en berg og dalbane av samvittighet og skyldfølelse.
Han sliter med tanken på hva som må til for sitt eget ønske men samtidig tæres han i motsatt ende av hva som kanskje er moralsk riktig å gjøre som en forviser av ånder. Nemlig å sende Antea over til den andre siden, hun er jo tross alt død.

Langt å gå, pene omgivelser

Banishers er et semi-åpen verden spill. Du har frihet til å gå nesten hvor du vil, innenfor avgrensede deler av områdene.
Du finner leirplasser rundt omkring som hjelper veldig på det å ta seg rundt etter hvert som du låser opp større del av kartet, for tro meg, det er et stort kart til tross for hvor lineært det føles.

Samtidig så er det ofte flere deler av spillet som tvinger deg til å gå ganske lange avstander frem og tilbake enten det er hovedstoryen eller sideoppdrag.
Jeg liker Metroidvania spill og backtracking, men når spillet har et litt annet fokus enn det så blir det litt for mye gåing frem og tilbake for min del.
Spillet kunne med fordel blitt kuttet ned 5-8 timer.
Litt mindre gåing og mer fokus på historien siden det er såpass lineært fra før.

Det skal dog sies at du trenger ikke gå langt før du oppdager et spennende sideoppdrag her og der, samtidig som spillet belønner deg for utforsking med materialer og våpen for oppgradering.
Banishers: Ghosts of New Eden ser også skampent ut. Jeg har tatt opp fotomodusen flere titalls ganger på hvert område bare for å se om jeg kan få et bra skjermbilde.
Spillet kjører på Unreal engine 5 og hvis det her er standarden for hvor pene spill kan se ut fremover så sitter jeg klar med kontrolleren min for mer.

Konklusjon

Jeg har kost meg, spillet har en god del puzzles som er designet så riktig at det nesten alltid faller naturlig hvordan du skal gå frem for å finne løsningen. Det er også veldig sjelden du får “hjelpende hint” fra Antea, noe som er befriende ifht andre spill som liker å slenge hint på deg for å få deg videre.
Kampene er også veldig underholdene fordi alt sitter så godt, det var aldri spillet sin skyld når jeg døde, det var mine tabber.

Historien er kanskje ikke nyskapende i tematikk, men den fenger såpass bra og lar deg tenke og føle ganske mye, akkurat det jeg forventer fra Don´t Nod.
Jeg hadde gjerne tatt en oppfølger i samme univers i et kortere og enda mer fokusert format.
Gjerne samme lengde som typ Hellblade for opplevelsen, og begrenset sideinnhold for å dra ut spillet.