I Chibi-Robo: Zip Lash møter vi den stumme, men sjarmerende lille roboten Chibi-Robo, som for tiden jobber som vaktmester på den internasjonale romstasjonen. Når bittesmå romvesener invaderer jorda, er det ingen andre enn den underproposjonerte roboten som står frem som dagens helt.

Dersom du har spilt noen spill med Chibi-Robo tidligere, er sannsynligheten stor for at du ikke kommer til å kjenne igjen noe særlig av de gamle spillene i Zip Lash, i hvert fall ikke gameplaymessig. Der hvor tidligere spill i serien har vært 3D-plattformere med fokus på utforsking og gåteløsing, er serien nå gått over til et 2D-plan. Likevel føles det som om kjernen av spillet fremdeles er den samme. Zip Lash er kanskje i 2D, men det er ikke så ulikt sine forgjengere i at det er mer fokus på å utforske hvert brett enn det er på å perfekt time et hvert hopp for å klare å komme seg gjennom et brett.

Gjennom sju ulike verdensdeler med seks brett i hver verdensdel, får du samle på alskens ulike samleobjekt. I hvert brett er det tre Chibi-Tots (enda mindre roboter, som Chibi-Robo må ta ansvar for å få med hjem) og tre stjernemynter å samle for å fullføre et brett. Du kan redde én alienunge per bane, noe som også låser opp et kostyme til Chibi-Robo. Videre finnes det i hvert brett minst en snack, som alltid er en kopi av et snacksmerke eller godteri du finner i den virkelige verden. Blant annet fant jeg selv både PEZ, Pocky og Mentos, tre typer godteri jeg har smakt i den virkelige verden. En kan bli sulten av mindre, og til tross for at en kyniker kanskje vil kalle dette skamløs produktplassering, kunne jeg ikke vært mer uenig. Det er en fin liten touch, som gjør at Zip Lash føles litt mer unikt enn det ellers ville gjort.

Hovedmekanikken i både spillet og i den lille roboten selv, er den lille halen hans, eller støpselet som slenger etter ham om du vil. Denne kan du bruke som en pisk, og er det som gir spillet navnet det har fått. I hvert brett er du nødt til å samle små, blå kuler for å forlenge støpselet, noe som gjør at du kan kaste halen lengre. Du får også muligheten til å rikosjettere halen via vegger og tak, noe som åpner opp for en hel del interessante omgivelsesbaserte gåter. Dersom du mot all formoding kjenner til plattform-spillene Umihara Kawase er det ganske store likheter med disse spillene.

Spillet kommer i en pakke med en Chibi-Robo-amiibo, og dersom du liker å samle på ting i et spill, er sjansen stor for at du også liker å samle på amiiboer for å fylle opp hylla til kjente å kjære Nintendo-karakterer velter ut. Amiibo-funksjonene i spillet fungerer med overraskende mange karakterer (det var bare Pokémon-karakterene som ikke låste opp noe nytt i mitt tilfelle).

Chibi-Robo-amiiboen brukes til å aktivere Super Chibi Robo, som gjør at du både tåler mer og beveger deg raskere i et brett, den kan brukes til å satse lykken på en gatcha-maskin hvor du kan låse opp figurer av Chibi-Robo og vennene hans i ulike positurer, og du kan etter et hvert brett scanne amiiboen for å få den opp i høyere level, slik at du oftere kan bruke Super Chibi-Robo og gjøre det mulig å få tak i enda sjeldnere figurer i trekninga. De andre amiiboene du har brukt tid å penger på å skaffe tak i, kan du bruke til å låse opp figurer hvor den lille roboten poserer for å imitere karakteren du har scannet inn. En liten robot som imiterer Wii Fit Trainer ved å utføre yoga som morgengymnastikk er utvilsomt noe av det søteste jeg har sett.Den grafiske stilen er søt, om ikke det mest minneverdige jeg har opplevd. Brettene er for det meste like i hver verden, og selv om det var storslått når jeg spilte med Ayer’s Rock i bakgrunnen i Oceania, ble det litt kjedlig i Europa, hvor alle banene var satt til en generisk furuskog. Likevel må det sies at karakterdesignet var veldig godt, og hver eneste bosskamp føltes unik, både takket være at de måtte slåes på vidt forskjellige måter, og at karakterdesignene gjorde at de oste av personlighet.

Til tross for at jeg likte Chibi-Robo: Zip Lash svært godt, er det noen ting ved det som ikke fungerer optimalt. Dette er ikke den mest presise plattformeren du noen gang kommer til å spille, og dette er spillet selv fullstendig klar over. Vanskelighetsgraden var nok aldri tenkt å skulle ligge i vanskelige hopp og perfekt timing. For det aller meste er ikke dette noe problem, men spillet blir til tider frustrerende på grunn av at hoppene i spillet ikke er responsive nok.

Dersom du spiller over lengre tid i én og samme runde, kan spillet føles litt repetitivt og jeg synes selv at det gjør seg best i litt mindre doseringer. Spillet er veldig moro, men det er ikke nok variasjon til at jeg kan anbefale deg å gjøre et maraton rett gjennom det. Likevel skal det sies at det i hver verdensdel er en eller annen bane som gjør noe totalt ulikt fra de andre. For eksempel har du brett med skateboard eller ubåter, hvor du er nødt til å tenke helt ulikt fra de andre banene, og hvor tempoet er skrudd opp betraktelig i forhold til de andre brettene.

Alt i alt er Chibi-Robo: Zip Lash et rart lite spill, men et spill jeg med hånda på hjertet må si at jeg har forelsket meg i, til tross for noen litt for åpenbare feil ved det. Det er langt i fra en perfekt plattformer, og det er til tider svært frustrerende når det forsøker å utfordre deg på hopp fysikken i spillet ikke var laget for. Men spillet har sjel og personlighet nok til å sparkle over disse feilene, og utgjør en morsom og unik spillopplevelse for den absolutte størsteparten av spillet. Leter du etter en plattformer med høyt tempo og presise hopp, bør du fremdeles gå for Super Mario Maker. Dersom du på den annen side liker spill med mange samleobjekt å krysse av lista, eller ønsker et søtt lite spill nå i førjulstida, er det få spill å anbefale sterkere enn Chibi-Robo: Zip Lash.