Har du sett Robert Eggers-filmen The Lighthouse og tenkt «ja, den jobben kan være noe for meg»? Da kan Little Lighthouse of Horror være spillet for deg.

Du spiller Lawrence, den nye fyrvokteren, etter at forgjengerne på mystisk vis har forsvunnet. Spillet starter med at du slippes av på den avsidesliggende holmen med en kasse mat, et «lykke til» og et råd om å ikke plage måkene da dette betyr ulykke.

En enkel jobb, men

Jobben din er på papiret enkel: Holde fyrtårnet i gang på en fornuftig måte. Du må følge med på været for å vite når du skal fyre og når du skal spare parafin. Er det tåke? Ja, da må du ut å ringe i bjella i tillegg.

Det er imidlertid ikke bare fyrtårnet du må holde i gang, men også deg selv. Få i deg nok mat, få nok søvn, ikke frys og sist, men ikke minst; ta vare på din mentale helse. Det kan være ille nok å sitte isolert ute på et fyr uten menneskelig kontakt, men når i tillegg mystiske ting begynner å skje begynner det virkelig å tære på sinnstilstanden.

Historien i spillet er inspirert av virkelig hendelser ved Flannan Isles på tidlig 1900-tall hvor tre fyrvoktere forsvant sporløst.  

Spillet presenteres i en 2D-pixelgrafikk i et ganske fargeløst uttrykk, som passer perfekt til stemningen Little Lighthouse of Horror. Legg på et meget godt lyddesign, så har du egentlig et perfekt utgangspunkt for et spill av denne typen.

Ressursforvaltning

Problemet er at balansen blir helt feil. Det er så mye stress og mas med å holde de ulike statuslinjene på et akseptabelt nivå at det blir vanskelig å sette pris på både mysteriet og stemningen i spillet.

Det blir alt for mye ressursforvaltning og det tar all min oppmerksomhet. Jeg skal være såpass ærlig å si at spill som Don’t Starve og lignende, hvor spillmekanikkene i stor grad handler om statuslinjer, aldri har vært en favoritt.

I Little Lighthouse of Horror løper du fra oppgave til oppgave. Er det nok parafin i tanken inne? Er det nok i tanken ute? Jeg må spise. Nå må jeg sove. Æsj, jeg fryser. Ut å hugge ved da for å fyre i peisen. Oi, det er tåke. Da må opp i fyrtårnet og ringe i bjella, men da fryser jeg jo i hjel.

Hvor er den eksistensielle frykten jeg kom for? Jeg får rett og slett ikke tid til å oppleve mysteriet og de psykologiske horror-aspektene som åpenbart har vært viktige for skaperne.

Alternative slutter

Jeg setter pris på at man har et system hvor valgene man tar har konsekvenser og at det er flere mulige slutter, men det hjelper lite når jeg har null lyst til å stresse meg gjennom en ny gjennomspilling.

Det har også vært noen bugs som trekker ned opplevelsen. Noen er småirriterende, som at språket skiftes tilbake til spansk for hver gang jeg starter et nytt spill. Andre er såpass alvorlige at jeg må starte på nytt. Det har imidlertid vært flere oppdateringer under testperioden, så forhåpentligvis er de verste tilfellene borte til utgivelsesdatoen.

Jeg applauderer ideen og settingen, det er bare så synd at spillmekanikkene spenner litt bein på hverandre.