Om du er oppvokst med NES eller SNES og har en opparbeidet kjærlighet for æraen med sin chiptune-musikk og 8/16-bit grafikk, eller har funnet gleden i nydelig pikselkunst uten et forhold til det fra før, er Lovish et spill som frir til sånne som deg og meg.

Spillet er utviklet av Labs, et lite indie-studio  grunnlagt av Matt Kap, som egenhendig står for musikken til spillet. De ble grunnlagt i 2018, tre år etter Matts første prosjekt, Castle in the Darkness. Matt var også ledende artist for The Binding of Isaac: Rebirth.

Lovish er et 2D pikselkunst-spill som virker å være resultatet av at du tar en dose Mega-Man, et dryss av Shovel Knight og smører det hele sammen med en god dose fart og humor fra Super Meat Boy. Du kontrollerer ridderen Sir Solomon, som sammen med sine gode venner setter ut på redningstokt etter prinsesse Tsuna som blir kidnappet av den onde Devil Lord. Sir Solomon begynner derimot å tenke litt over hvordan ting vil gå når prinsessen er reddet. Hva om hun i stedet for å forelske seg i ham, blir forelsket i en av vennene hans? Tanken er selvsagt så uhørt at den eneste logiske løsningen er å dumpe vennene i elva og redde prinsessen på egen hånd.

Lovish er delt opp i 50+ spillbrett innad i slottet til Devil Lord, og du må komme deg helskinnet gjennom hvert nivå for å komme nærmere toppen av slottet. For hvert tiende brett kommer du til en større sjefsfiende. Det er ganske enkelt, men det fungerer. 

Det jeg tenkte innledningsvis med hvor jeg føler inspirasjonen til spillet kommer fra, er at hvert brett foregår på én skjerm hvor du har et mål om å komme deg helskinnet fra start til mål. Dette er lettere sagt enn gjort når du kommer et stykke oppover tårnet. Sir Solomon har nemlig bare ett liv. Treffer du en fiende eller et hinder som forårsaker skade, er det bare å begynne brettet helt på nytt. Som i Super Meat Boy holder det heldigvis å trykke høyre pil på D-paden og du er i gang igjen. Dette er med på å opprettholde den gode flyten Lovish har. Du kommer til å dø en hel del ganger, og da er det veldig viktig at spillet opprettholder momentum slik at du raskt kommer inn og kan prøve på nytt.

Brettdesignet er også veldig variert og godt utformet.Selv om spillet gjenbruker farger og tematikk over flere brett , føler jeg det er variert nok til at det aldri blir kjedelig. Og akkurat det at det aldri blir kjedelig er en viktig faktor siden hvert brett også skjuler tre gyldne kroner for deg å anskaffe. Kronene kan i tillegg til mynter brukes til å låse opp nye egenskaper i butikken du oppdager inne i slottet. Gameplay-loopen her er enkel, men utrolig vanskelig å legge fra seg når man har kommet i gang. Det begrenser seg til løping fra høyre til venstre, slå og hopp, men det er det fine med det. Spillet er lett å lære, og utfordrende å mestre. “Bare ett brett til” gikk på rundgang, og hodet var okkupert av lydsporet fra spillet i hver ledige stund. 

Det er umulig å ikke snakke om nettopp lydsporet. For en som vokste opp med en NES som første spillkonsoll i hus (når sant skal sies hadde SNES kommet da jeg ble født i 1991) er det en god del låter som har satt seg  på hjernen helt siden jeg hørte dem første gang. Samtlige låter fra Ducktales, Mega Man 2, Chip’n Dale Rescue Rangers 2 og ikke minst Mr.Gimmick, for å nevne noen. Jeg er mildt sagt veldig glad i chiptune-musikk som er laget med kjærlighet for musikken i fokus, og mener det er like nydelig i dag som det var den gangen hvor det var det eneste som var teknisk mulig. Matt Kap står for musikken i sin helhet, og etter flere timer med musikken i Lovish har jeg begynt å se på de andre prosjektene han står bak, og dette er en komponist jeg kommer til å følge med på.

Mellom hvert brett dukker det også opp tilfeldige hendelser bestående av alt fra meningsløse turbaserte minikamper mot alt fra “AI artwork” til et frittstående spill i spillet som oser tungt inspirert av The Legend of Zelda-serien, hvor skjermen blir nærmest identisk med den originale Game Boy-konsollen og tittelskjermen på spillet dukker opp: “The Dungeon of Azela”. Her spiller du som en jente i en slags dungeon, hvor du beveger deg skjerm for skjerm og finner våpen og gjenstander som hjelper deg til å komme videre inn i denne labyrinten av ganger og fiender. Det er overraskende god lengde på dette lille spillet til at det bare er en hendelse som skjer etter du har fullført et brett, og det ikke har noe som helst med resten av spillet å gjøre.

Jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger av disse hendelsene. En av dem startet med at det dukket opp en lettkledd succubus, og reaksjonen til Sir Solomon var å snu seg fortvilet og rope “Prinsesse Tsuna, Prinsesse Tsuna…” mens han løp raskt av gårde i fornektelse.

Selv når du er ferdig med spillet er det fristende å gå tilbake til brettene, bare for å forbedre tiden din slik at du kan låse opp alle tre kronene per brett. Når du først kjøper gjenstanden i butikken som viser målet for tiden per brett for gull, er det gøy å se hvor mye du kan kutte ned på tiden ved å planlegge og perfeksjonere hver bevegelse. 

For å oppsummere er dette et spill som kan ta rundt 5 timer å fullføre om du bare raser gjennom det en gang, men mye av gleden ligger som nevnt i å fullføre hvert brett 100%. Musikken og den nydelige bruken av pikselkunst, samt den gode humoren som til tider får en til å le høyt, gjør at jeg varmt anbefaler å sjekke ut Lovish. Spillet koster 165 kroner og er absolutt verdt prisen.