Luigi’s Mansion har lenge vært en av de få Nintendo seriene jeg har hatt lite til ingen erfaring med. Så når det ble annonsert at serien som frem til nå kun har opptrådd på Gamecube og 3DS endelig skulle komme på Switch bestemte jeg meg for at tiden endelig var inne for å få gjort noe med det.

Vi har også postet en Kvikkblikk video av Luigi’s Mansion 3, som du finner her

Luigi, Mario, Prinsesse Peach og hennes følge er invitert til et flott nytt luksushotell, og bestemmer seg for å legge ferien dit. Ting viser seg raskt til å ikke være helt som de virker, for i løpet av natten forvandles dette flotte hotellet om til å være mørkt, dystert og hjemsøkt. Invitasjonen var en felle lagt av hotelleieren og Luigi’s erkefiende King Boo, og nok en gang er det den kronisk livredde Luigi og spøkelseshunden hans Polterpup som må forsøke å avverge situasjonen og redde vennene sine.

Som Luigi må spillerne jobbe seg gjennom hotellet etasje for etasje på let etter vennene sine. Professor E. Gadd fra de andre Luigi’s Mansion spillene har også blitt lokket til hotellet, men heldigvis har han brakt med seg Poltergust støvsugeren til Luigi slik at trioen Luigi, Polterpup og E. Gadd faktisk har noe å stille opp med mot spøkelsene.

Med hvor lite jeg egentlig visste om serien var det til stor overraskelse å finne ut hvor mye Luigi’s Mansion 3 minnet meg om et langt mer barnevennlig Resident Evil spill. I likhet med skrekkserien til Capcom er det nemlig et stort fokus på oppgaveløsning og utforsking. Hver eneste etasje av hotellet er nøysomt designet og fult av hemmeligheter.

Gameboy Horror, Dual-Scream og nå Virtual Boo. Luigi’s Mansion serien finner stadig nye måter å spille på Nintendo’s historie.

En av spillets sterkeste sider er hvor godt det er tilpasset Nintendo Switch sin håndholdte natur. Hver etasje tar et sted mellom 15 og 30 minutter å fullføre, noe som låner seg godt til både korte og lange spilløkter.

Spillets animasjon og visuelluttrykk er av en annen verden hva spill angår. Det er så mye personlighet i både Luigi’s forskjellige ansiktsuttrykk, kroppsholdning, spøkelsene, omgivelsene og filmsekvensene, som gjennom en eller annen form for svart magi virker til å være gjengitt i “real-time” av spillmotoren, at hvis jeg ikke hadde holdt kontrollen i min egen hånd lett kunne blitt overbevist at dette var animasjonsfilmen laga av Illumination Entertainment.

Gjennom spillets gang får Luigi tilgang til forskjellige oppgraderinger til Poltergust maskinen, deriblant sin slimete klone Gooigi. Så og si alle oppgraderingene åpner for at Luigi på en eller annen måte kan komme seg til steder han ikke ellers kunne nå i spillet på en nesten Metroidvania-aktig måte. Og i likhet med de aller beste Metroidvania spillene på markedet ble jeg ikke alltid oppmerksom på spillets intrikate design før jeg fikk oppgraderingene jeg trengte.

Selv helt mot slutten av spillet snublet jeg stadig over nye ting som gjorde at jeg forstod hva det var jeg frem til da hadde oversett når det kom til måten spillet visuelt kommuniserer hvor hemmelighetene befinner seg, noe som betydde at jeg kunne gå tilbake til tidligere deler av spillet for å finne flere hemmeligheter. 

Mange sier Luigi er pysete, men det faktum at han er villig til å bruke UV-lys på hotellrommet sitt gjør han langt modigere enn meg.

Den forannevnte Gooigi klonen av Luigi er også solid implementert. Når man spiller spillet alene fungerer Gooigi som en slag The Lost Vikings / Trine-aktig hjelper, hvor spilleren bytter mellom å spille enten Luigi eller Gooigi for å løse oppgaver, men gjør det også mulig for at to spillere kan spille sammen.

Som far til to gutter, en som er seks og en som er to og et halvt år gammel , er muligheten til å spille som Gooigi nærmest himmelsendt. Gooigi kan nemlig ikke dø, så hvis minstemann vil spille sammen med storebror kan han det uten at det frustrerer eldstemann noe særlig, og hvis seksåringen trenger hjelp av fattern er muligheten for drop-in/drop-out samarbeid også perfekt egnet til det.

For utenom Luigi/Gooigi samarbeidet, tilbyr Luigi’s Mansion 3 også to andre flerspillermoduser hvor opptil åtte spillere kan spille sammen enten lokalt eller over internett. I Scarescraper, en modus som først dukket opp i Luigi’s Mansion 2: Dark Moon skal spillerne jobbe sammen for å drive spøkelser ut av alle etasjene i en skyskraper, og i ScarePark deles spillerne opp i to lag, Team Luigi og Team Gooigi, for å kjempe mot hverandre i forskjellige mini-spill. Flerspillermodusene, i hvert fall over Internett, har for meg ikke vært spillets sterkeste side, men som med alt annet blir det sikkert langt mer gøy bare man samler nok venner foran TV-en.

Jeg kan ikke i nyere tid huske enn mer frustrerende boss-kamp enn denne her.

Det eneste lille jeg har å utsette på opplevelsen er at måten Luigi kontrolleres på gjerne ikke føles helt så responsiv som jeg skulle ønske det gjorde. Om dette er et resultat av at det var slik det ble gjort i de tidligere spillene, at spillets animasjoner begrenser den frie flyten spillet kan ha eller at utviklerne uheldigvis bestemte seg for å låne såkalte “tank-controls” systemet fra Resident Evil serien de ellers virker så inspirert av vites ikke.

Det som derimot er klart er at selv om spillet tilbyr forskjellige måter å kontrollere Luigi på inne i innstillingene fant jeg dessverre aldri en jeg var helt fornøyd med, noe som gjorde at jeg måtte ta til takke med en del frustrerende bosskamper som et resultat av en klumsete kontroll.

Til tross for å være utviklet av eksternt studio som ikke er eid av Nintendo er det lite som tyder på det når det kommer til kvaliteten til spillet. Next Level Studios har med Luigi’s Mansion 3 levert et spill som, sett bort fra noe småpirk, kan stå side ved side av de aller beste Nintendo spillene denne generasjonen. Nå vurderer jeg sterkt å gå tilbake for å spille resten av serien for å se om det har vært tilfelle hele fra starten av.