Det er gjennom barneøyne man bør utforske verden. Naive og uskyldige barneøyne som ser mirakler og åpenbaringer overalt. Det er derfor vi nostalgisk lengter tilbake til spillene vi spilte i barndommen. Er det et filmstudio i verden som har klart å fange den uskyldige og barnlige oppdagelsesgleden fra barndommen, er det japanske Studio Ghibli.

Barnlig

Hemmeligheten bak filmer som Totoro, Kiki og Spirited Away er at de taler like sterkt til voksne og barn. De trollbinder barna og tryller voksne tilbake til barndommen. Den samme magien har Ghibli klart å overføre til Ni No Kuni: Wrath of the White Witch.

Her blir vi kjent med Oliver, en ung gutt full av pågangsmot og entusiasme. Han bor i Motortown, en fredelig amerikansk småby på 50-tallet. Alle kjenner alle og idyllen råder. Etter en dramatisk ulykke der Oliver og nabogutten eksperimenterer med en hjemmelaget bil omkommer Olivers mor. Plutselig er han foreldreløs.

Full av sorg isolerer han seg på rommet sitt der en av bamsene hans plutselig blir levende. Drippy, som han heter, forteller om en parallel verden full av monstre og magi. Verdenen er bundet til vår egen verden, hver person i vår verden har en sjelevenn i Drippys verden, og dersom Oliver finner morens sjelevenn i den parallelle verdenen kan han kanskje bringe tilbake moren i vår verden.

Eventyrstemning

Ni No Kuni har en uskyldig eventyrstemning langt unna den tunge og dystre dommedagsstemningen som ofte ruger over japanske rollespill. Spillet har et lystig og nostalgisk grafisk uttrykk og stappet med oppdager- og fortellerglede. Til tross for den dramatiske starten er det langt mer lettbeint enn majoriteten av japanske rollespill.

Det er gledelig. Jeg fryder meg over Olivers positivitiet og pågangsmot. Han er slik jeg håper mine sønner blir – høflig og pliktoppfyllende. I en spillbransje der hver eneste mannlige hovedperson prøver å være en snerrende sarkastisk tøffing i opposisjon og opprør er det befriende å spille en glad og tvers gjennom god person.

Like fullt gleder jeg meg over spillverdenen. Det strålende verdenskartet og de flotte byene og områdene som skal utforskes. Alt er tegnet som en tegnefilm, alt er fargerikt og innbydende. Det er en verden man blir glad i, et kart man ønsker å utforske hver eneste krik og krok av.

Se vår videogjennomgang av Ni no Kuni her:

Det skader heller ikke at figurene man møter – selv de enkleste statister – utstråler egenart og personlighet. Spillverdenen føles rett og slett levende.

Rollespillveteraner

Nå er det ikke bare Studio Ghibli som har satt sitt preg på rollespillet. Veteranene i Level 5 har erfaring fra Dragon Quest, Dark Cloud og Professor Layton, og har kokt sammen et imponerende rollespill med gamle og nye ingredienser. Her finner vi oppskrifter og lapskausgryta fra Dark Cloud, monstersamling fra Monster Hunter og slåssing fra Pokémon. Mange moderne japanske rollespill har vært flinke til å fornye seg og inkludere nye elementer, Ni No Kuni er intet unntak.

En stor del av spillet går ut på å fange og trene opp familiars, små krabater som både kan utvikle seg til nye versjoner av seg selv samt lære unike angrep og magi. Det handler om å lage en variert oppstilling til bruk i kamp, samt trene disse opp og gi de riktig utstyr.

Spillets svakeste punkt er dessverre kampsystemet. Her styrer man en av spillets hovedpersoner som kan velge å slåss selv eller bruke en av tre familiars han har med seg. Kun en familiar kan brukes av hver hovedperson om gangen, og kun i en kort periode før den må byttes ut for å hvile. Det åpner for mange spennende taktikker, men ettersom de andre hovedpersonene – og deres familiars – kontrolleres av en kunstig intelligens handler kampene ofte mer om å holde medhjelperne i live enn å slåss selv.

Det er synd. Jeg skulle gjerne detaljstyrt hele gjengen i kampene. Selv om 90 prosent av kampene i spillet er plankekjøring dukker det med jevne mellomrom opp kompliserte bosskamper der man må løpe unna angrep, blokkere og beregne angrep riktig. Disse blir unødig komplekse når den kunstige intelligensen roter det til med kompanjongene. Det overskygger dog ikke den generelle spillegleden i spillet. De fleste kampene er oversiktlige og underholdende.

Gledesspreder

En ting jeg liker godt i spillet er at magien ikke er forbeholdt kamper. Det finnes masse magi man må bruke utenom kamp, alt fra å lage broer til å reparere gjenstander. Ikke minst går mye av spillet ut på å reparere hjertet til folk som har blitt rammet av ulike depresjoner. Ved å låne litt entusiasme fra en entusiastisk person kan man helbrede noen som mangler entusiasme. Det er naivt og troskyldig, men det gir meg en god følelse å hjelpe disse folka på beina igjen,

Jeg har blitt oppriktig glad i Ni No Kuni. Jeg liker hvordan det blander serier som Monster Hunter, Pokémon og Dark Cloud inn i en relativt tradisjonell rollespillsuppe. Dette er japansk rollespill av den gamle sorten. Historien er lineær og man har så og si ingen innflytelse på hovedpersonenes avgjørelser. Men det er umulig å ikke bli sjarmert i senk av Oliver og Drippy og deres nye venner.

Som japansk rollespill fungerer Ni No Kuni som en liten påminnelse om at ting ikke trenger å være mørkt og trist og stappet med tenåringsangst. Ni No Kuni er lystig og nostalgisk, et spill som bringer frem barnet i oss alle. Det trenger vi mens vi venter på at mørketida skal ta slutt.

Se flere bilder fra Ni No Kuni: Wrath of the White Witch på neste side!

Ni No Kuni: Wrath of the White Witch er utviklet av Level 5 og utgitt av Namco Bandai. Spillet lanseres på Playstation 3 første februar.