Det tar ikke lang tid før det første paradokset dukker opp i Prototype 2. Jeg er James Heller. Amerikansk marinesoldat returnert fra tjeneste i utlandet bare for å finne ut at kona og datteren er drept av et virus sluppet løs av mutanten Alex Mercer. New York er i unntakstilstand, og livet til Heller er ødelagt. Desperat etter hevn melder han seg for tjeneste i byens militærstyrke, men hevnen blir snudd på hodet idet Heller blir offer for et eksperiment som gjør ham til en mutert superhelt, akkurat som Mercer.

Meningsløs slakt

Etter en times spilling har jeg drept et tyvetalls sivile og nesten hundre soldater. De meies ned som fluer. Den sympatien Radical Entertainment ville skape for Hellers triste skjebne er borte. I stedet føler jeg meg som en fremmedgjort massemorder. Nå, idet jeg skriver dette, er nok dødstallene oppe i et firesifret antall. Alt fordi Heller mistet kone og barn og skulle hevne seg.

Det er vanskelig å ta Prototype 2 seriøst, og det er først når du slår av hjernen at det er mulig å nyte spillet. Dette er amerikansk superhelttegneserievold, ispedd wresling-estetikk, splatter-effekter og myndiggjøring av spilleren som absurd kraftig overmenneske. Og svelger du disse pillene fungerer Prototype 2 helt utmerket.

James Heller, tidligere sersjant, er vår helt. En mutt og sint mann ute etter hevn på alt og alle. Etter å ha fått superkrefter som gjør at han kan absorbere andre mennesker, og dermed også minnene deres, går det meste av spillet ut på å drepe soldater fra de private militærstyrkene, forskere fra det korrupte vitenskapsfirmaet, og det meste annet som kommer i veien for Heller.

Historien er umulig å ta seriøst, spesielt siden den fortelles via istykkerklipte filmsekvenser basert på minnene til personer som Heller absorberer. Navn og hendelser flyr forbi i høyt tempo, og jeg slutter snart å prøve å pusle sammen bitene. Hvert eneste navn skal stort sett elimineres, og hver eneste lokasjon ender alltid opp som en kamparena. Det er bare å pøse på med klampen i bånn, og ignorere de klisjefylte konspirasjonsteoriene.

Heftige krefter

Det er først når man ignorerer spillets historie og rammer og bare leker seg med spillmekanikkene det begynner å bli underholdende. Det er heftig å styre Heller. Han løper i ville hastigheter, opp skyskrapere og svever fra tak til tak. Spillet gir meg en herlig følelse av makt, av å være en ekte superhelt.

Også i kamper føler man seg mektig. Soldater kastes veggimellom, biler plukkes opp for å kastes på helikoptre, rakettkastere rives av pansrede kjøretøy og tentakler, klør og andre superheltkrefter river motstanderne i fillebiter. Det er vilt og kaotisk, og hele tiden føler man seg som et overmenneske.

Kreftene avdekkes gradvis, og det gjør at spillet ofte føles som en eviglang opplæringssekvens der stadig nye elementer skal beherskes. Det går tregt i starten, men når man etter hvert får flere valg i kampene og flere krefter å leke med, begynner spillet å åpne seg opp.

Likevel er ikke kampsystemet hundre prosent tilfredsstillende. Det er brutalt og direkte, uten den galante estetikken og presisjonen vi kjenner fra japanske spill som Devil May Cry og Bayonetta. Siktesystemet er rotete og kaotisk, og selv om kaoset som oppstår i kampene ofte er svært underholdende, er det nok av frustrerende øyeblikk også med et lite samarbeidsvillig kamera og misforståelser i knappetrykk.

Som et lite avbrekk i slåssingen er det også innført en snikedel. Forkledd som vakt kan man gå rundt blandt fienden uforstyrret og absorbere (det vil si ta livet av) nøkkelpersoner. Men hvis disse drapene blir observert av andre går alarmen. Dermed må man ta livet av vitnene før nøkkelpersonene. Det er en temmelig banal spillmekanikk, og mer frustrerende enn givende.

En annen aktivitet er å jakte. Heller kan sende ut et sonar-signal når han er ute etter en spesiell fyr, for å peile seg inn på han i byen. Igjen er det bare snakk om en gimmick av en spillmekanikk som erstatter en markør på kartet med en litt mer komplisert peilingsmetode, men denne teknikken gir i hvert fall et avbrekk fra det som etter hvert blir en nokså monoton løpetur på kryss av tvers av kartet mot neste sjekkpunkt.

I en tid med finanskrise, der mange føler seg overkjørt av myndigheter og bankvesenet, er det kanskje behov for aggressive utløp i litteratur, film og spill. Et behov for en myndiggjøring av enkeltindividet i hans kamp mot en ansiktsløs overmakt. Prototype 2 er et voldsomt utløp, og kanskje er spillet en reaksjon på tiden vi lever i.

Men her filosoferer jeg og tenker igjen. Og nok en gang må jeg understreke at Prototype 2 ikke er et spill som krever alt for mye av hjernen din. Som et kaotisk og hjernedødt superheltspill gjør Prototype 2 det langt bedre enn de fleste lignende spill på markedet. Det er blodharry og uintelligent, men så lekent og moro at man må være rimelig surmaget for å ikke klare å skru av hjernen noen timer for å la seg underholde.

Se flere bilder fra Prototype 2 på neste side!

Prototype 2 er utviklet av Radical Entertainment og utgis av Activision Blizzard. Spillet er lansert på PS3, Xbox 360 og PC.