Etter å ha nærmest blitt oppdratt av Haisommer 1-4 så føler jeg at jeg har alle forutsetninger for å lykkes i Maneater. Et “shaRkPG” som produsenten selv kaller det. Her skal du svømme og spise, men i motsetning til hva Matt Hooper sier i Haisommer, er det lite fokus på å lage babyhaier.

Du er ikke så fryktinngytende i starten, men det skal raskt endre seg.

Du starter imidlertid Maneater som en babyhai, som blir skåret ut av buken på moren din og kasta på sjøen. Ikke før du rekker å tygge av armen til antagonisten Scaly Pete riktignok. Og her starter ferden fra en liten, puslete sak til å bli et fryktinngytende monster. 

Nå begynner det å ligne noe her.

Oppgraderinger skjer på sedvanlig rollespill-vis hvor du gjennomfører oppdrag, som igjen gir erfaringspoeng. Oppdragene går i all hovedsak på å spise et visst antall av et eller annet eller å drepe rivaler i nærheten. Hvis dette høres repeterende ut, så stemmer det. Samtidig er det noe givende med det hele. Tenk at det å spise mennesker kan være så avslappende.

Maneater er på sitt beste når du har nådd toppen av evolusjonsstigen og du har åpnet alle de ulike seksjonene. Da kan du svømme rundt som den kongen du er uten å ha noen naturlige fiender. Vanligvis kan det være litt kjedelig i rollespill når du er i overkant kraftig i forhold til dine motstandere, men her føles det helt riktig. 

Scaly Pete og sønnen.

Noe som gjør Maneater til noe mer enn en kuriositet er måten den er presentert på. Hele spillet er som et av disse “verdens farligste jobb” realityseriene som det finnes så mange av. Hovedpersonen er den forannevnte Scaly Pete og det ligger egentlig en ganske fin historie med han og sønnen her. I tillegg bidrar Chris Parnell med fortellerstemmen på en glimrende måte. Så han live-kommenterer mye av det du foretar deg og spillet er genuint morsomt.

Det hjelper også at de ulike områdene du svømmer i gjennom har svært ulike karakteristikker og ser flotte ut. Spillets holdbarhet forlenges også av samleobjekter, som er overraskende artige å samle.

Maneater fungerer veldig godt som tidtrøyte. Hvis du kommer deg over den første kneika med oppgraderinger, så er det ganske morsomt. Spørsmålet er bare hvor lenge man orker. Fordi det er repeterende og spillets mekanikker er så grunne at en hai neppe ville ha svømt der. 

Spillet ser ganske flott ut

Ironisk nok ble denne anmeldelsen kraftig forsinka på grunn av en oversvømmelse.