Et sikkert tegn på at en Nintendo-konsoll er i sitt vanlige trav er at det kommer Mario-sportspill ut på den, og en av de større seriene under dette banneret er Mario Tennis. Nå har Mario Tennis Fever kommet ut til Nintendo Switch 2, og jeg har fått kose meg med flere timers sportsglede.

Det første jeg dykket inn i da jeg startet Fever var spillets historiemodus. Her begynner eventyret med en overraskende pen filmsekvens som forklarer historien. Her var det blant annet både rart og hyggelig å se det nye Donkey Kong-designet interagere med Mario-gjengen, og det meste her var i toppform. Historien denne gangen er at Daisy er syk, og mens resten av gjengen er på reise for å finne en medisinsk frukt til henne, blir Mario, Luigi, Peach, Wario og Waluigi transformert til barn. Dermed må de tilbake på Tennis-akademiet for å trene seg opp, for selvsagt er eneste måten å beseire fiender i dette spillet gjennom tennis. Historiemodusen begynner med en kjedelig og lang treningsbit før den slenger deg ut i noen helt greie baner på vei tilbake til hulen hvor dere ble transformert til barn, og hvor dere også skal transformeres tilbake til voksne.

Jeg synes utviklerne skal ha noe ros for denne historiemodusen. Den er langt ifra perfekt, men de har tøyd kreativiteten ganske godt for å finne forskjellige måter man faktisk kan vri om tennis-spillmekanikken slik at den passer inn i store kamper mot fiender og diverse andre hendelser. Det er ikke årets spill, men jeg setter pris på innsatsen de gir for å gi oss mer enn kun tennis-kamper om og om igjen (jeg skulle gjerne sett lignende innsats i Mario Strikers: Battle Stadium for eksempel). Jeg setter også pris på å få spille modusen som en av mine favorittkarakterer i Mario-universet; Baby Mario! Han og de andre babyvennene (inkludert nykomlingen Baby Waluigi) er like bedårende som vanlig, og gir Fever et friskt pust rent visuelt.

Utenom historiemodusen har man en rekke forskjellige vrier på tennis-formelen, med utfordringsmoduser, flerspillermoduser (både lokalt og på nettet), og så å si alt man har behov for i et tennisspill. Alt både ser og høres bra ut, og karakter-utvalg, baneutvalg og alt annet er vel gjennomført i mine øyne. Så da er vel kanskje det betimelige spørsmålet: Hvordan er det egentlig å spille tennis i dette spillet?

Mario Tennis Fever er langt ifra utvikler Camelots første runde med denne serien. Faktisk har de laget Mario Tennis-spill i over 20 år, og jeg vil påstå at de definitivt har spillmekanikken solid på plass i Fever. Man kan spinne, smashe, slå langt, kort, fort, sakte og generelt gjøre det meste man vil for å slå motstanderen, og i sann Mario sport-stil kan man også bruke oppgraderinger for å skyte skudd bestående av flammer, is og andre krefter. Min eneste “høne å plukke” angår kombinasjonen av bevegelse og sikting. Det er nemlig slik at den venstre styrespaken både bestemmer hvor du skal bevege deg og hvor du vil skyte ballen. Dette kan enkelte ganger resultere i at du skal løpe til venstre banehalvdel for å skyte ballen til høyre hjørne, men siden du da snudde venstre spak til høyre, løp karakteren din vekk fra ballen istedenfor. Dette er en styringsbalanse som tidvis er spillets største svakhet, men det er noe man klarer å trene seg til å unngå etter hvert.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet for Spill.no, og grunnen er veldig enkel: Hvis du liker Tennis-mekanikk eller Mario-sportspill, er Fever noe for deg. Hvis du derimot ikke er gira, er nok ikke dette et spill som overbeviser deg. Det er en smash for tennis-fans, men kanskje mer en body-hit for de som ikke bryr seg…

(Beklager de svake tennis-referansene. Selv etter mange timer med Mario Tennis Fever er det noen av uttrykkene jeg ikke er helt trygg på. “Go Sports!”, som John Dorian sier!)