Beat-Em-Up sjangeren har fått en aldri så liten revival under Dotemu sitt oppsyn de siste årene. Etter å ha gitt ut fantastiske Streets of Rage 4 og Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge, trør de i år til med en double whammy av Absolum og Marvel Cosmic Invasion.

Utvikler Tribute Games vet å spille på nostalgien vår når det kommer til å velge prosjektene sine. For oss som har et nostalgisk forhold til arkadehallene og fortsatt føler oss evigunge, finnes det to merkevarer som treffer den nerven godt: Teenage Mutant Ninja Turtles og Marvel Comics.

Etter stor suksess med førstnevnte i Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge er det superheltene til Marvel som skal til pers. Og i likhet med da de skulle designe et spill for skilpaddene har Tribute Games mer enn nok av spill å strekke seg etter og hente inspirasjon fra, enten det er arkadespillene Captain America and The Avengers, The Punisher og X-Men, eller Spider-Man and Venom-spillene på hjemmekonsollene Sega Mega Drive og Super Nintendo.

Med Marvel’s Cosmic Invasion har Tribute Games kunne plukke det de selv har ment passet fra de overnevnte, samtidig som det henter inn en del gjenkjennelige element fra spill som Marvel vs. Capcom serien og X-Men vs. Street Fighter. Resultatet er en sann hyllest til 90-tallets beat-em-up-spill, med en god dose nostalgi for de av oss som også vokste opp med tegneseriene fra Stan Lee og Jack Kirby.

Fantastic Four-skurken Annihilus har vendt tilbake fra the Negative Zone og erklært krig mot så å si hele Marvel-universet. Det er alt man får av bakteppe for Marvel Cosmic Invasion, og egentlig så trenger man ikke stort mer, siden historien spillet forteller tar det derfra, og tar oss med på et eventyr som strekker seg fra gatene i New York, over regnbuebroen Bifrost til Thanos sitt moderskip Sanctuary og alle steder i mellom.

For å ta opp kampen mot Annihilus og de som ellers måtte stå i veien for fred i universet får vi velge mellom femten forskjellige helter, hvor man må spille gjennom spillets historiemodus for å låse opp en håndfull av dem.

Publikumsfavoritter som Captain America, Iron-Man, Spider-Man og Black Panther er selvsagt med, det samme er X-Men-heltene Wolverine, Storm og Jean Grey/Pheonix. Tribute Games overrasker også med mer uventede valg, som Beta Ray Bill som stedfortreder for tordenguden, Frank Castle i sin Cosmic Ghost Rider skikkelse, Richard Rider/Nova, datteren av den originale Captain Marvel: Phyla-Vell, Jennifer Walters/She-Hulk (som for øvrig vet at hun er i et dataspill), Norran Radd/Silver Surfer, Rocket Raccoon og Eddie Brock/Venom.

Historien er ålreit for det den er. Det er ikke verken store overraskelsene eller nevneverdige høydepunktene å dra frem, men for de observante er det mange små easter-eggs til det større Marvel-universet å få øye på. Jeg liker for øvrig at spillet er satt i kontinuiteten til tegneseriene og ikke nødvendigvis Marvel Cinematic Universe. Dette gir historien litt flere strenger å spille på, samtidig som man kan bli minnet på at, for eksempel, i de fleste Marvel-universene så tror fortsatt verden at Iron-Man er livvakten til Tony Stark.

Marvel Cosmic Invasion er også brakt til liv i en herlig pikselstil som virkelig får hver av karakterene og hvert av nivåene til å skinne. Det er mye arbeid lagt ned i å fange karakterenes spesifikke særegenheter. Spesielt er jeg glad i superangrepsanimasjonen til Beta Ray Bill, og hver gang man får et glimt av Eddie Brock under Venom-symbioten. Asgard-, Genosha- og Destromundo-nivåene stikker seg også frem som spesielt gode, og fulle av referanser jeg personlig setter pris på.

Skal du først spille på nostalgien så hjelper det å ha de riktige stemmeskuespillerene med på laget, og her har Tribute Games gjort arbeidet sitt. Vi får servert stemmer fra blant annet Spectacular Spider-Man’s Josh Keaton som både Spider-Man og Iron-Man; X-Men ’97’s Cal Dodd, Jennifer Hale og Alison Sealy-Smith som Wolverine, Jean Grey og Storm; og Brian Bloom fra Avengers: The Earths Mightiest Heroes som Captain America og Silver Surfer bare for å nevne noen.

På det mest grunnleggende nivået følger Marvel Cosmic Invasion den klassiske beat-em-up-formelen . Opptil fire spillere kjemper seg gjennom bølger med fiender før de møter en kraftigere fiende, eller «Boss», ved slutten av hvert nivå.

Noe som er med på å gjøre Marvel Cosmic Invasion mer særegent er at hver spiller velger seg to helter som de bytter mellom. Hvor den ene «sitter på benken og hviler seg» mens den andre er ute og slåss, litt som i Marvel vs. Capcom-spillene. Selv om alle femten har grunnleggende likheter kan karakterene likevel føles ganske så forskjellig fra hverandre, alt ifra hvilke typer angrep de har, hvordan de tar seg frem på og hva slags superangrep de har.

De som «sitter på benken» kan kalles inn for å hjelpe til med et angrep, berge karakteren man spiller som ut av en knipe og kan raskt bytte plass med karakteren som er ute for å hvile denne for å få tilbake litt tapt liv.

Det er riktignok ikke snakk om en Guilty Gear Strive- eller Virtua Fighter 5-dybde og kompleksitet på kampsystemet og karakterene her, men nok av en forskjell som gjør at du lett danner deg et bilde over hvilke som er dine favoritter og hvilke du skal stole på når spillet utfordrer deg som mest. Marvel Cosmic Invasion utfordrer deg også på denne favoriseringen med å gi deg karakterspesifikke utfordringer på hvert av nivåene som gjør at du har et ekstra insentiv til å variere hvem du spiller som.

Som i et hvert beat-em-up-spill med respekt for seg selv finner man selvfølgelig mat underveis i nivåene for å holde karakterene gående. Hvis en av karakterene dør underveis i nivået, blir den andre satt inn, og den «døde» karakteren kan bare bringes tilbake hvis den gjenlevende finner en av de større matrettene, eksempelvis en kalkunmiddag, som gir mest liv tilbake, da de mindre rettene, eksempelvis en kopp med nudler, bare gir liv til karakteren som er på banen. Om begge karakterene til alle spilerne dør er det Game Over, og avhengig av hvilken modus man spiller kan det bety forskjellige ting.

Marvel Cosmic Invasion har nemlig to moduser. Den ene er Campaign, hvor spillet bare har én vanskelighetsgrad og det lagres etter som man fullfører nivåer og hvis man får Game Over så er man kun nødt til å spille opp igjen nivået man holdt på med. Den andre er Arcade, hvor spillerne har begrenset med liv, «Continues» og kan risikere å måtte starte helt fra begynnelsen om de får en endelig Game Over.

Forskjellen på strukturen på tvers av disse to modusene er at man i Campaign må fullføre alle nivåene, selv når spillets historie kommer til et veiskille så må spilleren fullføre begge for å ta seg videre, mens i Arcade så må man bare fullføre nivået på den ruten man valgte for å ta seg videre i historien. En typisk gjennomspilling på Campaign vil nok ta omtrent fem timer, mens en på Arcade kan ta tre, avhengig av hvor godt man spillet selvsagt.

Hver av karakterene har også sin individuelle nivåprogresjon i forhold til hvor mye du bruker dem. Alle begynner på nivå 1, og for hvert nivå opp til grensen på nivå 10 mottar de enten en oppgradering på hvor mye helse de har eller hvor mye fokus, som brukes til å utføre superangrep, karakteren har. Underveis får de også tilgang til en passive egenskap. Eksempelvis gjør Captain America sin passive egenskap det slik at partner-karakteren hans fyller opp fokus raskere og samarbeidsangrep gjør mer skade, mens Spider-Man får påfyll av spindelvev-væske hvis han klarer å gjøre en unnamanøver i møte med et angrep.

Det mangler aldeles ikke på ting å låse opp ved siden av spillet heller. Med 30 forskjellige fargevariasjoner på heltene som kan låses opp, 20 forskjellige låter fra lydsporet til Tee Lopes, 41 Nova Corps-kodeksfiler som forteller deg litt bakgrunnsinfo om alt fra de spillbare karakterene til fiender, raser, lokasjoner og det som ellers måtte være. Det er også 10 ulike modifikatorerer som kan legges på en Arcade-gjennomspilling som kan låses opp her.

Modifikatorene kan by på en rekke variasjoner. Du har Free Play, som gir deg uendelig med fortsettelser om du får Game Over. Du kan velge om Focus skal enten bygges opp raskere eller saktere, eller ikke i det hele tatt. Det kan være muligheten til å spille som to eller flere av samme karakter på tvers av alle spillere. Fiender kan endres til å bevege seg raskere eller få dobbelt så mye helse. Eller hva med at livet til heltene gradvis går ned men de får liv av å beseire fiender? Justering av antall fiender basert på antall spillere er også en mulighet.

Jevnt over er jeg fornøyd med det aller meste med Marvel Cosmic Invasion. Det er lett å plukke opp og spille, og jeg tror det kan bli skikkelig gøy sammen med venner, selv om jeg bare så vidt har fått spilt det med sønnene mine som ikke var like interessert som jeg var. Det er likevel to punkter jeg føler spillet kunne vært bedre på.

Det første er variasjonen på fiendene. Det blir mye insekter fra Annihilus sin hær, AIM-soldater i verneutstyr og Sentinels som blir resirkulert. Samtidig, og dette kan godt være en Anders-greie, så syns jeg det er litt vel mange fiender som flyr, noe jeg aldri helt har lært meg å like. For i en 2D side-scroller så syns jeg det er vanskelig å bedømme hvor man må stå for å få riktig høyde på hoppet får å angripe dem på. Det blir til at man knoter lengre med de fiender enn hva som er gøy og man sukker litt høylytt når man sliter med å peile det inn.

Det andre er lydsporet. Tee Lopes har levert sterke lydspor til spill som Sonic Mania, Monster Boy and the Cursed Kingdom, Streets of Rage 4: Mr. X Nightmare, Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge og Penny’s Big Breakaway. Sammenlignet med disse manglet lydsporet i Marvel Cosmic Invasion det lille ekstra som gjør Lopes’ arbeid så minneverdig.

Selv om Marvel Cosmic Invasion ikke når de samme høydene til spill som Streets of Rage 4 eller Shredder’s Revenge, er det et solid tilskudd til beat-em-up sjangerens comeback. Spillet er vel verdt å oppleve, enten man er nostalgisk for klassiske arkadespill eller tegneserieverdenene til Marvel Comics. Tribute games lever opp til navnet sitt. Marvel Cosmic Invasion er en hyllest til begge.