I snart seks tiår har vi fått følge med på eventyrene til en helt vanlig gutt med et ganske så uvanlig liv – på tvers av tegneserier, tegnefilmer, spillefilmer og spill. Stan Lee og Steven Ditkos skapelse har sammen med Superman og Batman vært en av de få tegneserieheltene som har nærmest universal-apell og som har betydd mye for mange, gammel som ung.

Jeg snakker selvfølgelig om Peter Parker og hans alter ego Spider-Man. Det er unektelig noe helt eget med denne figuren, noe langt mer folkelig enn en rik mannsgutt som banker slemminger på kveldstid eller en Jesus-parallel fra et annet solsystem, som virker til å ha slått an med mennesker over hele verden nok til at så og si alt han dukker opp i blir en umiddelbar kassasukssess.

Vi har sett utallige spillmatiseringer av Spider-Man komme og gå i løpet av årene, og for undertegnede er det ingen tvil om at det er Spider-Man 2 fra utviklerstudioet Treyarch, basert på Sam Raimi-filmen ved samme navn, som best har gitt oss en skikkelig følelse av å være selve helten.

OVERTID FOR ICE-TEAMET: Sony’s interne magikere må virkelig ha jobbet hardt for å få dette spillet til å se så bra ut. Hvis du har mulighet for HDR er det et must.

Etter en rekke skuffende tittler fra en håndfull studio er det nå Insomniac Games sin tur til å prøve å fange essensen av det å være Spider-Man i spillform, og når sant skal sies er det ikke mange andre studioer enn det som bygde Ratchet & Clank serien jeg tror kan klare dette med glans.

I Marvel’s Spider-Man finner vi en allerede godt etablert Peter Parker, som på dagtid lever ut sin livslange drøm om å jobbe som forskningsassistent, og som innimellom eksperimentene og andre hverdagslige plikter slenger seg rundt i New York som nablolagets hyggeligste superhelt.

REKONTEKSTUALISERT: Det er godt å se at Insomniac ikke er redd for å bryte med tradisjonene, og heller gi sidekarakterene litt mer dybde.

Livet er fint for Spider-Man om dagen, og selv om prøvelsene i å balansere jobb, kjærlighet og vennskap på ingen måte glimrer med sitt fravær, har åtte år med ansinitet i kostymet gjort det hele langt enklere for han.

Forholdet til Mary Jane er foreløpig lagt på is, sjefen på jobben er langt mer opptatt med eksperimentene sine enn å følge med på hva Peter foretar seg, og Tante May er altfor opptatt med sine egne sysler til å oppdage at nevøen utsetter seg selv for farer på en daglig basis.

De fleste superskurkene som har krysset hans vei så langt er allerede bak lås og slå, og etter å ha jobbet hardt sammen med sin medsammensvorne i politietaten er han endelig i ferd med å stramme nettet sitt rundt Wilson Fisk, mannen som står ansvarlig for mye av New York’s elendighet. Men kan det å fjerne en så viktig figur fra den kriminelle underverden virkelig være så lurt?

Insomniac har valgt å gjøre sin egen vri på Spiderverset, og gjør dette på mesterlig vis. Dette tillater dem å både gjenfortelle men også, langt viktigere, omdefinere mange av de godt brukte delene av Spider-Man’s mytos på en måte som gjør at det samtidig er lett å kjenne seg igjen, men som også kan by på en del overraskelser som gjerne ikke er så lett å se komme som man skulle tro.

Med relativt få unntak er historien i Marvel’s Spider-Man en berg-og-dalbane som aldri slutter å være gøy. Fra første stund til siste slutt satt jeg på kanten av setet, gledet over de utallige referansene til tidligere tolkninger, forundret over de nye vriene, og til slutt forbløffet over hvor godt Insomiac fikk til å skape en helt ny canon jeg håper vi får se mer av i fremtiden, både i spill og tegneserieform.

GJENSIDIG RESPEKT: Etter åtte år i jobben har Spider-Man et uoffisielt godt forhold til New York’s Finest.

Selv om Spidey og hans historie har hovedrollen i dette spillet, er det også på sin plass å gi byen han elsker så høyt kreds for sin solide birolle. Spillets versjon av New York fanger virkelig essensen av, kanskje ikke en nøyaktig representasjon av selve byen, men i det minste en slags idealistisk versjon som støtter under det blåøyde synet om at New York har en plass til alle, og at samfunnet der virkelig står opp for hverandre når farene truer.

På samme måte som i togscenen fra Spider-Man 2, eller kranene som ble mobilisert for at helten vår skulle nå frem til Oscorp-bygningen i slutten av Amazing Spider-Man er New-Yorkerne langt mer en bare kulisser i et skuespill om hvor heltemodig Spidey er. De er heller en aktivt del i den, og gir uttrykk for at de står opp for det som er rett og til slutt heier frem den som stiller opp for å redde dagen.

Byen pulserer av liv rundt enhver sving gjennom små detaljer som for eksempel at New Yorks innbyggere tilsynelatende er opptatt med sitt daglige liv, hvordan de forskjellige kriminelle aktivitetene oppstår sømløst og ikke må aktiveres gjennom en oppdragsmarkør eller noen annen form for spiller interaksjon, til hvordan J. Jonah Jameson’s nye karriere som radiovert gjenspeiler spillerens aktiviteter, hvor små, ellers ubetydelige, sidekarakterer spilleren møter underveis ringer inn for å ta Spider-Man i forsvar ovenfor Jamesons vrede.

Yuri Lowenthal, best kjent for undertegnede som Yosuke Hanamura i Persona 4, gjør en utmerket jobb som stemmen til både den nerdete, men omtenksomme Peter Parker, mens han samtidig kan slenge med leppa og alltid har en lynrask “oneliner” på lur i det han har på seg trikoten. Mary Jane Watson spilles av den alltid så allsidige Laura Bailey, og har endelig fått en rolle i et Spiderverse som ikke koker ned til enten jomfru-i-nød eller heltens belønning fra universet for hans heltedåder. Insomniac’s MJ fungerer på så mange flere plan en jeg har sett i tidligere adapsjoner, og det skal utviklerne jammen ha for.

SVAK STEALTH: Oppdragene hvor du tar på deg rollen som andre enn Spider-Man er kanskje spillets svakeste side, men de er heldigvis en relativt liten del.

Måten historien, omgivelsene og stemmeskuespillet virkelig føles ut som kjærlig adapsjon av det jeg i mange år har elsket med Spider-Man, matcher også utrolig godt med måten de har bygd selve opplevelsen av å ta på seg rollen som edderkoppen.

Det er lett å se på det som er her at Insomniac har hentet mye inspirasjon fra Rocksteady’s fantastiske Arkham trilogi i alt fra kampsystemet, hvordan man beveger seg rundt i omgivelsene, til at begge superheltene som er kjent for sin kreative bruk av fantastiske dingser har plenty å leke med i disse spillene.

Med større fanskare følger et større ansvar.

Men selv om likhetene i tilnærming er store er dette langt fra å si at dette er en kopi av den samme oppskriften bare i rød og blå drakt. På samme måte som Rocksteady bygde hele opplevelsen i spillene sine rundt hva og hvem Batman er som figur, har Insomniac her gjort det samme med Spider-Man på en måte som viser at de virkelig forstår hvem han er.

Noe så “enkelt” som måten Spider-Man stuper fra bygninger på, og selve følelsen jeg som spiller sitter med når jeg svinger helten rundt på Manhattan på jakt etter skurker å hanskes med er noe som, fra begynnelse til slutt, fanger essensen av figuren på en måte vi rett og slett ikke har sett maken til i et spill på over 14 år.

Selve styringen i det å svinge seg tar gjerne litt tid å bli vant til, men man finner raskt ut at det på mange måter ikke kunne ha blitt gjort annerledes for å legge til rette for denne typen innlevelse. Brukt rett kan Spider-Man fly gjennom byen raskere enn noensinne, og selv om det kanskje fremstår som litt vel teknisk til å begynne med, lærer man raskt å bruke verktøyene man har tilgjengelig for å få et realt magesug av en opplevelse.

Mens vi snakker om verktøyene som blir brukt for å skape innlevelse, er det heller ikke til å stikke under en stol at Insomniac virkelig har skjønt at det er forskjell på god og dårlig bruk av den ofte så upopulære overforbruken av såkalte Quick Time Events. Spider-Man har alltid vært en flashy superhelt. En som kan gjøre halsbrekkende stunts i løpet av få sekunder, med god hjelp fra edderkoppsansen kreftene hans gir han.

TO CATCH A PREDATOR: Det å swoope ned å ta knekken på tungt bevæpnede skurker på få sekunder er fortsatt like gøy, selv ni år etter Arkham-serien først introduserte konseptet i sin nåværende form

Dette må selvfølgelig også representeres på skjermen, og da blir dessverre QTEs et nødvendig onde. Men med unntak av kanskje en eller to øyeblikk i løpet av mine nesten tretti timer i spillet, føler jeg at spillet unngår unødig repetisjon av disse, og de aller aller fleste av dem fungerer i sammenheng med det som skjer på skjermen, uten at jeg følte jeg ble tatt ut av opplevelsen.

Kampsystemet fortjener også ros på dette området. Det er tidvis helt vilt hvor mange muligheter man har til å enten ta god bruk av omgivelsene, kontre angrep, bruke fiendenes våpen mot dem eller på andre kreative måter banke gørra ut slemmingene. Som tidligere nevnt er inspirasjonen hentet fra Arkham-trilogien åpenbar, men der hvor Rocksteady sine systemer gjenspeiler hvor effektiv Batman er til å spre frykt og bekjempe store mengder fiender på relativt kort tid, føles dette mer frittflytende og åpent for improvisasjon.

Her er det langt mindre fokus på kombinasjons-angrep og strategisk avvæpning eller kuing, og handler mye mer om å ha det gøy med verktøyene som er gitt. Noe som virker aldeles i tråd med forskjellene på de to heltene.

Når sant skal sies er det kun én ting som fikk meg til å tvile på avgjørelsen om å gi Marvel’s Spider-Man toppkarakter, og det er sideinnholdet i spillet. Nå bør det nevnes at dette angivelig er et ankepunkt jeg vil tro kanskje blir litt mindre relevant etterhvert som spillets episodebaserte runder med nedlastbart innhold, kalt The City That Never Sleeps, blir lansert, men det er likevel verdt å nevne.

I WANT TO BE A PART OF IT: Spillets versjon av New York City er i min bok lett en av de mest levende byene vi har sett så langt i et spill i Åpen Verden sjangeren

Når spillets historie er slutt, noe som vil ta den jevne spilleren rundt 18 timer hvis de har hastverk, er det sannelig ikke mye å finne på sett bort fra, med et vesentlig unntak jeg velger å ikke nevne i fare for å ødelegge overraskelsen for andre «webheads». som meg selv, generiske sideoppdrag og samle-maraton for den store gullmedaljen.

På akkurat dette området hadde jeg likt å se litt mer av enten det utvidede Marvel universet dukke opp, hvis det lar seg gjøre med tanke på lisensiering marerittet det mest sannsynlig innebærer, eller i det minste en mer sammenhengende Spiderverse implementering i sideoppdragene ala hva Rocksteady fikk til for Batman med Arkham City.

Jeg skjønner at Insomniac mest sannsynligvis sparer på flere av skurkene de har tilgjengelig for den kommende utvidelsen, for ikke å nevne at dette spillet mest sannsynlig får en oppfølger etterhvert. Men Spider-Man har da plenty av B- og C-skurker å ta av, at det i det minste kunne vært litt flere med utenfor den overbyggende historien spillet prøver å fortelle. Mulig dette er flisespikkeri fra en som har fulgt tegneserien i godt over tyve år, men dette var nå en gang det lille jeg hadde å trekke spillet for.

Med Marvel’s Spider-Man gir Insomniac alt de har for å levere en opplevelse spillere sent vil glemme, og levere det gjør de i bøtter og spann. Jeg er aldeles henrykt over at den superhelten som har betydd mest for meg i oppveksten endelig har et spill som ikke bare overgår alt som har kommet før, men som virkelig fanger sjelen av hvem og hva Spider-Man er langt bedre enn så og si alle adapsjoner som har kommet før, være det spill, tegnefilmer eller spillefilmer.