Det japanske spillmarkedet domineres av titler som blir betraktet som relativt nisjeutgivelser på våre breddegrader. Inazuma Eleven, Dynasty Warriors, Yokai Watch og, ikke minst, Monster Hunter er alle serier som enten blir betraktet som noe for et ganske smalt publikum eller som ikke blir utgitt i det hele tatt her hjemme. Likevel har de en dedikert vestlig fanbase, og dette kan kanskje i særlig grad sies om Monster Hunter-spillene, som har hatt voksende popularitet også her til lands de siste årene.

I disse actionrollespillene er man nødt til å bevæpne seg selv med overdimensjonerte våpen for å jakte ned ulike fryktinngytende monstre, slik at man kan lage nye og sterkere rustninger og våpen. I tillegg må man samle insekter, urter, mineraler og malm for å lage både eliksirer, bomber og feller som kan hjelpe en i kampen mot alskens dinosaurer, drager, beist, wyverner og overvokste bavian-elefanthybrider. Variasjonen av monstre er upåklagelig, og jeg føler at jeg til en større grad enn i tidligere installasjoner i serien er nødt til å bruke ulike taktikker for å nærme meg udyrene. 

Man ser ikke hvor mye liv eller helse et monster har igjen, men man er i stedet nødt til å gjøre slutninger ut i fra hvordan det oppfører seg. I starten vil det angripe med full kraft, men blir utslitt av å løpe rundt for mye, noe man kan se på at det enten sikler eller beveger seg treigere. Om det er skadet, kan man se det enten på at det halter, eller at deler av halen har falt av, et horn er knust osv. Om uhyret er skadet vil det forsøke å komme seg unna for å sove, mens om det er slitent vil det stikke av for å spise andre dyr lenger ned på næringskjeden.

Og det er nettopp på toppen av næringskjeden du befinner deg når du står triumferende med en likvidert Diablos for dine føtter. Ingen mindre monstre tør å angripe i de seksti sekundene før du blir transportert tilbake til hub-verdenen, og i disse seksti sekundene føler du deg unektelig ganske mye som Mufasa i åpningsscenen til Løvenes Konge. Det eneste som mangler er Circle of Life.

Jeg forstår at serien kanskje ikke appellerer til alle, etter som mye av det som gjør den såpass fornøyelig kan være slikt som kan mistolkes som designfeil. Angrepsanimasjonene kan virke upresise, men det er nettopp dette som er en del av utfordringen i spillet, og manøvreringen er i seg selv en utfordring, særlig i starten. Likevel er det nettopp det at spillet i seg selv føles litt mer gammeldags og upraktisk som gjør det så fornøyelig, og ingen av disse kvalitetene slår en som irriterende når man spiller.

Til tross for at dette til syvende og sist kan oppfattes som gode kvaliteter, er det nok ikke så lett å kapre førstegangsspillere ved første knappetrykk. Det tar litt tid å lære seg hvordan verdenen og spillet fungerer, og selv om MH4U er det spillet som hittil gjør det beste forsøket på å introdusere mekanikker gjennom opplæringsdelen i spillet, er det fortsatt mye man kun kan lære gjennom lang jakterfaring, noe som for så vidt er det jeg synes var sjarmen med mine første møter med serien.

Monster Hunter er en av de seriene jeg best liker å spille sammen med venner eller fremmede over internett, og dette stemmer fremdeles i fireren. Enspillerdelen hvor man skal være med å bygge opp en et karavanefølge sluker fort minst tjue timer på egen hånd, men når man beveger seg over på flerspillerdelen er det helt latterlig hvor lenge man kan fortsette å forbedre rustninger og våpen, slåss mot nye monstre, og rett og slett ha det moro mens man spiller et spill. Ja, det føles kanskje som et prosjekt å lære seg spillet, men du verden så tilfredsstillende det er å endelig ta ned en Great Jaggi for første gang.

Etter hvert klatrer man seg oppover rangstigen, og for ta ut stadig større og farligere monstre. Når en sanddrage på størrelse med et fjell endelig faller, er du faretruende nære å juble, selv om du sitter på bussen. Progresjonen er ypperlig, og man føler alltid at den neste utfordringen er utfordrende, men mulig.

Monsterdesignet er også veldig variert, og de har alle fått veldig mye personlighet flettet inn i pelsen. Hovedpersonene i spillet er ikke deg selv, men de merkelige kreaturene du forsøker å bekjempe. Disse er igjen skildret gjennom et riktig så vakkert 3DS-spill, som har en av de beste og mest behagelige 3D-effektene på konsollen. Dette kan riktignok ha noe med at dette er en av de første spillene jeg spiller på den nye 3DS’en, men det minker ikke opplevelsen min av effekten som dyp og naturlig, rett og slett imponerende. Noen teksturer og modeller i landskapet ser litt uferdige ut, men jeg tror de færreste spiller Monster Hunter for å beundre landskapet. Her er det gameplay som er prioritert.

Musikken og lydeffektene er tydelig gjennomtenkt. Det musikalske valget kler den visuelle stilen til de ulike stedene karavanen reiser, brølene monstrene produserer er skrekkinnjagende, og musikken endrer seg i det du blir oppdaget. Når du derimot er alene i verdenen for å sanke bær, insekter eller fisk er det ingen lyd, og kun vinden som kan høres. Dette hjelper på å gi en overbevisende opplevelse at man faktisk er på slettene, plukker sopp og slakter dinosaurer.

Spillet føles med ett realistisk. Eller i hvert fall så realistisk som man kan få det i et spill hvor man sloss mot velociraptorer og tidvis får hjelp av humanoide kattedyr kalt Palico. Ja, det er også ei greie, mest sannsynlig kreert takket være den prominente kattefikseringen i spillets opprinnelsesland. Men jeg klager ikke. Min egen, personlige Palico, Chet, er en sprek krabat som går i vest og slåss med lanse. Veldig «kawaii».

Etter å ha spilt rundt 30 timer med Monster Hunter 4 Ultimate føles det ut som om jeg bare så vidt har skrapa litt smått i overflata, og jeg kommer nok til å legge ned ganske mange flere timer i spillet før jeg arkiverer det for godt. Jeg ser det ikke som høyst sannsynlig at serien blir en mainstream-attraksjon på disse kanter helt enda, men jeg håper stadig flere er villige til å gi spillene en sjanse. Serien generelt, men fireren spesielt har potensiale til å være kongen av flerspiller, og kunsten å samarbeide om å ta ned vanskelige monstre er belønnende å beherske. Skaff deg noen venner, ha litt tålmodighet og møt en av de mest genuint underholdende spillopplevelsene du noen gang har sjansen til å begi deg ut på. Jeg tror ikke du kommer til å angre.