Det er vanskelig å komme utenom forhistorien når man skal skrive noe om Mighty No. 9. En historie bestående av store planer, forventninger, forsinkelser og skuffelser.

Selve spillet ble for første gang annonsert i 2013, som Mega Mans «spirituelle oppfølger». Mannen bak var Keiji Inafune, ofte omtalt som Mega Mans far. Inafune var ansvarlig karakterdesignet i de første Mega Man-spillene, men etter 23 år i Capcom trakk han seg ut i 2010 og starta utviklerfirmaet Comcept.

Tilbake til 2013. Annonseringa hadde pirret nysgjerrigheten til mange og da Kickstarterkampanjen ble lansert på sensommeren tok det bare to dager før målet om $900.000 var i boks. Pengene fortsatte imidlertid å rulle inn og i samme tak ble også løftene flere og større. Blant utgivelse på samtlige plattformer. Til slutt satt man igjen med litt under fire millioner dollar og forventningene var skyhøye.

Da spillet ble utsatt for første gang ble det møtt med forståelse. Andre gangen det ble utsatt begynte murringen. Og ved tredje utsettelse hadde mange mistet trua på at dette skulle bli noe bra. En fullstendig mislykket trailer i mai gjorde ikke situasjonen noe bedre.

Heller ikke selve lanseringa har gått smertefritt, hvor de som har støttet spillet gjennom Kickstarter fikk koder som ikke fungerte. Og Wii U-utgivelsen rapporteres å være en teknisk katastrofe. Da gjenstår et spørsmål, det siste halmstrået for å redde ryktet, er spillet noe bra?

Historien er et klassisk redde verden-scenario. Et virus har gjort at de fleste av verdens roboter har vendt seg mot menneskene. Androiden Beck (Mighty No. 9) er riktignok ikke påvirket. Det blir dermed hans jobb å nedkjempe den åtte andre robotene og redde verden.

I ekte Mega Man-stil står du fritt til å velge i hvilken rekkefølge du vil takle banene. Etter hvert som de andre mektige nummerne blir bekjempet tar du over deres krefter. Deretter venter noen ekstra baner og en siste kamp til slutt.

Som i Mega Man er det skyting og presise hopp som står i sentrum, men her har du også en sprint-egenskap (dash). Den brukes imidlertid ikke bare for å traversere banen, men også for å absorbere energi fra fiender. Noe som gir Beck en midlertidig boost. Dette er en løsning som fungerer fint og gir Mighty No. 9 litt særpreg. Ellers føles det ofte som en blek kopi av Mega Man.

La oss glemme at det endelige produktet ser langt ifra så flott ut som det gjorde på de første videoene. Men også uten de tankene i hodet, ser spillet regelrett kjedelig ut. Både bosser og baner er lite minneverdige og hvem veit hvorfor de valgte disse fryktelige blokkeffektene.

Musikken går i noe av samme fella. Istedenfor de minneverdige sporene vi er vant til å koble til de forskjellige banene, får vi her servert muzak-lignende varianter som er vanskelige å skille fra hverandre. Jeg kan fortsatt nynne på melodien til de fleste banene i Mega Man 2. Legg til uinspirert og til tider grusomt stemmeskuespill så er ikke lyddesignet all verden å rope hurra for.

Gameplayet i Mighty No. 9 er på ingen måte forferdelig. Det er bare middelmådig. Du har stort sett god kontroll på Beck, og det er tilfredsstillende å sprinte gjennom tre fiender samtidig for en fin kombo. Spillet er vanskelig. Det skal det også være, men litt for ofte dør man på grunn av dårlig banedesign og ikke egne feil. Det er fullstendig unødvendig. Og ikke minst irriterende når du kun har en liten håndfull liv. Forskjellen fra dette og Mega Man-spillene, som ofte også var utfordrende, er at de hadde du lyst til å prøve igjen og igjen. Med Mighty No. 9 har du mest lyst til å bare legge bort kontrolleren. Jeg har på et tidspunkt skrevet «Jeg hater dette spillet» i notatene mine. Dette er en overdrivelse, men samtidig et uttrykk for den frustrasjonen som bygger seg opp når spillet nekter å gi deg ledetrådene du trenger for å vite hvor eller hva du skal.

Mighty No. 9 er et spill som lett hadde seila under radaren, hvis det ikke var for de store forventningene, og de lovnadene som har blitt gitt under utviklingsperioden. Vi som hadde gledet oss sitter skuffet igjen med spillversjonen av å spise nudler uten krydder.