Denne anmeldelsen gjelder Playstation 3- og Xbox 360-versjonen av Battlefield 3. Vi ble dessverre ikke tilbudt PC-versjonen for anmeldelse av Electronic Arts, og har derfor ikke fått muligheten til å anmelde den ennå.

Jeg var lammet av skrekk i forkant av Battlefield 3. Jeg både gruet og gledet meg til lanseringen. Gledet meg fordi alle oppfølgere med rene tall holder lovnader om nye nivåer av storslagenhet, og gruet meg med tanke på den fyldige dogtag-samlingen min fra Bad Company 2 som snart ville reduseres til formålsløst restavfall på en server i Stockholm. Mang en nattesøvn var dessuten gått tapt på grunn av den skumle gnagingen i bakhodet jeg har hatt siden propagandakrigen startet tidligere i år mellom løsmunnede toppdresser og PR-folk.

Frykt og avsky

Reklamefolk er og blir reklamefolk, tenkte jeg. Jeg følte meg rimelig trygg på at mine yndlingsdealere av kvalitetskode ikke ville akterutseile sitt eget flaggskip. Men samtidig ble jeg skrekkslagen av tanken på hva gullglinsende markedsundersøkelser kan gjøre med vanligvis jordnære svenske spillutviklere. Hva om DICE skulle finne på å prøve å stjele markedet til Call of Duty?

Battlefield har alltid vært et gyllent kompromiss hvor de mest rastløse Starcraft-taktikerne møter uteksaminerte akademikere fra Counter-Strike-skolen som igjen møter ekte krigsveteraner ute av stand til å møte den sivile verden. En uslåelig legering kjemisk fri for noobs og troll. Her har den siviliserte delen av gamerstanden kunnet dyrke sin pasjon for lagspill, taktikk og kommunikasjon, og samtidig fått utløp for sine villeste krigsfantasier.

Idyllen fikk seg riktignok en liten knekk i Bad Company 2, da almuen
– som undertegnede – kom drassende med campingstoler og bråkete munner, men den totale opplevelsen var likevel preget av intelligens og dannelse.

Jeg kjente et gufs ned ryggraden av tanken på at mitt lille paradis skulle tilrettelegges for et helt annet samfunnssjikt enn tidligere. Utallige nettlinjer der ute forsøples av et utrettelig kaos hvor middelmådig spillkode blir skueplass for ugudelige gateslagsmål og rølpete penismåling. I skytespillenes franske revolusjon er Battlefield selveste Versailles, et overdådig palass hvor adelen spiser kake mens pøbelen der ute spiser muggent brød.

Jeg fyktet at min nidkjære utførelse av nøye planlagt SOP langs ugjestmilde strender ikke skulle høste annen frukt enn råtne tomater spammet over hele banen fra Call of Duty-kråkene på skjæret langt der ute, skrålende og hoiende i spott og spe. All verdens møysommelige femrykning ville spoleres midtveis i en 720 no-scope fra andre siden av banen, til lyden av mikrofonstøy fra tusen ødelagte hjem. Hordene fra skitne lobbyer i utallige dårlige skytespill ville plyndre og voldta fra første bakketopp til siste M-Com, og vi, de stolte og ærefulle, ville forvises til den falleferdige og forlatte slummen i Modern Warfare 2 eller – hikst – Homefront.

Det jeg vil frem til med dette litt overdrevne refleksjonsnotatet, er at jeg mistenkte DICE for å ville tilpasse Battlefield 3 for en tidligere uoppnåelig markedsandel, ettersom oppseilingen mot lansering hintet til en økt interesse fra den kanten. Proletariatet var lei av sin gråbrune limboeksistens, og rettet angivelig nesen mot vår betraktelig grønnere side av gjerdet. Jeg var lite interessert i å se en CoD-ifisering av yndlingsspillet mitt, ettersom det var nettopp denne avstanden som trakk meg mot Battlefield i utgangspunktet.

Lettelse

Noe av paranoiaen viser seg å stemme, men heldigvis er inntrykket jeg sitter igjen med at Battlefield 3 først og fremst er en forflytning i solidarisk ånd, hvor det blir plass til flere uten å støte noen bort.

I likhet med Bad Company-spillene inneholder Battlefield 3 en enspillerdel. I motsetning til forgjengerne er den ganske bra. Spillets nåtid dreier seg om sersjant Blackburn, som utsettes for en ubehagelig, mange timer lang samtale med sikkerhetssjefen i Det Hvite Hus fra serien 24, og en tilsvarende kjip kollega. Vår mann tvinges til å forklare seg om sitt virke i hæren de siste månedene, etter et atomangrep i Europa og trusler om ytterligere krise. Her avslutter heldigvis plottet fra Black Ops, og vi blir med på en reise som ettertrykkelig gir mening til stillingsannonsen for Senior Mission Designer på DICE sine hjemmesider: “We want self-motivated, open individuals who know what awesome looks like”.

Etter å ha opplevd å gå ut av troppetransporten i det som så ut som dust2 fra Counter Strike 1.5, sett hvordan bygningene rundt strakk seg nøyaktig ett kvartal før de ble konsumert av grå tåke, samt blitt umåtelig skuffet over det sekskantete slagvåpenet av en kaffekopp på bordet til troppssjefen som var så rund og fin i traileren, kom jeg på å installere den høyoppløste teksturpakken til Xbox 360 som jeg glatt hadde hoppet over.

Detaljfokus

Resultatet sendte meg dansende rundt i stua mens jeg i ren ekstase kastet Crysis 2 i parketten gjentatte ganger. Spillet ser fantastisk bra ut. Våt asfalt er nå min fremtidige yndlingstapet, og lens- flaren fra gatelysene gjør en kveldtur ut av huset til en gedigen skuffelse. Skytingen er og en kraftig forbedret affære, og føles bedre enn noen gang. Viktigere er likevel den knallstramme regien som sørger for at skytingen varer akkurat passe lenge, før vi blir geleidet til en annen fargepalett og nye omgivelser, gjerne mens vi blir overfalt og må trykke på blinkende knapper for å overleve. Dette er et forhatt innslag velkjent fra en rekke middels bra spill, men håndgemenget funker faktisk her fordi animasjonene er realististiske og koreografien er brutal og kreativ.

Og akkurat idet man begynner å gå lei av dårlig iransk infrastruktur, blir vi sendt på bombeoppdrag fra et nærliggende hangarskip. Dette oppdraget, som i seg selv ikke er stort mer enn stramt regissert Frostbite-porno, viser mer enn noe annet hva som faktisk bor i utviklerne. Vel vitende om at ingen kom til å bry seg nevneverdig med detaljene rundt dette oppdraget, eller kampanjen i seg selv for den saks skyld, har utviklerne tatt seg bryet med å introdusere både den kvinnelige kollegaen og den tøffe piloten mens de går ut i regnet og setter seg i flyet. Og så kommer lyddesignerne på banen idet vi setter på oss hjelmen, og får vite nøyaktig hvordan det føles å ta på en militær pilothjelm, klatre opp i et regnvått jagerfly og sette oss ned i setet. Lukten av vått lær formelig siver ut av flatskjermen. Det er en bagatell, men demonstrerer en forkjærlighet for detaljrikdom utover det strengt nødvendige som setter svenskene i en helt spesiell liga når det kommer til spillopplevelser.

Den eksepsjonelt korte kampanjen er stappet med høydepunkter, ikke minst ble jeg imponert over temposkiftet idet vi plutselig styrer en russisk spesialsoldat på diverse oppdrag. Dialogen er på effektiv russisk, og de villeste hendelser bare dukker opp som perler på en snor nesten før belønningssenteret i hjernen har rukket å få med seg kulhetsgraden i det som skjer. Alt føles genuint og troverdig, et kvantesprang fra det utviklerne forsøkte seg på i Bad Company 2.

Endelig: Flerspillerdelen

Stjernen i showet er naturligvis flerspillerdelen, og tross min skepsis etter betaen er dette en totalt elskverdig pakke. Jeg bekjenner meg først og fremst til Rush-modusen, og ble ikke skuffet der jeg enten opplevde områder fra kampanjen perfekt tilpasset fremrykning i urbane områder, eller kjempet meg frem i mer typiske Battlefield-omgivelser enten basehoppende ned til en underliggende base eller svømmende etter en full patruljebåt ut fra et beleirende hangarskip. Banene er som oftest kreative og spennende, og er lagt opp slik at ødeleggelsesfysikken kan overraske deg når som helst med en haug bygningsmasse rett i knollen eller bare tilfredsstillelsen over å se en sleip skarpskytter flakse ut av bolet sitt sammen med store deler av veggen han gjemte seg bak.

Det som skiller mesteparten av banene fra tidligere Battlefield-spill, er at det ofte er hele deler av banen som tvinger lagene inn i flaskehalser med påfølgende reaksjonsduell med nykomlingene fra andre spillserier, litt sånn som Bad Company 2: Vietnam var, bare med mer sterile byomgivelser. Det er fordeler og ulemper med dette; intensiteten stiger veldig mange hakk, men den typiske Battlefield-friheten kommer litt i bakgrunnen.

Likevel har Battlefield 3 den geniale lagsstukturen som ess i ermet, og hindrer at rene nærkamppartier blir like hjernedøde som i mange andre spill. Mer enn noensinne handler det om å kunne omstille hodet, taktikken og utrustningen på en femøring, og det gir fortsatt spillet sitt uvurderlige særpreg og følelse av handlefrihet.

Det er kanskje på den passive fronten at innflytelsen utenfra merkes best. Det er denne gangen et enormt fokus på samling av våpen, deler til våpnene, samling av unike dogtags og annet dill som sniker seg langt inni hjernen din og gjør deg avhengig. Nå ønsker jeg egentlig avhengighetsfølelsen velkommen i et spill som dette, men jeg spør meg selv om alt dette egentlig er nødvendig? Det føles litt som smør på flesk, ettersom den største gleden og appellen for meg fortsatt ligger i det å ta med meg den trofaste M870-hagla pluss en bazooka og føle at jeg skal ut på tanksjakt.

De små tvistene som er gjort med tanke på klassebalanse er svært velkomne. Endelig er det litt logikk på plass, og han med den klart største ildkraften er ikke lenger han som også kan sitte oppå sitt eget helseskrin. Innføringen av valgfrie gjenopplivinger fjerner også muligheten for å havne i evig fortapelse sammen med en psykopat som dreper deg og gjenoppliver deg i en endeløs, smått filosofisk runddans mellom liv og død. At det er lagt fokus på dekningsild er også flott, og trekker serien enda nærmere sitt litt mindre artige motstykke i virkeligheten. Og muligheten for at sniperne kan legge seg komplett usynlig i noe buskas oppå et fjell kontres med det avslørende glimtet fra siktet deres. Genialt.

Battlefield 3 er et toppspill, som fortjener en av de høyeste karakterene jeg rår over, men det er ikke et spill verdig en toppkarakter. Grunnen til det er sammensatt; jeg savner litt av sjelen i Bad Company 2, og jeg synes fokuset på eksternt juggel blir litt i overkant. Grafikken er kanskje noe av det beste på konsoll, men har i motsetning til nærmeste forgjenger den litt sterile følelsen av å være et nedgradert PC-spill.

Samarbeidsdelen synes jeg var litt fattig, og enspillerdelen er tross alt en kjent og mer eller mindre kjær historie fortalt på en tidvis veldig god måte. Men misforstå meg rett, du kommer neppe til å fyre opp den disken igjen noe særlig utenom achievement- eller trofé-jakt på Hard. Det er i flerspilleren at hovedbidraget og mesteparten av sjelen i spillet ligger, og den har nådd enda et steg nærmere perfeksjon. Jeg gleder meg stort til å tilbringe utallige timer med å skyte dere lesere og alle andre til fingern blir blå, men jeg føler at en sekser på terningen akkurat glipper for Battlefield denne gangen.

Tross mine dommedagsprofetier og bange anelser, samt hyppige humørsvingninger gjennom testingen, leverer Battlefield 3 så mye man kan forvente av et av markedets beste militærskytespill. Jeg liker det, jeg liker nyvinningene og den sublime spillbarheten og jeg merker at jeg kan ta imot nykomlinger fra alle hjørner av cyberspace for en skikkelig runde på alles premisser. God jakt, sees på slagmarken.

Se flere bilder fra Battlefield 3 på neste side!

Battlefield 3 er utviklet av Dice og utgis av Electronic Arts. Spillet er lansert på PC, Xbox 360 og Playstation 3. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen.