apr 27
Håkon Kvam Lyngstad
Om du går 20 år tilbake i tid var det ikke Call of Duty som dominerte flerspillerlandskapet. I stedet for å koble seg til hverandre over internett, møttes man i stedet hjemme i kjellerstua hos hverandre for å spille mot hverandre i Bomberman, den mest kompetitive dyst du kan tenke deg. Med relativt enkle mekanikker og muligheter til å koble på flere kontrollere på SNESen med såkalte multitap-enheter ble Bomberman raskt en hit, og til tross for at disse spillene ved første øyekast virker svært ulike Call of Duty, som fremdeles må sies å være den ledende flerspillerserien, har de også sine likheter. Begge bygger opp til konkurranse i vennegjengen, begge har opplevd lengre perioder med årlige utgivelser, og begge vet å gi spillerne de ar eksplosjonene de vil ha.
På 00-tallet falt seriens popularitet litt etter litt, og selv om Krutt-Karen fremdeles overlevde i bakhodet på spillentusiaster verden over, har de siste årene vært preget mer av mobilspill og nedlastbare flerspillereksklusive versjoner. Super Bomberman R dukket noe uventet opp som et lanseringsspill til Switch, og er på mange måter en hjemkomst for en serie som har vært lenge borte fra konsollformatet, samtidig som det ikke helt kan sies å være en tilbakekomst til seriens storhetstid på 90-tallet.
Selv om kjernen i serien alltid har vært solid flerspiller, har også enspillerdelen vært høyt yndet av mange. Denne delen er tilbake for første gang på over åtte år, og byr på femti brett hvor du må ta knekken på alle fiendtlige monstre for å gå videre. I tillegg får du slåss mot en håndfull større bossfiender som er enda mer utfordrende. Selv om jeg er veldig glad for at denne modusen er tilbake, er den ikke helt knirkefritt utført. Brettene er ofte delt inn i ulike etasjer, og det kan være vanskelig å se hva som befinner seg på hvilket nivå, for ikke å snakke om å lokalisere rampen man må bruke for å komme seg opp og ned mellom disse. Det er ikke snakk om at denne med viten og vilje faktisk er gjemt, det er bare designmessig litt vanskelig å skille dette elementet fra resten av omgivelsene.
Resultatet er at brettene i historiemodusen til en viss grad hjemsøkes av perspektivbaserte frustrasjonsmoment. Enda verre er dog det faktum at kontrollene ikke føles presise nok. Det hender at spillet ikke registrerer godt nok hvilken du vil bevege deg på brettet, og du ender opp med å gå rett inn i en eksplosjonsradius du egentlig forsøkte å unngå.
Det samme problemet er å finne i flerspillermodusen, og oppleves minst like frustrerende når man taper mot venner som benekter at det er et problem. Går du online blir det hele enda verre, ettersom serverne konsekvent byr på en ekstremt hakkete opplevelse takket være mye lag, noe som er spesielt uheldig kombinert med gameplay fokusert på å presist plassere ut bomber som er like farlige for deg som for motstanderen. Det hjelper lite å rope «varsku her» eller å plassere en kanarifugl i gruvesjakta når personen som håndterer eksplosivene har finmotorikken til en fireåring som enda ikke har utviklet noen særlige finmotoriske evner.
Til tross for alle disse irritasjonskildene er Super Bomberman R fremdeles helt brukbart som lettfattet flerspillermoro. Bomberman-formelen er rett og slett så god at selv en dårlig utførelse umulig kan ta all gleden ut av spillet. Med spill som Mario Kart 8 og Splatoon 2 klare til konsollen om ikke så veldig lenge, er det dog vanskelig å anbefale dette dersom du ikke føler nostalgi når du hører navnet og ser den utrolig kule illustrasjonen som pryder omslaget. Det er rett og slett ikke nok futt i denne kinaputten til å imponere et bredere publikum. Mer enn noe annet er det én ting jeg lurer på når det kommer til Super Bomberman R: Hva pokker betyr R’en i tittelen?
Mer smellbongbong enn TNT
Leverer brukbar flerspiller, men lever ikke opp til seriens glansdager
Om du går 20 år tilbake i tid var det ikke Call of Duty som dominerte flerspillerlandskapet. I stedet for å koble seg til hverandre over internett, møttes man i stedet hjemme i kjellerstua hos hverandre for å spille mot hverandre i Bomberman, den mest kompetitive dyst du kan tenke deg. Med relativt enkle mekanikker og muligheter til å koble på flere kontrollere på SNESen med såkalte multitap-enheter ble Bomberman raskt en hit, og til tross for at disse spillene ved første øyekast virker svært ulike Call of Duty, som fremdeles må sies å være den ledende flerspillerserien, har de også sine likheter. Begge bygger opp til konkurranse i vennegjengen, begge har opplevd lengre perioder med årlige utgivelser, og begge vet å gi spillerne de ar eksplosjonene de vil ha.
På 00-tallet falt seriens popularitet litt etter litt, og selv om Krutt-Karen fremdeles overlevde i bakhodet på spillentusiaster verden over, har de siste årene vært preget mer av mobilspill og nedlastbare flerspillereksklusive versjoner. Super Bomberman R dukket noe uventet opp som et lanseringsspill til Switch, og er på mange måter en hjemkomst for en serie som har vært lenge borte fra konsollformatet, samtidig som det ikke helt kan sies å være en tilbakekomst til seriens storhetstid på 90-tallet.
Selv om kjernen i serien alltid har vært solid flerspiller, har også enspillerdelen vært høyt yndet av mange. Denne delen er tilbake for første gang på over åtte år, og byr på femti brett hvor du må ta knekken på alle fiendtlige monstre for å gå videre. I tillegg får du slåss mot en håndfull større bossfiender som er enda mer utfordrende. Selv om jeg er veldig glad for at denne modusen er tilbake, er den ikke helt knirkefritt utført. Brettene er ofte delt inn i ulike etasjer, og det kan være vanskelig å se hva som befinner seg på hvilket nivå, for ikke å snakke om å lokalisere rampen man må bruke for å komme seg opp og ned mellom disse. Det er ikke snakk om at denne med viten og vilje faktisk er gjemt, det er bare designmessig litt vanskelig å skille dette elementet fra resten av omgivelsene.
Resultatet er at brettene i historiemodusen til en viss grad hjemsøkes av perspektivbaserte frustrasjonsmoment. Enda verre er dog det faktum at kontrollene ikke føles presise nok. Det hender at spillet ikke registrerer godt nok hvilken du vil bevege deg på brettet, og du ender opp med å gå rett inn i en eksplosjonsradius du egentlig forsøkte å unngå.
Det samme problemet er å finne i flerspillermodusen, og oppleves minst like frustrerende når man taper mot venner som benekter at det er et problem. Går du online blir det hele enda verre, ettersom serverne konsekvent byr på en ekstremt hakkete opplevelse takket være mye lag, noe som er spesielt uheldig kombinert med gameplay fokusert på å presist plassere ut bomber som er like farlige for deg som for motstanderen. Det hjelper lite å rope «varsku her» eller å plassere en kanarifugl i gruvesjakta når personen som håndterer eksplosivene har finmotorikken til en fireåring som enda ikke har utviklet noen særlige finmotoriske evner.
Til tross for alle disse irritasjonskildene er Super Bomberman R fremdeles helt brukbart som lettfattet flerspillermoro. Bomberman-formelen er rett og slett så god at selv en dårlig utførelse umulig kan ta all gleden ut av spillet. Med spill som Mario Kart 8 og Splatoon 2 klare til konsollen om ikke så veldig lenge, er det dog vanskelig å anbefale dette dersom du ikke føler nostalgi når du hører navnet og ser den utrolig kule illustrasjonen som pryder omslaget. Det er rett og slett ikke nok futt i denne kinaputten til å imponere et bredere publikum. Mer enn noe annet er det én ting jeg lurer på når det kommer til Super Bomberman R: Hva pokker betyr R’en i tittelen?
