Etter 18 år vender Metroid Prime-serien tilbake fra utvikler Retro Studios med det som dessverre kan være årets svakeste Switch 2 spill.

Året er 2025. Metroid Prime 4 ble annonsert på en Nintendo Direct i 2017. Åtte år og minst to utviklerteam senere er den ettertraktede oppfølgeren her. 18 år har gått siden forrige spill i Metroid Prime-serien, år som har bydd på enorm utvikling for alle sjangrene Metroid Prime 4 Beyond gaper over. Metroidvania-sjangeren har opplevd enorm vekst gjennom utallige indieperler som viderefører arven de tidlige todimensjonale Metroid-spillene satte standarden for. Opphavsserien gjorde ikke minst et comeback i 2021 med fantastiske Metroid Dread, et spill som viste hvordan en mer lineær struktur ikke trenger å motarbeide det som gjør sjangeren så tilfredsstillende. Samtidig har førstepersonsskytespill utviklet seg til å bli en så altoppslukende sjanger for spillsfæren at du knapt kan unngå en som ikke følger regler og normer satt av spill utgitt rundt da Prime 3 kom ut på Wii.

Metroid Prime 4 Beyond har dermed enormt store sko å fylle. Spillet har den nærmest umulige oppgaven i å oppfylle alle forventninger som har bygd seg opp siden 2017 (kanskje siden 2007) og vise hvorfor akkurat Metroid Prime er verdt å bruke tid på.

Premisset er som følger: Samus blir tilkalt for å hjelpe det intergalaktiske forbundet med å bekjempe angripende Space Pirates på planeten Tanamaar. Ting går selvfølgelig skeis og ender opp med at Samus og en rekke andre soldater blir transportert til den ukjente planeten Viewros. Befolkningen på Viewros, kjent som Lamorn, gir Samus i oppdrag å redde sivilisasjonen. I samme slengen er en gammel rival av Samus, Sylux, på jakt etter hevn. Samus må skyte, scanne og utforske seg gjennom Viewros for å løse opp i det hele. Det er en ordentlig tynn sci-fi-suppe som bare blir verre som følge av rollegalleriet du møter opp gjennom eventyret. Mer om det senere.

Etter en lovende åpningssekvens blir du satt til å utforske ørkenlandskapet på Viewros, som fungerer som en bro mellom spillets fem hovedområder. Spillets to første områder, Fury Green og Volt Forge, gir en smakebit på et lineært skytespill med enkle men underholdende puslespill for å låse opp oppgraderinger til Samus sin drakt. Av og til møter du hindringer du kun kan løse ved hjelp av senere oppgraderinger, noe man med kjennskap til sjangeren forventer. Det flyter godt i starten. Områdene er mye mer lineære enn man kanskje kunne håpt fra et Metroidvania-spill, men det blir i utgangspunktet veid opp for på grunn av kampsystemet og spesielt morsomme bosser.

Når spillet eventuelt åpner opp og tilsynelatende lar deg utforske verdenen i eget tempo begynner sprekkene å komme til syne. Man har nettopp fått spillets store gimmick, motorsykkelen Vi-O-La, og blir sendt ut for å utforske ett av de fem områdene som nå ser tilgjengelige ut. Problemet er at spillet ikke egentlig lar en gå akkurat hvor man vil. Man kan kjøre rundt og utforske i evigheter, men man kommer til å møte på stoppere nærmest uansett hvor du går. Myles MacKenzie, Samus sin første følgesvenn av flere, ringer og sier litt tafatt at man kanskje burde dra og se hva som skjer på en spesifikk del av kartet. Dette er ikke noe man kanskje kan gjøre, det er noe man må. Frihetsfølelsen av utforskning og å kunne ta ting i eget tempo blir umiddelbart drept og spillet er deretter en rett strek fra A til B for resten av opplevelsen. Det er omtrent ikke vits i å utforske verdenen før slutten av spillet, fordi da har man alle oppgraderingene som er nødvendig for å samhandle med de fleste tingene på kartet. Etter å ha utforsket et hovedområde er det heller ikke alltid klart fra spillets side hvor neste steg er. Man må vente til Myles ringer og sier akkurat hvor veien videre er. Det er et ordentlig merkelig designvalg å gi spilleren tilgang til den åpne verdenen når spillet samtidig ønsker at det ikke skal utforskes.

Hovedområdene blir høydepunkter og byr på morsom progresjon, men falmer ved sammenligning. Det er helt utrolig at vi er på nummer fire i Prime-serien når områdenes tema er så enkle som is, ild og skog. De blir aldri spesielt komplekse i kartdesign heller. Som oftest er de en rett strek til mål uten stort rom for utforskning eller kreativ tenking. Om man legger vekk forventningene man har til sjangeren og serien er dette ikke nødvendigvis et problem. Faktisk hadde jeg likt spillet mye bedre om det satset alt på en lineær opplevelse, heller enn den ufokuserte og forvirrende strukturen spillet har. Den gjorde at jeg ved slutten av spillet kjente meg mer eller mindre utmattet med de utfordringene spillet hadde å by på. Spesielt når man ved et punkt blir tvunget til å utforske kartet for å samle nok energikrystaller for å låse opp spillets sluttsekvens. Spillet er gjennomgående selvmotsigende.

Gjennom reisen møter man andre soldater som sitter fast på Viewros. De hjelper Samus gjennom områdene, både ved å snakke hull i øret på deg i utforskningen og for å si løsninger på oppgaver rett ut før man i det hele tatt har fått sjans til å tenke. Karakterene deres kan oppsummeres ved enkeltord: Nerd, erfaren soldat, uerfaren soldat, stoisk soldat. De byr ikke på mye mer enn det, og de trekker ned områdene som ellers er høydepunkter. Når de endelig forlater Samus føles det som om en vekt er tatt av skuldrene dine, endelig kan man utforske i eget tempo og nyte den deilige ensomhetsfølelsen de beste Metroid-spillene byr på. En ting hadde vært om de var en irriterende del av historien, men de påvirker etter hvert spillopplevelsen. De tar plassen til det som i mange tilfeller kunne vært oppgraderinger til Samus, og i noen tilfeller, spesielt i sluttsekvensen, er de et uakseptabelt irritasjonsmoment som gjør det som kunne vært store øyeblikk til noe kjedelig.

Jeg har egentlig ikke mye mer positivt å si om spillopplevelsen, dessverre. Tekniske detaljer leverer de godt på, da! Spillet kjører som en drøm på Switch 2, uansett om du velger 4K med 60FPS eller 1080p med 120FPS. Det ser også helt nydelig ut til tross for noe uinspirert områdedesign. Det er smådetaljer i brukergrensesnittet som virkelig gjør at det føles som at du er i drakten til Samus. Du ser kondens i glasset når du går inn i et kaldt område. Et sterkt lys vil gi gjenskinn så du ser ansiktet ditt. Sånne ting gjør at det hele føles velpolert, men det er noe som har vært der siden første Prime på GameCube.

Problemene til Metroid Prime 4 Beyond ligger dessverre ikke på overflaten. Rare valg tatt i utvikling gjør det hele til en meget forvirret opplevelse som kanskje kan være til glede for folk som verken har spilt et Metroidvania eller noe som helst av moderne skytespill. God kontroll og glimt av grei banedesign veier ikke opp for det. Den meningsløse åpne verdenen og mengden tid du er tvunget til å tilbringe i den ødelegger enormt. Det er ingenting her som rettferdiggjør opplevelsen som noe nytt eller unikt for Metroid-serien, og lite jeg tror vil overbevise nye fans. Spesielt når de har klassikere som Metroid Prime Remastered og omtrent alle andre spill i serien tilgjengelig gjennom Nintendo Switch Online. Det er ordentlig synd at Samus sitt store comeback resulterer i en forvirret og kjedelig opplevelse.