Da «GTA»-skaperen David Jones lagde «Crackdown» i 2007, fikk det litt blandet mottagelse. Men i ettertid er det stadig flere som har hentet fram spillet som et eksempel på hva sandkassespill egentlig burde handle om. En helt åpen verden for dine føtter. En ekte interaktiv lekeplass. En klassiker i sjangeren.

Andre utviklere

En gylden regel for en oppfølger er at den bør rette opp alle feilene fra forgjengeren, og i tillegg gjøre alt annet bedre. Og det er dessverre allerede her «Crackdown 2» feiler. Det verste med «Crackdown 2» er at det er dårligere og mindre underholdende enn den lekne forgjengeren.

Det forrige spillet var det nemlig David Jones som stod bak, som den siste tiden har vært opptatt med å utvikle «APB». Ruffian Games tok over utviklingen av «Crackdown»-serien, og det kan virke som de har gjort lite annet enn å lage det forrige spillet på nytt, med et par nye elementer som virker litt vel malplasserte.

Igjen er vi superagent i en by full av kriminelle. Det vil si, de kriminelle har blitt byttet ut med zombier og terrorister. Et virus på avveie har fylt gatene med blodtørstige zombie-aktige vesener kalt «Freaks». Samtidig er terrorgruppa «The Cell» i evig kamp mot myndighetene.

I praksis betyr dette at hele byen er oversvømmet av vesener og folk som er ute etter å ta deg. Borte er jakten på gjengledere, nå handler det om å beleire fiendebaser og aktivere satellittsignaler.

Mye som før

Rent bortsett fra dette er veldig mye som før. Som vanlig starter man med relativt beskjedne superferdigheter, og ved å utføre relaterte handlinger, oppnår man nye ferdighetsnivåer, og får bedre evner. Jeg kjenner det samme gode suget som i det første spillet, idet jeg jakter på noen få erfaringspoeng til bare for å få tilgang til enda bedre våpen, enda lengre hopp, eller enda fetere biler.

Men det føles ikke like givende som før. «Crackdown» var en ekte lekekasse. En by der jeg kunne gå etter den skurken jeg hadde lyst til å ta, gjøre ting i mitt eget tempo, og leke. «Crackdown 2» føles mer som en jobb. Oppdragene er uinspirerte, og siden spillet insisterer på å gjenta noen få oppdrag i det uendelige, blir det enda mindre moro. Å beleire nok en fiendebase eller aktivere nok en satellittstråle blir etter hvert et stort gjesp.

Det hjelper heller ikke at spillet har null fokus på å fortelle en historie. En slitsom fortellerstemme kommenterer i tide og utide, men spillet gjør ingen forsøk på å motivere meg til å spille videre. Du blir rett og slett bare kastet ut i byen, og ferdig med det. Årsaken er at spillet ganske åpenbart er bygd opp som et flerspillerspill. Og det anbefales sterkt å nyte det sammen med venner. Problemet med denne modusen er at det kun er den ene spilleren som får lagret det man gjør i kampanjen, slik at når du vender tilbake til ditt eget spill må du gjøre masse på nytt.

Visuell smørje

Det første «Crackdown»-spillet hadde en flott tegnefilmaktig stil. Denne gjør seg ikke like godt i oppfølgeren, som virker mørkere og skitnere. Arkitekturen og byen er stemningsfull nok, men innbyggerne og fiendene virker vel uinspirerte. Det hele ender opp med å se ut som en smørje. Det er ikke så vakkert som andre tegnefilminspirerte spill, og tidvis ser det svært stygt ut.

Lydmessig er spillet stappet med fete lydeffekter, og like fet futuristisk musikk i form av dubstep-mikser og annen støy. Veldig bra.

Kontrollen er for det meste bra, men føles av og til litt fiklete. Dette skyldes at strukturer og bygninger av og til virker som de ikke er laget for å klatre og hoppes på. Mye av moroa i «Crackdown» kom av å løpe fra bygg til bygg, hoppe og klatre opp overalt, og samle på såkalte «agility orbs». I «Crackdown 2» er det hakket mer frustrerende å klatre på bygg. Man kan bruke flere minutter på å skalere noen vinduer langt opp i høyden, for så å oppdage at man ikke kommer videre opp og bare må hoppe ned og starte på nytt. Frustrerende og tidkrevende.

Alt i alt føles «Crackdown 2» som en litt unødvendig oppfølger. «Crackdown» er et spill som det fortsatt er moro å leke seg i, og selv om «Crackdown 2» introduserer zombier og et par små nyvinninger, forbedrer det heller ikke noe i forhold til forgjengeren. Å spille «Crackdown 2» er litt som å gjenbesøke nabolaget man vokste opp i, og oppdage at det har blitt nedslitt og slumaktig.

Det er fortsatt en god del moro å hente i spillet, og best blir det når man får en kraftig figur og har ryddet opp en del i byen. Det er et lite paradoks at spillet først blir skikkelig gøy etter man har tilbrakt flerfoldige timer med å rydde opp i byen, aktivere satellitter og fjerne terroristceller, og Ruffian Games kunne med fordel tonet ned den kaotiske byen og gitt oss mer moro fra starten av.

Se neste side for bilder av spillet.

«Crackdown 2» er utviklet av Ruffian Games og utgis av Microsoft. Spillet lanseres eksklusivt på Xbox 360 9. juli.