Dag 1
Hei!
Jeg vet ikke hvem sin bok dette er, men jeg har på følelsen at de ikke har bruk for den mer. Det var Aesop, hunden min, som kom med sekken her, aner ikke hvor han fant den. Verden er en helt annen enn det den en gang var. Jeg kan vagt huske de store slettene og landeveiene som strakte seg så langt øye kunne se. Det var det enkle liv, ute på landet med små byer og mange dyr. Vi sa alltid til oss selv; “vi finner en løsning før det er for sent, det er jo ikke for sent enda”. Først ble det bare oftere regn, så kom stormene, og til slutt kom elvene. Nå er det for sent, og vi fant ingen løsning. Jeg og Aesop kom oss unna i tide, men jeg trodde ikke noen andre gjorde, inntil nå. I sekken som Aesop kom med var det en radio, en radio som får inn noen signaler! De er for utydelige til at jeg klarer å høre hva de sier, men jeg tror jeg kan finne et høyere punkt lenger nedover elven. Jeg er ikke veldig spirituell av meg, men jeg klarer ikke å unngå følelsen om at dette er et slags tegn fra høyere makter. Jeg har jobbet med en liten flåte i noen uker nå, og i dag er dagen jeg virkelig får testet den ut. Jeg skal videre, jeg skal finne et bedre sted!

Dag 3

YES! Jeg visste jeg ikke var alene! Vi har seilt nedover elven i noen dager nå, stoppet innom småsteder for å finne mat og resurser. I kveld stoppet vi innom det som en gang var en gård, jeg tenkte det var et fint sted for å finne litt ekstra mat. Men vi fant noe mye bedre! Sittende på verandaen var en person! Først fikk jeg sjokk, jeg ante hverken hva jeg skulle si eller gjøre. Helen Cockrow heter hun, og vi fikk pratet litt sammen. Hun, som meg, er en ensom sjel, enda mer ensom siden hun ikke engang har en hund som Aesop rundt seg. Vi hadde en koselig liten samtale hvor jeg delte historier fra mine små eventyr. Hun var også overbevist om at radioen måtte være et slags tegn, og hun fortalte om et lite fjell som finnes lenger nedover elven. Når jeg sa farvel var hun så glad for samtalen at hun ga meg en felle hun hadde liggende.

Jeg begynner å få litt teken på dette livet nå. I går fikk jeg drept mitt først villsvin, og i dag fanget jeg en kanin. Jeg har saltet kjøttet, og til og med fått laget meg litt varmere klær. Jeg kjenner en stor glede av å suse nedover elven, kjenne vannspruten i ansiktet og vinden i håret; jeg tror jeg kan gjøre dette for alltid.

Dag 6

Jeg hater å være på reisefot…

Det regner oftere nå, og det begynner å bli farligere å gå i land. Når jeg skulle ta meg inn i en kirke her om dagen ble jeg angrepet av en ulv! Jeg prøvde å løpe unna den, skremme den med kjeppen min, men han klarte likevel å klore meg. Heldigvis har jeg fått laget meg noen sterile bandasjer, for dette kunne gått veldig dårlig. Vi har kommet oss langt de siste dagene da. Vi er helt klart i det som en gang var en by, for det begynner å bli mange butikker rundt omkring.

Jeg fant et båtverksted i dag da! Den hadde en fungerende lift som gjorde at jeg fikk laget og festet et ror på flåten min, kommer nok helt klart til å være nyttig. Jeg merker at det blir farligere og farligere å rafte nedover elven. Jeg tråkket også i en maurtue tidligere i dag, det svir utrolig akkurat nå!

Dag 7

Jeg er våt, kald og dårlig…

Det viste seg at at de maurene var farligere enn jeg trodde. Jeg skjelver, er svimmel og kvalm. Det regner også ute, og jeg har vært ute i det i mange timer. Når jeg hørte det tordne på avstand tok jeg meg inn til nærmeste mulig sted, det viste seg å være dumt. Jeg var plutselig omringet av sultne ulver; i det jeg prøvde å skremme vekk den ene, prøvde den andre å angripe meg bakfra. Jeg var heldig som kom meg bort derfra i livet, men jeg ble fanget ute i elven i regnet. Det tok mange timer før jeg fant et nytt sted jeg kunne gå i land, og jeg merker at maurbittene svir ekstra nå. Jeg er så trøtt og sliten nå, men vet ikke om jeg tørr å sove. Hva om jeg ikke våkner igjen…?