Superhot ble for første gang presentert på en game jam for to og et halvt år siden. Etter stor suksess og mye interesse rundt prosjektet fortalte skaperne at man skulle ta denne ene spillmekanikken og utvide det til et fullverdig spill.

Spillets kjerne er like enkel som den er genial. Dette er et førstepersonsskytespill, hvor tida kun beveger seg når du gjør det. Som en slags konstant «bullet time». Til forskjell fra de fleste andre spill i sjangeren er det ikke refleksene dine som bestemmer hvor god du er. Her er det presisjon, strategi og tålmodighet som blir belønnet. Spillet er egentlig ikke en FPS, men det handler mer om oppgaveløsning. Begynner du å stresse, har du tapt.

Superhot presenterer deg med en snedig DOS-inspirert meny, hvor du havner i en tekstchat og får tilsendt exe-fila til Superhot av en kompis. Jeg vil egentlig ikke fortelle så mye om historien, den kan folk få oppleve på egenhånd, men måten historien blir fortalt på syns jeg er veldig interessant. Den blir fortalt med bruddstykker og hint, og leker med virkelighetsfølelsen.

Uansett hva historien måtte fortelle handler dette i bunn og grunn om å skyte eller slå i stykker de røde figurene som kommer for å ta deg. Det er som et slags Hotline Miami i førsteperson. Ditt viktigste hjelpemiddel er at du kan få tida til nærmest å stoppe, hvis du slutter å bevege deg. Ellers har du forskjellige våpen til din disposisjon, som du ofte er nødt til å ta fra dine fiender. Etter hvert låser du også opp en egenskap hvor du kan ta over kroppen til en fiende, som kalles for «hotswitching».

Det er kun tre skytevåpen i spillet. En pistol, ei hagle og et maskingevær. Alle med begrensa ammunisjon. I tillegg finnes det en rekke nærkampvåpen, hvor det som skiller seg ut er en katana, som er veldig kul å bruke. Alt du har i hendene kan også kastes for å sette fiender midlertidig ut av spill. Det er også mye rundt om i omgivelsene som kan plukkes opp og kastes. Har du ikke et våpen tilgjengelig er du nødt til å bruke nevene.

Etter du har gjort ende på strømmen av røde figurer på et brett får du repriser over hva du nettopp har gjort, i sanntid. Det er kult, men ikke så kult som det burde ha vært. Animasjonene ser ikke like gode ut i sanntid, som i sakte film. Det du imidlertid kan gjøre er å redigere reprisene og laste dem opp på «Killstragram».

Vanskelighetsgraden i spillet varierer, men i historiendelen er den skalert veldig godt i forhold til din ferdighetskurve. Og hver gang du dør veit du at det er din skyld. Du veit du har gjort noe feil. Derfor er det heller ikke frustrerende, selv om du er garantert å dø en god del. Til gjengjeld gir det en enorm mestringsfølelse å gjøre det bra. Det er også noe usedvanlig tilfredsstillende i hvordan fiendene knuser når de dør.

Hvis jeg skal beskrive Superhot med ett ord må det bli minimalistisk. Spillet er tross alt en spillmekanikk, perfeksjonert. Det er ikke noe unødvendig fyllstoff i gameplayet. Alt har en grunn for å være der. Spillet er så godt som uten musikk. Og visuelt er det svært spartansk. Omgivelsene er hvite, fiendene er røde og ting du kan bruke eller plukke opp er svarte. Likevel har spillet et imponerende visuelt uttrykk. Det visuelle er også med på å hjelpe deg å mestre spillet, ved å gi deg små hint om hvor neste fiende kommer fra. Det gjør også lyddesignet, som har fått det samme reine uttrykket. Det er ingen forstyrrende elementer. Alt du ser og hører skal hjelpe deg i din oppgave.

Mye av kritikken et spill som Superhot får går på verdi. Akkurat nå koster spillet 229 kroner på Steam. Det tok meg rundt to timer å spille gjennom historiedelen. Mange vil nok mene at det er mye penger for lite moro. Ved å runde Superhot åpner du imidlertid en «endless mode» hvor utfordringene står i kø. I tillegg har du en egen «challenge mode» hvor du kan låse opp enda flere utfordringer. For meg er Superhot et spill du kan plukke opp når du har en halvtimes tid å slå i hjel. Det er veldig enkelt å plukke opp og spille gjennom et par brett. Liker du ikke spillets kjerne, har du selvfølgelig et problem.

 Samtidig har jeg ingen problemer med å se hvorfor Superhot ikke er for alle. Det er et fryktelig enspora spill. Du vil se de samme banene gang etter gang. Og selv om det gjør den ene tingen veldig bra, er det ikke alle som kommer til å like det. Superhot er likevel et friskt pust i spillverdenens kanskje mest trauste og kjedelige sjanger, hvor altfor mange spill er kliss like, hvis man fjerner staffasjen. Spilltida er kanskje kort, men det ikke vanskelig å se hvorfor folk vil komme tilbake og fortsette å spille.

Ta også en titt gjennom menyene. Der er det mye fint småsnacks.