feb 13
Nichlas Krabsethsve
Vi har for lengst begynt å skrive 2026, våre spådommer for spillåret er gitt og vi har jammen meg klart å lande vår årlige Game of the year-sending. Da gjenstår bare en ting å gjøre før jeg kan legge fjoråret helt bak meg, den årlige topplisten av spill jeg har spilt av spill som kom ut under og før 2025 fordelt på topp 5 for hver.
Topp 5 2025
- Clair Obscur: Expedition 33
Dette er et spill som tok luften ut av meg flere ganger gjennom historiens gang. Ikke bare har det en nydelig visuell stil som roper “La meg bare ta et skjermbilde her”, men det har et av de desidert sterkeste lydsporene jeg har hørt, og et utrolig sterkt rollegalleri. Blander du det her sammen med et turbasert kampsystem hvor du må være på tå hev for å parere fiendens angrep for både beskyttelse samt yte maksimalt med skade, er det vanskelig å se for seg noen klare å mislike spillet. Med mindre du er allergisk mot alt som kan minne deg om Frankrike eller fransk kultur.
- Silent Hill f
Jeg har aldri vært spesielt glad i skrekk, men har gjennom høsten klart å finne et rom for skrekkspill som jeg ikke trodde jeg hadde, mer om det lengre ned i saken. Silent Hill f er mitt første møte med serien som er kjent for å være psykologisk skrekk, mer enn bare billige “jumpscares”. Du spiller som Hinako Shimizu i byen Ebisugaoka på 1960-tallets Japan. Byen blir selvfølgelig dekket i tåke som seg hør og bør i Silent Hill-serien og det er starten på et ekkelt, spennende og forvirrende narrativ som holder deg på tå hev omtrent hele veien. Har jeg klart å opparbeide meg nok mot til å spille selveste Silent Hill 2? Usikker, men skal jeg spille Resident Evil 9: Requiem? Uten tvil, så skrekksjangeren har sneket seg inn hos meg.
- Donkey Kong Bananza
“Oooooooh Banana!” er setningen som hamret seg fast i hodet mitt gjennom hele sommeren og høsten i fjor. Donkey Kong Bananza var et terapeutisk spill hvor du som Donkey Kong regelrett skal smadre deg gjennom lag for lag til du kommer til planetens kjerne for å oppnå en uendelig mengde bananer, som selvfølgelig er det vi alle har som mål for livet, eller?
Spillet ble en lykkepille gjennom sommeren og et spill jeg koste meg så mye med hele veien gjennom. Det er fargerikt, morsomt og byr på en koselig og fin dynamikk mellom Donkey Kong og lille Pauline som prøver å komme seg tilbake til byen sin.
- Lost Records: Bloom and Rage
Jeg er et 90-talls barn. Jeg husker Fresh Prince in Bel Air og Pokémon gikk på tv og jeg hadde veldig lyst på Tamagotchi, hvem hadde vel ikke lyst på sitt eget digitale kjæledyr? Det var noe eget med den tiden isolert sett, og om du blander estetikken og den tilhørende nostalgien for sånne som meg med utviklerne bak det opprinnelige Life is Strange, da er jeg solgt. Vi spiller som Swann, en sjarmerende jente som sliter med angst, ensomhet og til tider mobbing. Hun er en karakter det er lett å relatere seg til, både personlighetsmessig, men også fordi hun ser så forfriskende gjennomsnittlig ut på utsiden også. Swann er ikke en spinkelt bimbo. Hun er litt kraftig og har former, hun er også til tider klein og teit. Det er nettopp disse egenskapene som gjorde at for meg ble Swann fjorårets protagonist under vår GOTY-kåring i episode 32 av Spill.pod.
Lost Records utforsker mystikk, ubehandlede traumer og fortrengte minner via vår vennegjeng som samles 27 år etter hendelsene som skjedde sommeren 1995. Dersom du liker spill som Life is Strange vil jeg anbefale å sjekke ut Lost Records: Blom and Rage. Det er et nydelig spill som røsker i alle følelsene dine på en god måte.
- Ghost of Yótei
Jeg spilte Ghost of Tsushima på vårparten 2025 for å se om Yótei skulle være på radaren for spillhøsten min. Jeg koste meg veldig med Tsushima, så mye at jeg helt glemte at vi fikk et nytt innslag i Assassin´s Creed-serien omtrent samme tid. Så fort oppfølgeren kom ble jeg oppslukt i den også, om ikke enda mer.
Atsu er først og fremst en utrolig kul karakter med mye personlighet og lag med karakter. Utover vinteren ble det til at jeg dro frem Ghost of Yótei hver ledige stund jeg hadde mellom anmeldelser og andre forpliktelser. Omtrent 15-20 timer etter at rulleteksten kom, klarte jeg å fullføre spillet 100% og endte med Platinum trofé på det. Det er et visuelt nydelig spill, med et spennende narrativ og spillmekanikker som har like god flyt som en katana gjennom en klump med tofu. Til tross for at jeg måtte jobbe flere timer for noen av troféene mot slutten, ble spillet aldri kjedelig. Det er uten tvil årets spill for meg i 2025.
Topp 5 Pre-2025
- Metroid Fusion
Det er en ting som har blitt ganske klart for meg gjennom de siste to årene, og det er at jeg har funnet ut at jeg foretrekker 2D-Metroid vesentlig bedre enn Metroid Prime-serien. Jeg har dessverre bare spilt Prime 1 og 4, så det er fortsatt to spill som kan overraske meg, men enn så lenge vinner 2D-spillene suverent fordi de klarer å engasjere på et annet nivå. Mulig det i hovedsak er all den scanningen du må gjøre for å grave frem bakgrunnshistorie i Prime-serien, for jeg er glad i førstepersonsvinkelen og mekanikkene det tar i bruk som ikke fungerer på et 2D-plan.
Metroid Fusion var et spill jeg fikk lyst til å spille fordi det virket som et Game Boy Advance spill med utrolig mye atmosfære, og etter Metroid Dread var det akkurat det jeg ville ha mer av fra Metroid.
Spillet leverte det, jeg koste meg omtrent spillet gjennom, men skulle ønske det var lettere å koble til headset eller ørepropper når man spiller via en 3DS-konsoll, halve atmosfæren kommer tross alt fra lydsporet.
- Shovel Knight: Shovel of Hope
Hva er vel livet uten pikselkunst-spill? Shovel Knight er en hyllest til alt som var bra med spill som kom ut i 8-bit æraen. Det er morsomt og har et kontrolloppsett som sitter godt, og et lydspor som er så bra at det stiller seg på linje med det beste fra de store spillene på NES som Ducktales, Mega Man og Mr.Gimmick.
Det har mange brett og en stigende vanskelighetsgrad som er som den skal være, lett å komme inn i, men vanskelig å mestre. Jeg trodde jeg skulle få noen grå hår på tampen av siste delen av spillet, men mestringsfølelsen er så stor når du klarer det. Dette er en ren hyllest til en tid da spill var enklere, men langt fra mindre morsomt.
- Final Fantasy 7 Remake+Rebirth
På denne tiden i fjor var jeg i slutten av en pappapermisjon og hva er vel bedre enn å utnytte tiden de små sover på en med to (relativt lange) rollespill som lager en nytolkning av det veldig mange anser som en av de beste japanske rollespillene? Jeg spilte både Final Fantasy VII Remake og Rebirth rett etter hverandre, så faren for å bli lei eller utbrent var definitivt til stede, men det skjedde aldri. Jeg spilte aldri originalen på PS1 og har kun prøvd et par timer av den via Switch for et par år siden uten at jeg klarte å komme meg inn i den.
Remake og Rebirth byr på et fantastisk rollegalleri med en spennende historie som holder deg klistret til skjermen til tross for lengden på disse spillene. Det er så klart noe innhold som trolig kunne blitt kuttet ned for å strømlinjeforme opplevelsen mer, men det føler jeg er et meg-problem enn at spillene trenger det. Har du vært nysgjerrig på disse spillene over lengre tid, vil jeg varmt anbefale å sjekke de ut. Nå er Remake også tilgjengelig på flere plattformer, Nintendo Switch 2 og Xbox Series S/X med Rebirth på vei senere i år.
- Hogwart´s Legacy
Som en (føles som) livslang fan av Harry Potter-universet både som bøker og filmer, har jeg alltid ønsket meg et spill som kunne fange den magiske (pun intended) følelsen av å være i Galtvort og omegn. Naturlig nok endte jeg opp med å kjøpe flere av de filmlisensierte spillene som kom i tandem med filmene i håp om å endelig leve ut drømmen som en ung trollmann på Galtvort.
De fleste endte opp med å skuffe mer enn de innfridde, og vi måtte faktisk vente 12 år etter siste film gikk på kino før vi endelig fikk dykke ned i den magiske verdenen og faktisk følte oss som en ordentlig heks eller trollmann.
Her kommer vi inn i det femte året som en heks eller trollmann hvor navn og utseende er opp til deg å velge. Du får fri tilgang til slottet, skogsområdene rundt, og ikke minst så kan du besøke Galtvang. Dette er spillet jeg ønsket meg allerede som 10-åring da jeg så Harry Potter og De Vises Stein på kino.
- Resident Evil 7
Som jeg nevnte litt lengre opp, har jeg ved flere anledninger utnevnt meg selv som den største pysen i redaksjonen når det kommer til skrekk, det spiller ingen rolle om det er film eller spill. Jeg har derimot spilt flere skrekkspill enn jeg har sett skrekkfilmer, selv om det er ironisk når jeg må ta de aktive valgene selv og stå i det på en annen måte enn når filmen blir skummel og puten er en god venn.
Da jeg var yngre, cirka 12-13 år kjøpte jeg Doom 3 på Xbox og husker jeg holdt på å tisse på meg den første timen, og det var før du fikk tilgang på våpen og møter på faktiske skumle ting. Jeg klarte også på et rart vis å kjøpe et obskurt spill som heter Project Zero II, og det snakker vi ikke høyt om, for det spillet var så ekkelt at jeg slo det av etter kort tid midt på dagen i et fullt belyst rom.
Resident Evil 7 ble også et slik spill. Jeg skulle prøve det i 2017, jeg kom et par timer ut, følte at jeg skulle drite på meg av skrekk før jeg avinstallerte det og så meg aldri tilbake. Frem til høsten 2025.
Jeg hadde lyst til å anmelde Cronos: The New Dawn, men var så usikker på om jeg hadde det i meg siden jeg synes skrekkspill er så sinnssykt skummelt. Da var det en tanke som slo meg: “Hva om jeg gir Resident Evil 7 en ny sjanse som oppvarming?”. Timene gikk, jeg hadde en kone som elsket å pushe meg til å spille det de gangene jeg prokrastinerte og trippet rundt i stuen og tenkte på alle mulige unnskyldninger for å unngå spillet.
Plutselig kom dagen etter noen harde uker. Jeg kom til rulleteksten i Resident Evil 7! Det var desidert en skummel opplevelse, men den mestringsfølelsen jeg fikk, omgivelsene du får se rundt om på eiendommen til Baker-familien og den fengende historien og rollegalleriet var nok til at dette var den sterkeste opplevelsen min av spill som kom ut pre-2025.
