Fans av førstepersonskytespill er som regel en traust og konservativ gjeng. De liker å skyte nazister og terrorister. De liker realistiske våpen. De liker realistiske scenarioer. Og de fnyser på nesa av spill som «Bulletstorm»: fjollete science fiction med en elektrisk pisk og masse humor. Synd for dem, alle som hopper over «Bulletstorm» i påvente av et nytt «Call of Medal of Battlefield 1977» går nemlig glipp av et FPS-spill som våger å utvide spillopplevelsen ut av rammene som ble satt av «Doom» for 17 år siden.
Leken sci-fi
Jeg er Grayson Hunt, tidligere elitesoldat som nå er på flukt fra loven. Glad i flaska og stygg i kjeften. Når Grayson kommer i konflikt med slagskipet til sin tidligere arbeidsgiver General Serano, bestemmer han seg for å ta hevn for gamle dager. Den litt vel ambisiøse planen ender med at både Seranos slagskip og Graysons romfarkost styrter ned på en fremmed og ugjestmild planet befolket av mutanter. Og dermed starter kampen om å holde seg i live, og ikke minst, flykte fra planeten.
«Bulletstorm» har blitt presentert som et komispill, en parodi på skytespillsjangeren, og et useriøst tullespill, men historien i spillets enspillerdel er faktisk overraskende engasjerende. Grayson Hunt og hans venner og fiender fremstår som troverdige, om enn noe karikerte, og utvikler seg til en gjeng jeg faktisk bryr meg om. Jada, her er det mye underbuksehumor, kreativ banning og drittslenging, men det ødelegger ikke illusjonen av å befinne seg på en fremmed planet omringet av blodtørstige mutanter.
Selv om spillet starter som et tradisjonelt skytespill, skjønner man ganske fort at man går glipp av mye hvis man spiller dette som «Call of Duty» eller «Medal of Honor». Tidlig i spillet finner Grayson en elektrisk pisk som kan brukes til å dra fiender ut av dekning, eller sende de opp i lufta. Kombinert med muligheten til å sparke fiender eller glidetakle dem, er moroa i gang. En kamp i «Bulletstorm» handler ikke om å knerte fiendene for så å gå videre, det handler om å knerte dem med stil. Er det et stup i nærheten, dra fienden mot deg med pisken og spark han utenfor. Skyt en annen motstander i skrittet og følg opp med en kule i panna for å få “Mercy”-bonusen. Glidetakl en fiende så han flyr opp i lufta, for så å sparke han inn i en strømledning, og en ny bonus er på plass. Jo mer spektakulært og voldsomt fiendene dør, desto mer poeng får du.
Og poeng vil man ha, de brukes nemlig som valuta som oppgraderer våpen og pisk. På denne måten kan man få nye våpenferdigheter, gjøre mer skade, og låse opp enda flere avlivningsmetoder.
Kreativt og vanedannende
Opprinnelig hadde jeg trodd at jeg fort ville bli lei av å leke meg med fiendene, men dette skjer ikke. Tvert i mot storkoser jeg meg i hver eneste kamp og ser febrilsk etter nye og alternative avlivningsmetoder hele tiden. I andre skytespill sukker jeg gjerne tungt når jeg for n-te gang må kjempe mot en ny gjeng med fiender som tar dekning foran meg, her fryder jeg meg hver gang det dukker opp nytt slakt. Den kreative knertingen legger rett og slett en ny dimensjon til spillet, en dimensjon du kommer til å savne i andre førstepersons skytespill.
Det fikk jeg bevist da jeg etter å ha rundet «Bulletstorm» satte meg ned med et annet profilert skytespill. Etter å ha skutt en håndfull fiender og løpt fra dekning til dekning i en ruinert storby, lengtet jeg virkelig tilbake til pisken og poengsankingen i «Bulletstorm». Kampsystemet og poengsankingen i «Bulletstorm» beriker virkelig spillopplevelsen, og resultatet er at andre skytespill føles fattigere i kjølvannet av «Bulletstorm».
Som allerede nevnt er historien i spillets enspillerdel engasjerende og velfortalt. Jeg liker Grayson Hunt. Jeg liker moralen i historien. Og jeg elsker den psykotiske General Serano, som må være en av de mest fantastiske skurkene i et dataspill på svært lang tid. Den fleipete tilnærmingen til sci-fi-settingen smitter over i persongalleriet, og der andre skytespill ofte tar seg selv like alvorlig som en begravelse, er det befriende å se spillfigurer som ikke må fremstå som barske og tøffe for en hver pris.
Det er også befriende å se et skytespill som foregår i så flotte omgivelser. Krigsherjede byer og gråbrune ruiner er standard for skytespill, derfor føles den frodige og varme fargepaletten til «Bulletstorm» svært frisk. Spillets omgivelser er storslagne, varierte og detaljerte, og jeg trives godt på den ugjestmilde planeten.
Poengjakt og samarbeid
Men en spennende historie i enspillerdelen er ikke alt «Bulletstorm» har å by på. En flerspillerdel, kalt «anarchy mode», lar opptil fire spillere samarbeide om å bekjempe stadig kraftigere bølger med fiender. Her er det om å gjøre å sanke mest mulig poeng slik at man når målet for å starte neste bølge. Denne modusen er underholdende nok, spesielt ettersom man må samarbeide ganske aktivt for å få mest mulig poeng. Det at man er flere spillere gjør også at nye og enda mer kreative avlivningsteknikker åpnes opp. Likevel tok det meg ikke mer enn en time med tre engelskmenn å runde samtlige 20 nivåer i anarchy-modusen, og den vil nok ikke få like lang levetid som tradisjonelle deathmatch-moduser i andre skytespill.
For det finnes nemlig ingen tradisjonell deathmatch-modus der man spiller mot andre spillere i «Bulletstorm». «Anarchy» er den eneste muligheten du har til å spille med kompiser.
I stedet ønsker People Can Fly at du skal konkurrere med vennene dine om å få mest mulig poeng i spillets «Echo»-modus. I denne modusen gjenbesøker man områder fra spillets enspillerdel, med det formål å sanke flest mulig poeng. Og her våknet perfeksjonisten i meg. Enhver fiende som blir bekjempet bare ved å skyte ham er bortkastede poeng, snart ble jeg besatt av å finne den optimale ruten, de optimale våpnene og de optimale metodene for å score høyest mulig. «Echo»-modusen er perfekt for å spilles i små omganger, og er i den samme lekne ånden som resten av spillet.
Og der passer det egentlig godt å avslutte. Lekent. «Bulletstorm» er definisjonen av et lekent spill: det leker med spillkonvensjoner, det leker med sjangerkonvensjoner, og det lar spilleren leke seg hele tiden. Det er en liten påminnelse om at gode skytespill gjerne kan by på mer enn fete våpen og god grafikk, det går an å utvikle spillmekanikkene også, og by på noe mer enn hodeskudd og fotorealistiske omgivelser.
Se flere bilder fra «Bulletstorm» på neste side.
«Bulletstorm» er utviklet av People Can Fly og Epic Games, og utgis av Electronic Arts. Spillet lanseres 24. februar på PC, Playstation 3 og Xbox 360. Spill.no reiste til London for å spille gjennom spillet i løpet av to døgn på et hotell, reise og opphold ble betalt av Electronic Arts.