Da  vi først ble introdusert til Top Cows ultravoldelige serie i spillform, var det svenske Starbreeze som sto bak. Mottakelsen var ujevn, men de fleste var skjønt enige om at The Darkness brakte noe nytt og friskt til sjangeren.

En eldgammel demonisk kraft har slått seg ned i Jackie Estacado, en ung antihelt på toppen av sitt eget mafiaimperium. Og selv om kreftene gjør ham uovervinnelig og mektig, er det likevel motvillig at han ser kreftene maltraktere motstandere uten at han selv er med på å ta avgjørelsen. Resultatet er en konfliktfylt mann redusert til et skall til fri bruk for en ond skapning skapt i Helvete selv.

Hevntokt

Jeg fikk se åpningssekvensen til oppfølgeren i fjor høst, da jeg besøkte 2K i forbindelse med lanseringen til en viss macho herremann. Den cel-shadede voldsorgien i et smakfullt Mad Men-aktig univers appellerte veldig, og selv uten å få lagt mine egne labber på mekanikken føltes actionsekvensene givende og velkoreograferte. Jeg har ventet spent siden, og den fulle opplevelsen lever absolutt opp til førsteinntrykket.

Rammefortellingen skildrer Jackie og lakeiene hans på hevntokt etter et brutalt angrep på en restaurant, som ender med at Jackie blir korsfestet av en guffen eldre mann som vil stjele kreftene hans. Det er i og for seg ganske forståelig, ettersom det ikke er leketøy vi snakker om. Jackie har to demonslanger hengende over hodet sitt til rådighet, hvor den venstre brukes til å gripe tak i fiender og gjenstander, og den høyre skjærer gjennom menneskekjøtt som smør.

De brukes gjerne i skjønn forening, for eksempel ved å løfte opp forsvarsløse gangstere med den venstre slangearmen og henrette vedkommende med den andre, eller ved å feie bort fiendens skjold med den høyre og stjele det med den venstre. Ymse gjenstander, alt fra påler og kommoder til rene Half-life 2-referanser, kan (og bør) også plukkes opp og slynges mot intetanende stakkarer.

Kompanjong

Man merker raskt at Darkness-kreftene er et tveegget sverd, for om man befinner seg i en lyskilde begynner demonkreftene å skrike i smerte og befaler deg å søke tilfukt. Dette er også noe enkelte fiender vet å benytte seg av. Det begynner dessuten også å dukke opp vrangforestillinger og stemmer i hodet, noe som i kulminerer i Shutter Island-tilstander som fjerner inntrykket av en rett-frem actionfortelling.

Sammen med deg på det mørke eventyret har du gjerne også en liten Darkling, som denne gang kommer alene og automatisk. Til gjengjeld har dette gitt utviklerne mulighet til å gi ham litt personlighet, noe som kommer til uttrykk i en bardus cockney-dialekt, en flådd katt på hodet og diverse rampete påfunn som å urinere på døde fiender og å bidra til ekstra sølete kamper. Han kan også kastes inn i fiendegrupper av mangel på granater, hvor han kjapt blir en nyttig ressurs.

Fluer og Gun-Kata

I tillegg til de ekstra lemmene har Jackie naturligvis sine vanlige to armer tilgjengelig, og de holder gjerne hver sin kanon. I god Timesplitters-stil kan man ha forskjellige våpen i hver hånd, og de fleste av dem føles kraftige og gir god respons. Via oppgraderinger kan man kanalisere Darkness-krefter inn i våpnene og gi dem større kraft og uendelig ammo for en kort periode.

Det merkes dessverre iblant at spillet har vært mer eller mindre ferdigpolert siden jeg så det hos 2K, og mekanikken føles ikke helt som aller siste skrik. Dette blir imidlertid sjelden et problem, og spillet har uansett sine egne kvaliteter som bærer actionsekvensene helt fint.

Oppgraderingssystemet krever samling av Essence, spillets valuta. Systemet har mye til felles med det etterhvert standardiserte ferdighetstre-systemet, hvor hver gren innenfor ulike områder gir deg nye triks og egenskaper. Til forskjell fra lignende løsninger byr de fleste grenene på ganske dramatiske endringer, som muligheten til å kalle frem en sverm helvetesfluer eller kunne leke Christian Bale i Equilibrium med individuelt søkende skytere.

Fargerikt samarbeid

I tillegg til historiedelen finnes det en interessant samarbeidsdel, Vendettas, som lar deg spille med andre over nettet. Som en av et knippe fargerike leiemordere, går oppdragene går ut på å fullføre kontrakter, og er lineære tillegg til enspillerdelen hvor man faktisk blir introdusert for flere nye spillmekanikker, som den magiske staven til voodoo-presten. Samtlige figurer har nemlig begrenset tilknytning til The Darkness, og har tilgang til enkelte av Jackies evner

Mer imponerende er det kanskje at alle figurene har skreddersydde animasjoner til henrettelser, samt nok dialog til å bygge personlighet. Modusen kan være skrekkelig artig med flere, og er antakelig den delen av spillet som det passer best å bygge ut med nedlastbart materiale. Liker man Spec Ops i Call of Duty: Modern Warfare 3 og liknende, kan dette fort slå veldig an. 

Spillet har en dugelig lengde, og ryster jevnlig opp de ti-tolv timene med turer innom mentalsykehus, psykedeliske reiser i Helvete og sekvenser hvor man styrer Darkling-en. Et av spillets største styrker er kanskje atmosfæren, som formelig oser gjennom skjermen ved hjelp av den nedtonede, men merkbart cel-shadede grafikken og den rike fargepaletten. Spillet har med andre ord et utseende i samme bydel som XIII, men ikke like utpreget og med en pussig realisme fanget inni de tykke penselstrøkene.

Hjemme i Jackies luksusleilighet er den gode mafiastemningen tjukk som sement, og det er mulighet for å bevege seg i unødvendig mange rom bare for å skru på vasken og se seg i speilet (noe jeg har hatt en svakhet for helt siden det første Hitman), samt snakke med hushjelpen, kollegene eller din gamle tante. Den håndmalte nattehimmelen fra balkongen er også en av de flotteste jeg har sett.

De mange ulike nivåene er som oftest like gjennomsyret av stemning og inspirasjon, men det finnes unntak innimellom og særlig mot slutten, hvor historiefortellingen går litt over styr og mister litt av tråden. Mye av spillopplevelsen er i grunn preget av en stor kontrast mellom gode og mindre gode nivåer, hvor de verste lider under en kombinasjon av livløst design, repetisjon, dramaturgiske feilgrep og en frustrerende drøy vanskelighetsgrad.  

Voldskabaret

På sitt beste er imidlertid The Darkness 2 en oppvisning i brutal voldsballett og en proff fremstilling av en tegneserie som innrømmelig er langt unna opphavet i mørke og morbiditet. De gode nivåene er preget av inspirerende premiss for oppdraget og plenty av motiverende faktorer som får hevnlysten til å koke i fingrene. De fleste av disse oppdragene er riktignok i starten, men også mange senere nivåer byr på spennende og utfordrende kamper perfekt balansert på kanten til det frustrerende.

Men så har man de som flakser langt over den kanten og får deg til å fordømme spillet nord og ned. Heldigvis kommer man seg som regel gjennom til slutt, og da får man også muligheten til å ta spillmarkedets kanskje mest tilfredsstillende hevn.

Se flere skjermbilder på neste side!

The Darkness 2 er utviklet av Digital Extremes og utgitt av 2K Games for PC, Xbox 360 og Playstation 3.