Det er ikke sikkert du er klar over det, men en epoke er over innen japanske tegneserier. I løpet av den siste tiden har nemlig den populære serien “My Hero Academia”, som er en japansk superheltserie, avsluttet både tegneserieutgivelsen og TV-serien sin. My Hero Academia varte i rundt ti år, og jeg var faktisk så heldig at jeg tilfeldigvis plukket bok en i serien på Outland i Bergen rett etter at den var kommet ut. Dermed får dagens tema, spillet “My Hero: All’s Justice”, en litt større utfordring enn lignende spill. All’s Justice er nemlig ikke bare “enda et spill i serien”, men det skal prøve å gjenfortelle seriens avsluttende historie på en verdig måte. På noen måter vil jeg si at spillet er en fulltreffer, men samtidig føles andre deler av spillet som når du står foran en flott buffet, men overfyller tallerkenen med ris og poteter …

Den første modusen du blir introdusert for er “Team Up Missions”. Her blir du plassert inn i noe de omtaler som en “virtuell by”, men som i praksis bare er en by. Du blir møtt av karakteren All Might, kjent fra serien som en Superman-lignende skikkelse, som forteller deg hva du skal gjøre, og første stopp er en solid treningsmodus. Her får du først en enkel innføring i grunn-mekanikkene, men jeg ble i treningsmodusen helt til jeg hadde lært meg det spillet hadde å tilby, for det trengte jeg fort! Jeg kommer tilbake til spillmekanikken, men jeg kan allerede nå røpe at å bare trykke på slag-knappen og vente på at du vinner IKKE fungerer … med et vesentlig unntak jeg skal forklare senere.

(En sidekommentar jeg også ville slenge inn her er at spillet har bommet litt når det gjelder stemmen til en av hovedkarakterene: All Might. All Might er noen ganger muskuløs i serien, hvor han da har en dyp, bærende stemme, mens han andre ganger er mer tynn og sliten, og stemmen er også da mer tynnslitt og hes. Jeg vet ikke hvem som har bommet, men den engelske stemmeskuespilleren til All Might bruker veldig tydelig sin dype, muskuløse versjon av stemmen til All Might, selv om det veldig tydelig er den tynne, skrale karaktermodellen som er i spillet. Absolutt ingen krise, men en kommentar fra en ivrig fan av serien.)

Når du har fullført treningen, er det tilbake til All Might, som sender deg ut på diverse treningsoppdrag. Hensikten med denne byen er nemlig at heltene i serien skal trene seg opp til å kunne bekjempe seriens siste store skurk ved å gjenskape tidligere kamper i serien. Dette konseptet gir absolutt spillet en god mengde innhold, med sidesprang hvor man prater med karakterer om diverse opplevelser, og enkelte ganger hopper man faktisk tilbake i tid for å oppleve disse tidligere kampene. Dessverre blir de fleste oppdragene kokt ned til “løp til denne delen av byen, kjemp mot denne helten som later at den er en skurk, og løp tilbake igjen”. Den eneste store variasjonen her er dialogen mellom slagene.

Det skal sies at dialogen, samt resten av spillet er godt presentert. Store deler av replikkene har medfølgende stemmeskuespill fra seriens skuespillere på både japansk og engelsk, og karakterene er animert godt, selv om noen scener veldig tydelig er løst enklere enn andre. Meny-oppsettet og musikken er også kvalitetsrike, og jeg var også storfornøyd da jeg hørte at flere av musikkstykkene brukt i TV-serien var brakt over til spillet. Det er nemlig sjelden vare i animespillverdenen.

Heldigvis for All’s Justice er kampsystemet et høydepunkt. Man kjemper i en 3D-arena, hvor man kan løpe og hoppe fritt innenfor kartet. Hver karakter har forskjellige superkrefter og kamputstyr på sin side, og man kan også spille som opptil tre helter på lag om gangen. Det gleder meg å fortelle at disse heltene (og skurkene du også får spille som etter hvert) føltes veldig individuelle, og man merker fort forskjell fra en karakter til en annen. Hovedkarakter Izuku Midoriya har ni forskjellige superkrefter han sjonglerer, som betyr at han tidvis kan oppleves som en kombinasjon av flere kjente helter som Spider-Man, Superman og Batman, mens klassekameraten hans Tenya Ida er bygd hovedsakelig for én ting, og det er fart! Disse forskjellene gjør at det er spennende å utforske karakter-utvalget, i motsetning til et annet animespill, Dragon Ball: Sparking! Zero, hvor de fleste karakterene i praksis fungerer tilnærmet likt.Jeg nevnte tidligere at jeg hadde et unntak i gameplay-skrytet mitt, og det kommer her. Spillet oppfordrer nemlig overraskende hardt til at man skal spille spillet på det som kalles “normal mode”. Hvis man velger denne normale modusen, så kan man nemlig redusere spillet til en knappetrykkefest, og så velger spillet selv om det vil slå, bruke super-angrep, bytte karakter eller benytte karakterens sterkeste angrep. Jeg er ikke negativ til å inkludere slike hjelpemidler, men hver gang du får en ny karakter eller skal velge en karakter for første gang er standarden alltid “normal mode”, og det mener jeg blir feil for et kamp-spill slik som All’s Justice. Jeg holdt meg til “manual mode”, som jeg vil si styrket opplevelsen min betraktelig.

Det kan være du er litt spørrende til noe som mangler i denne anmeldelsen. Jeg har nemlig enda ikke gått inn på det jeg satt som dette spillets største oppgave; å gjenfortelle My Hero Academias siste historie. Den samme følelsen hadde jeg da jeg spilte også! Man blir nemlig veldig tydelig ført inn i denne helt greie, men litt kjedelige “Team Up Missions”-modusen, og så må man faktisk lete litt i start-menyen for å finne “Story Mode”. Det samme gjelder når man starter opp spillet, hvor man blir oppfordret til å hoppe rett inn i den virtuelle byen, og må selv gå litt utenom for å gå til historien. Det synes jeg er litt rart, spesielt fordi historiemodusen definitivt er spillets sterkeste side.

Jeg skal ikke spolere store deler av My Hero Academias siste store kamp, men jeg velger å fortelle at det er en krig som kjempes på flere fronter, rett og slett fordi spillet forteller denne krigshistorien på en litt uvanlig, men veldig god måte. Etter noen åpningskamper blir nemlig karakterene splittet opp i tre grupper, og istedenfor å fortelle historien lineært, kan man selv velge litt hvilken del av historien man vil oppleve først. Dette fungerte godt for meg, og det var kjekt å få fortsette å oppdage bredden i karakterene i spillet takket være hoppene mellom historiebolker.

Historien i seg selv synes jeg også er godt fortalt. Spillet kombinerer skjermbilder fra TV-serien med nydelige 3D-animerte sekvenser, akkompagnert av sterkt stemmeskuespill og god musikk. Dette er ikke en historie du vil kunne forstå uten grunnkjennskap til serien, men for en fan som meg traff spillet innertier.

Dette stemmer helt til et av de siste oppdragene i historien. Jeg skal som sagt ikke spolere historien, men spillet velger å gi den datastyrte karakteren fordeler og styrker som rett og slett blir urettferdig. I tillegg får denne karakteren disse fordelene i en historiesekvens som plasserer en håndfull kamper etter hverandre, hvor karakteren du kjemper mot får tilbake 100% av helsen sin hver gang du klarer å bekjempe den. Med andre ord må du ha flaks nok til å overleve flere kamper mot en veldig urettferdig fiende, hvis ikke blir du sendt rett tilbake til start. Denne siste kampen var så frustrerende at jeg faktisk ikke klarte den, selv med juksemodusen “normal mode” aktivert, så nå står historiemodusen og håner meg med et lysende “95%”-ikon øverst. Jeg vil helt ærlig tro at dette gjøres noe med etter at spillet har blitt sluppet for publikum, men hvem vet? Kanskje er jeg bare ikke like god som jeg trodde i dette spillet?

En konklusjon på “My Hero: All’s Justice” er vanskelig. Jeg digget den lett bortgjemte historiemodusen, men slutten surnet opplevelsen min. Kampsystemet er godt, men jeg føler hovedmodusen “Team Up Missions” drukner deg i repetitive oppdrag istedenfor å gi deg en mindre, men bedre opplevelse. Kampsystemet i seg selv er godt, men hvis ikke du er fan av serien, er jeg usikker på om resten av denne spillpakken er så fristende. Hvis du er en fan av serien, vil jeg anbefale å kjøpe dette spillet når det kommer på salg, men jeg står fortsatt i enden av denne buffeten og skulle ønske det ble litt mindre mat-fyll, og litt mer smak på maten …