«La Divina Commedia», «The Divine Comedy», eller «Den guddommelige komedie», er et av de viktigste litterære verkene som har blitt skrevet i den vestlige verden. Dante Aligiheri skrev diktene, eller sangene som mange hevder, mellom 1308 og 1321, og verket har satt store spor innen hvordan mange kristne oppfatter helvete og hva som skjer når man skal gjøre bot for sine synder.

Ni nivåer

De fleste av oss kjenner til de syv dødssyndene, men hos Dante er det ni nivåer av helvete som skal lides gjennom. Det første som kalles Limbo er ikke så ille, det er for de som egentlig ikke har syndet, men som ikke er døpt eller har funnet den rette Gud.

Så blir det vesentlig verre.

Diktet (sangen) består i utgangspunket av tre deler: Inferno, Purgatorio og Paradiso, alle sammen på 33 verselinjer, 33 strofer og konstant 3 verselinjer. Jeg tror jeg begynner å ane hvor forfatter Dan Brown har hentet mye av sin inspirasjon fra.

De videre nivåene av helvete er de vellystige, de glupske, de grådige, de hevngjerrrige, kjettere, voldsmenn, bedragere og sist men ikke minst tyver og mennesker som skaper splid. Alt dette skal Dante gjennom for å gjøre bot for sine synder.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Heftig action

Mange har sammenlignet «Dante’s Inferno» med «God of War», noe som ikke er helt feil, men det minner i mye større grad om den nylig lanserte perlen «Bayonetta». Kampsystemet er ganske likt, det er vold og nakenhet så langt øyet kan se, og dette er definitivt en av de spillutgivelsene jeg ikke skal sutre over at har fått 18-års grense. Det er mye drøye saker i «Dante’s Inferno» som ikke egner seg for barn.

Jobben din er nemlig å redde din store kjærlighet, Bice Di Folco Portinari, og i filmsekvensene er ikke hun alltid påkledd for å si det sånn. Eller enklere sagt, splitter naken.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

Glimrende kontrollsystem

En ting som alltid gjør en spillopplevelse et hakk bedre, er gode og intuitive kontrollere. Her har Visceral Games gjort absolutt alt riktig, og det er rett og slett bare å plukke opp kontrollen og utføre de mest fantastiske kombinasjonene du kan tenkte deg.

Det hele begynnger også med at du tar rotta på mannen med ljåen, og ergo er du plutselig den heldige eieren av ljåen. Et våpen som viser seg ganske så imponerende. Med ljåen skal du ta ut tusenvis av såkalte “minions” fra de forskjellige nivåene i helvete, og med litt hjelp av kristen magi og en standhaftig korstogsfarer-innstilling, faller helvete for dine føtter.

Lekkert

Selv om «Dante’s Inferno» kanskje ikke får noen pris for nyskapende grafikk, så er det riktig så pent mesteparten av tiden. Nydelige skygger, karakterene beveger seg vakkert (hvis man kan kalle folk fra helvete vakre), og vanneffektene funker bra, og det samme gjør løvet som blåser i vinden.

Morsomt oppgraderingssystem

Det er alltid morsomt å være litt slem i spill, og i «Dante’s Inferno» kan du gjennom å samle souls, hele tiden oppgradere din karakter. Du kan velge mellom “Unholy” og “Holy”-menytrærne, eller så kan du plukke litt fra begge sider. Det åpner imidlertid for en rekke nye egenskaper og angrepskombinasjoner, samt mer av den kristne magien.

Konklusjon

«Dante’s Inferno» er spekket med religiøse symboler, historiske beretninger om korsfarernes liv, og Dantes egen oppfatning av helvete. Spillet klarer ikke å fortelle hele Dantes historie, men det hadde nok blitt for kjedelig for de fleste. Jeg har lest diktet (hæ, er det noen i Spill.no som leser dikt?), og Visceral Games har gjort det smart i å la spillet leve sitt eget liv, til tross for at man avviker fra den originale historien av og til. Alt i alt er «Dante’s Inferno» et herlig actioneventyr, og jeg tviler på at noen bryr seg om at all historikk ikke er 100% korrekt. Jeg gjør ikke. Og 18 årsgrensen er berettiget. Dont try this at home, kids.

«Dante’s Inferno» er i butikk nå, til Playstation 3, Xbox 360 og PSP. Denne anmeldelsen er basert på de stasjonære konsollutgavene, og ikke PSP.