Når ble vi egentlig så opptatt av realisme i spill? Å følge naturlovene når vi spiller? Å føye strenge abstraksjoner i stedet for å sprenge alle grenser og leke oss fritt? Driver: San Francisco er en herlig påminnelse om hvorfor dataspill bør få lov til å være dataspill.

I grøfta

Det er ingen hemmelighet at hele serien ble kjørt i grøfta med det katastrofale Driv3r i 2004. Driver-serien begynte som en lettspilt lek med bilfilmer fra 70- og 80-tallet: Smokey and the Bandit. Bullit. Cannonball Race. Tunge biler i høye hastigheter med politiet i hæla. Den notoriske kjøreprøven i det første spillet som tvang deg til å lære brekkslædder før du fikk suse av gårde på veiene satte en standard for Driver-spillene som heftige kjøreopplevelser.

Med Driv3r forsøkte utviklerne i Reflections å ta igjen Grand Theft Auto-serien. Skyting og tredjepersons actionspilloppdrag ødela hele spillopplevelsen. Det var tydelig at hovedpersonen Tanner trivdes best bak rattet, og Driv3r står som en av de største kalkunene i spillhistorien. Spede forsøk på å berge serien i ettertid har ikke slått igjennom, men med Driver: San Francisco klarer Reflections nesten å løfte serien tilbake til gamle høyder.

Først og fremst fordi de har skrellet vekk alle GTA-ambisjonene og limt Tanner fast bak rattet. Dernest fordi de har dritt i alle lover om realisme og latt fantasien gå amok. Noe som har resultert i det mest kreative og mest underholdende bilspillet på lang tid.

Åndenes purk

Spillet handler som vanlig om politimannen Tanner og hans erkefiende Jericho. Jericho er i fengsel, men klarer å rømme under en fangetransport. Tanner forsøker å fange han igjen, men ender opp i en alvorlig ulykke. Og her begynner det å bli komplisert. Tanner oppdager nemlig at ulykken har gitt han overnaturlige krefter, han kan plutselig bli en ånd og forlate bilen og gå inn i kroppen til andre sjåfører for å overta bilene deres. I starten er han begrenset til biler i umiddelbar nærhet, men senere i spillet kan han fly på tvers av hele San Francisco.

Dette høres kanskje teit og fjernt ut, men det er særs vellykket. For det første klarer faktisk Reflections å forklare disse overnaturlige evnene på en logisk måte på slutten av spillet. Og for det andre tar det ikke mer enn tretti minutter før man finner ut for et herlig leketøy “shifting” egentlig er.

I biljakter kan man ta kontroll over biler i motgående kjørefelt og kjøre de inn i fronten av bilen de jakter på. Man kan også fly fritt over byen og plukke opp sideoppdrag fra ulike sjåfører. To kinesiske studenter som har kastet bort studielånet på illegale biljakter eller småkriminelle kjeltringer som kan gi viktig informasjon om Jericho skal alle besøkes i løpet av spillets gang. Felles for sideoppdragene er at flere av de er lettspilte og morsomme, med vittig dialog.

Og det er nettopp denne lettspiltheten som preger hele Driver: San Francisco. Blir du lei av å gjøre oppdrag kan du prøve deg på en hel haug med stunts, kappløp og utfordringer som ligger strødd over hele byen. Velg et oppdrag og prøv å gjennomfør det. Har du feil bil til oppdraget, bare “shift” over i en ny og bedre bil. Oppdragene er varierte og kreative, alt fra å holde en viss hastighet over x antall sekunder, til å hoppe x antall meter, vinne et kappløp på grusveier, og så videre. Byen er rett og slett stappa med oppdrag på hvert eneste gatehjørne, og jeg hadde nesten mer moro med å bare kjøre rundt og leke meg enn å følge historien.

Det hjelper selvsagt at alt man gjør belønnes med poeng som kan brukes til å oppgradere ferdighetene sine eller kjøpe biler til bilstallen sin. Selv om man strengt tatt ikke trenger å kjøpe biler fordi man kan gå inn i hvilken som helst bil man finner på veien, er det gøy å svi av penger på noen skikkelige fartsmonstre.

San Francisco er også flott gjengitt, og ifølge min samboer som har vært der borte ligner byen bra på originalen. Likevel savner jeg et ekstra slør av liv over byen. Fotgjengere og biler vandrer og triller målløst rundt. Trafikkbildet er omtrent det samme uansett hvor man befinner seg, og spillet mangler en dag/natt og værsyklus som kunne påvirket trafikkbildet og gjort utforskingen av byen mer variert.

I samme slengen kan jeg jo ta med at man etter hvert føler seg litt fanget inni bilene. Jeg støtter Reflections fullt ut i at de har holdt Tanner på plass bak rattet, dette er først og fremst et kjørespill med herlig kjørefysikk, men etter en god del timer i lykkelig gledesrus der jeg lekte meg på kryss og tvers av biler og byen, begynner oppdragene å føles litt krampaktige og desperate. Variasjonen er god i mange timer, men til slutt slipper Reflections rett og slett opp for morsomme og spektakulære ting man kan gjøre med en bil. I tillegg oppdaget jeg at motstanderne jukser på godt og vondt i billøp. I enkelte løp tilpasser de sin egen hastighet til min, slik at jeg utmerket godt kunne kjøre et kappløp i 50 kilometer i timen i stedet for 200, motstanderne giret mer enn gjerne ned for å delta i søndagsløpet.

Men jeg orker ikke la dette ødelegge spillopplevelsen min for mye. Driver: San Francisco er det mest vitale spillet i Driver-serien siden de to første spillene dukket opp på Playstation. Ved å kaste naturlovene over bord og la oss shifte fritt mellom bilene åpner det seg et bilspill som er mer lekent enn alt annet på markedet. Spillet har et herlig skittent og funky soundtrack som akkompagnerer den tunge bilfysikken perfekt. Sjelden har jeg opplevd et spill som har vært så lett å mestre og så tilrettelagt for at jeg som spiller bare skal kunne leke og ha det gøy. Driver: San Francisco er et ekte sandkassespill med biler i hovedrollen, og er bare en hårsbredd fra å motta en femmer på terningen.

Se flere bilder fra Driver: San Francisco på neste side!

Vil du høre soundtracket til Driver: San Francisco? Her er Spotify-linken!

Driver: San Francisco er utviklet av Ubisoft Reflections og utgitt av Ubisoft. Spillet lanseres 1. september på PC, PS3 og Xbox 360.