Siden 1988 har Team Ninja med Ryu Hayabusa i spissen slaktet seg gjennom tusenvis av soldater, djevler, varulver og mer. Denne gangen er det ikke bare PlatinumGames som er nye bak roret, men vi har også fått en ny protagonist. Yamuko fra the Raven clan.

Historien finner sted i moderne Tokyo etter hendelsene i Ninja Gaiden III, eller det som er igjen av byen. For lenge siden bekjempet Ryu Hayabusa the Dark Dragon, en eldgammel ond drage og stamfar til vår nye protagonist, Yamuko. Dragen gjenoppstod en gang til før den ble låst bak tre hellige forseglinger av en kvinne kjent som Priestess. Etter dragens fall bestod deler av dens kropp igjen i byen og det regner “Darkrot” fra liket i byen.  I sin søken etter å bli en mester ninja slik som Hayabusa tar Yakumo på seg oppdraget for klanen å drepe denne kvinnen for å utrydde dragen en gang for alle. Etter en åpenbaring endres oppdraget betraktelig, og Yakumo legger ut på en reise etter å bryte alle forseglingene og slippe løs dragen en siste gang slik at den kan utslettes for godt.

Vi får som tidligere en historie som prøver å være engasjerende. Jeg har ikke noen problemer med den, men den gjør heller ingenting for å heve opplevelsen i Ninja Gaiden 4. Et annet aspekt med det narrative som jeg ønsker å stille spørsmål ved er: hvem syntes det var en god idé å plassere dialog som er vesentlig for historien under kampsekvenser som går i hundre og tjue hele veien? Jeg vil skyte inn at både det japanske (som har best innlevelse) og det engelske fungerer godt, og at jeg så meg nødt til å skifte over til engelsk dersom jeg skulle få med meg noe av det som ble sagt foruten videosekvenser. Jeg er verken god nok i japansk eller til å kjempe som en gal i tempoet du får servert her samtidig som jeg skal lese undertekster… Makan til krav de setter altså!

Når vi er inne på tempo måtte jeg se klipp igjen fra Ninja Gaiden II Black før jeg satte meg ned for å skrive anmeldelsen min. Jeg husker det som et spill som for det meste gikk på høygir, men det er ikke i nærheten av tempoet vi får servert her. Hvis vi sier at NG2 Black kjørte på fjerde og femte gir i en grei racerbil, kommer PlatinumGames inn og ler deg høyt opp i trynet før de setter på et par romraketter som ville gitt SpaceX en utfordring i frasparket. Dette er så raskt og så utrolig gøy. Jeg tok meg selv flere ganger i å bli overrasket over at jeg enten fikk game over-skjerm eller spørsmål om jeg ville bruke gjenopplivning-eliksiren min, fordi jeg hadde jo fullt… Nei, det hadde jeg ikke. Her kommer slagene inn så fort fra alle kanter at det er lett å miste fokus på hvor mye helse du har mistet med alt som skjer på skjermen.

Med høyt tempo kommer høy vanskelighetsgrad. Som med andre spill utviklet for å være utfordrende eller vanskelige er fallgruven stor for å miste publikummet sitt her også, hadde det ikke vært for en ny og tilgjengelig vanskelighetsgrad som er lagt inn. Med denne kan du, i tillegg til å tåle mer samt fienden tåler mindre, aktivere to tilleggsfunksjoner som lar deg gjøre automatisk unnamanøver og utføre bevegelser lettere med færre trykk. For meg er det “ingen skam” som gjelder når det kommer til valg av vanskelighetsgrad, hvorfor skal ikke alle sammen få mulighet til å komme seg gjennom det havet vi har nå av flotte spill? Jeg alternerte mellom normal og denne hero-mode som den heter, alt etter hvor jeg følte at jeg ville komme meg videre uten å stange for mye med hodet i veggen. Det fine med Ninja Gaiden-serien er at hvert kapittel ender med en gradering etter hvor bra du har utført kapittelet. Her er det veldig tilfredsstillende å se så mange kapitler som mulig med best mulig resultat. Med andre ord er det veldig høy gjenspillbarhet etter at rulleteksten kommer.

Yakumo er ny protagonist og kommer med nye triks gjemt i ermet. Som vi er kjent med har du et lett og et hardt angrep, men noe som er nytt her kalles Bloodbind Ninjutsu, som i enkelhet kan forklares med at Yakumos blod har evnen til å tilføre nye egenskaper til våpen og transformerer dem slik at de både endrer utseendet og blir mye sterkere.  Dette bruker Bloodbind som fylles opp over tid når du slår fiender med våpenet ditt i sin base-form eller når du smadrer og kløyver fiender til døde. Det som er litt artig er at om du tar i bruk Bloodbind-formen på de to katanaene du starter med, får du en lang og blodrød katana som ville fått Sephiroth til å rødme.

Fiender har også enkelte angrep som ikke kan blokkes, og disse må du enten parere med Bloodbind Ninjutsu eller dukke unna for å unngå å ta i mot høy skade.
Berserk-modus øker skaden du påfører, og ved å trykke inn begge stikkene samtidig utsletter du flere fiender i synsfeltet ditt momentant. Selve gameplay-loopen her er enkel. Du kommer til et område, slakter ned fiendene som kastes på deg før du løper til et nytt område og gjentar slaktingen. Det er et ekte hack-and-slash-spill og det gjør en heidundranes god jobb med det også. Den voldelige balletten du må lære deg her krever en god del egeninnsats fra deg som spiller fremfor å bare spamme samme knapp for angrep hele veien. Jeg vil gå så langt som å si at dersom du ikke spiller på det letteste valget med alle hjelpemidler skrudd på, så blir du nødt til å tilegne både Yakumo og våpnene dine nye angrepsmønstre, og faktisk lære deg å bruke dem for å snu kampene til din fordel. Det blir til tider såpass hektisk at det er vanskelig å unnslippe alle angrep som rettes mot deg, og da er det viktig at du har kontroll på slagmarken rundt deg.
Gjennom spillet får du tilgang på fire våpen som tilegnes plass på D-paden. Det fine med en begrensning satt opp mot Ninja Gaiden II er at du får bedre tid til å lære deg hvert enkelt våpen, og finne ut hvilke du er mest fortrolig med. Selv endte jeg opp med å bytte underveis i hver kamp mellom alle fire alt etter som hvordan kampen gikk og hva jeg foretrakk fra hvert våpens egenskaper.

Musikken i Ninja Gaiden 4 er også god og variert. Her blir det servert roligere melodier, elektronisk synth-musikk og metall om hverandre avhengig av område og sjefskamp. Musikken er aldri feil eller for mye. Om noe følte jeg den var litt underpresentert, fordi det tok meg over halve spillet før jeg tenkte at jeg skulle dempe lydeffektene for å få frem musikken mer. Noe jeg ikke angret på for å si det sånn.

Sammenligner man Ninja Gaiden II og 4 med hverandre når det gjelder variasjon i områder, vil jeg si at det føltes som om områdene skilte seg mer fra hverandre enn de gjør her. Det går stort sett i mørke omgivelser (med noen variasjoner mellom dem så klart). Spillet ser imidlertid pent ut, det skal sies. Alt fra detaljene på hvor blodig Yakumos klær blir etter en kamp til omgivelsene. Selv om jeg hadde håpet på mer variasjon ser fortsatt spillet utrolig lekkert ut, og etter å ha prøvd både performance mode med 4K-grafikk i 60 bilder per sekund samt 1080p i 120 bilder per sekund vil jeg anbefale 4K60 totalt sett for de som kan det. Da får du det peneste bildet med en meget stabil bildeflyt.

Ninja Gaiden 4 er nesten alt jeg ønsket det skulle være etter at jeg spilte Ninja Gaiden II. Det byr på heftig slåssing i et forrykende tempo som gir Doom 2016 konkurranse når det kommer til å danse volds-dansen for å overleve med stil, og fire våpen som alle er like morsomme i bruk for hver sin anledning. Vi får servert en historie som gjerne kunne vært dypere (selv om ingen spiller Ninja Gaiden-serien for historien), men alt i alt er dette et rått spill som jeg varmt kan anbefale for deg som enten liker serien fra før eller er glad i PlatinumGames og/eller hack-and-slash-sjangeren. Spillet havner definitivt på min toppliste for 2025.