Et eminent lydspor med et artig spill på kjøpet.

Koei Tecmo og Team Ninja erklærte 2025 som ninja-året under en Xbox-presentasjon i januar. Det er ikke bare tomme ord fra deres side, for i løpet av året lanserer de hele tre spill i Ninja Gaiden-serien. Det første ble lansert parallelt med nevnte presentasjon i form av Ninja Gaiden II Black, en nyutgave av Xbox 360-spillet fra 2008. Videre får vi 21. oktober endelig en fortsettelse på den ærverdige (og notorisk vanskelige) serien i form av Ninja Gaiden 4, et spill som utvikles i samarbeid med PlatinumGames.

Synes du ventetiden mellom Ninja Gaiden II Black og Ninja Gaiden 4 blir for lang, har Koei Tecmo et tredje spill å by på. Med Dotemu som utgivere lanserte de i sommer Ninja Gaiden: Ragebound, et 2D actionspill utviklet i samarbeid med spanske The Game Kitchen, kjent for sin utfordrende metroidvania-serie Blasphemous. På papiret høres en slik match lovende ut, og dette stemmer også i praksis, selv om ikke alle shurikenene treffer blink og innertier.

Ninja Gaiden: Ragebound begynner med en aldri så liten referanse til det aller første spillet i serien fra 1990, hvor ninjaen Ryu Hayabusas far blir drept og Ryu må reise til Amerika for å videreføre oppdraget hans. Det er imidlertid ikke hans historie vi får følge, men parallellhistorien til lærlingen Kenji (og ettersom ordet «gaiden» betyr sidehistorie, kan vi altså kalle dette spillet for Ninja Gaiden Gaiden). Den unge Kenji må håndtere sin livs største utfordring idet demonhæren angriper landsbyen, og for å sette en stopper for de onde kreftene må han alliere seg med Kumori, en kvinnelig ninja (kunoichi) fra den fiendtlige Black Spider-klanen.

Historien har aldri sittet i førersetet i Ninja Gaiden-serien – tvert imot pleier serien å ta nevnte sete, kappe det i to blodige biter og banke dritten ut av deg med restene. Det hele er kun staffasje for å gi deg en unnskyldning til å ta deg fra A til B og kverke alt som står i veien for deg, enten det er demoner, slemme ninjaer eller soldater kontrollert av CIA. Ninja Gaiden: Ragebound bryter ikke med tradisjonen her, men det er samtidig litt artig å se hvordan spillet veksler mellom Kenji og Kumori og dynamikken som skapes mellom de to erkefiendene som blir tvunget sammen i en ufrivillig allianse. Det er verken stemmeskuespill eller filmsekvenser i spillet, men ved hjelp av vittig dialog og vakre stillbilder klarer likevel The Game Kitchen å servere et narrativ som blir overraskende engasjerende, selv om det aldri kan skryte på seg å være særlig dypt.

Det Ninja Gaiden derimot handler om er action, og det får du i bøtter og spann i Ragebound, hvor demoner og soldater kastes mot deg fra første stund. Etter å ha blitt introdusert for både Kenji og Kumori får du muligheten til å veksle mellom egenskapene til de to, som til tross for visse likhetstrekk har noen særegenheter. Kenji foretrekker en sylskarp katana for å kutte fiender i nærkamp, mens Kumori angriper på avstand med kunai-kasteknivene sine. Hun har også muligheten til å tre inn i demonportaler for å gå inn i en skyggeverden og forsere hindre der slik at hun kan åpne veien for Kenji, skjønt dette må gjøres innen en gitt tidsfrist. Utover det kan begge løpe, klatre på vegger, henge i taket og hoppe på fiender slik at de når høyere opp i luften. Ved å knerte glødende fiender får du dessuten Hypercharge, som lar deg drepe neste fiende med ett kraftig (og grisekult) slag. Alternativt kan du også lade opp våpenet ditt ved å ofre en del av helsen din – alt for klanen, tross alt!

Det skorter ikke på action i denne opplevelsen, hvor seriens voldsomme natur er ivaretatt med pikselert blod som spruter og lemmer parteres. Fiendene kommer gjerne i flokk, slik at det gjelder å ha et våkent blikk og eliminere dem i strategisk rekkefølge for å gjøre det hele lettere for deg selv. Når alt treffer gir dette en herlig flyt som får deg til å føle deg som den beste ninjaen i byen siden The Messenger i 2018 (som igjen var inspirert av Ninja Gaiden), og selv om Ragebound ikke klarer å nå helt opp til samme nivå byr det likevel på solid ninja-action underveis.

Sjefskampene er store og monumentale, og byr på reale utfordringer der du må passe på hver minste bevegelse. Dette berører imidlertid spillets største ankepunkt etter mitt syn, nemlig vanskelighetsgraden. Ninja Gaiden-serien er et navn som forbindes med brutale prøvelser, men Ragebound kunne med fordel vært enda vanskeligere. Du åpner riktig nok en høyere vanskelighetsgrad etter spillets slutt, og du kan også utstyre deg med gjenstander som gjør spillet hakket mer utfordrende under første gjennomspilling, men utover sjefskampene var det sjelden spillet bød på noen problemer.

I motsetning til de nyeste spillene i serien har The Game Kitchen gått for en klassisk 2D hack-and-slash-opplevelse. Sluttresultatet er en utsøkt visuell stil som både kler Ninja Gaiden-merkevaren godt og gir gode retrovibber, samtidig som det ikke er så gammeldags i stilen at det vil være avskrekkende for nykommere. Ekstra kult er det også at CRT-filteret kommer med en buet skjerm, akkurat som i gamle dager. Når det kommer til ytelsen har spillet imidlertid noen problemer, blant annet med skjermrifter og et vekslende bildetempo. Ettersom PC-utgaven kommer med ytterst få justeringsmuligheter i innstillingene er det heller ikke så mye å få gjort med dette, noe som betyr at The Game Kitchen med fordel kunne brukt et par måneder ekstra på finpuss før lansering.

På lydfronten er situasjonen stikk motsatt, for her er det virkelig ingenting å klage på. Tvert imot briljerer Ragebound med mesterlig musikk komponert av Sergio de Prado, som både stiller med tøffe remikser av klassiske spor fra serien og helt nye komposisjoner som det virkelig svinger av. Det totale lydbildet inneholder flere elementer som gir assosiasjoner til spill fra 80- og 90-tallet fra selskaper som Sunsoft, Capcom, Namco og selvfølgelig (Koei) Tecmo selv. Ninja Gaiden: Ragebound kan beskrives som et fantastisk lydspor hvor du får et spill på kjøpet, og allerede nå vil jeg nominere musikken blant de heteste kandidatene når årets spillmusikk 2025 skal kåres (og det i samme år som Clair Obscur: Expedition 33).

Ninja Gaiden: Ragebound er en forholdsvis kort affære, men byr også på høy gjenspillbarhet med mange valgfrie utfordringer å mestre og hemmeligheter å finne. Om du lar disse ligge får du fortsatt et svært underholdende ninja-eventyr med kul visuell stil og utsøkt musikk. Fans av 2D-actionspill bør definitivt ikke vente lenge med å kaste seg over dette, og for ninja-entusiaster er det ingen tvil om at 2025 fortsetter å by på mange godbiter. Så gjenstår det å se hvem som vinner sommerens store ninja-duell: Ninja Gaiden: Ragebound eller Shinobi: Art of Vengeance?