feb 24
Anders Lønning
Ni(oh) år har gått siden denne serien først så dagens lys, og selv om jeg ikke føler de er spill vi snakker så alt for mye om så har de i hvert fall rukket å selge godt over åtte millioner eksemplarer på den tiden. Det er altså ikke en overdrivelse å si at blandingen av den spillmekaniske strukturen av et Soulslike-spill med det frenetiske kampsystemet Team Ninja har gjort blitt så kjent for over sin 30 år lange historie virkelig har funnet sitt publikum.
Som det første spillet i serien som legger PlayStation 4 bak seg var jeg veldig spent på å se hva Team Ninja kunne levere med Nioh 3. Både når det kom til det visuelle, men også selve strukturen i spillet, som frem til nå i serien har vært delt opp i individuelle, repeterbare oppdrag. Rent spillmekanisk bygger Nioh 3 videre på det aller meste som gjorde forgjengerne så bra, men på den tekniske siden føles det tidvis som om spillet henger litt igjen i fortiden.
Siden tid ikke er enkelt å forholde seg til i en spillserie som blander sammen faktisk japansk historie fra den ekte verdenen med japansk mytologi basert i både shinto og buddhistisk tradisjon, og det er i det hele tatt før serien begynte å introdusere tidsreise oppi det hele, så får vi begynne der hvor Nioh 3 faktisk begynner.
Året er 1622 og spillet plasserer oss i skoene til Tokugawa Takechiyo i Edo-slottet dagen hvor han skal utropes som den neste shogun av Japan. Takechiyo er en ekte historisk figur, nemlig barnebarnet til Tokugawa Ieyasu, som vi møtte i de to foregående spillene. Det som er litt moro her er at ulikt det første spillet, hvor vi spilte som den historiske figuren William Adams III som var den første engelskmannen som satte føttene sine i Japan, står vi denne gangen helt fritt til å velge både hvilket kjønn karakteren vår skal ha, og hvordan de skal se ut. Det vil si at ifølge min versjon så Tokugawa dynastiet sin tredje shogun mistenkelig ut som Sephiroth fra Final Fantasy VII.
Før Takechiyo rekker å bli utnevnt til shogun forsøker broren hans Kunimatsu å kuppe stillingen, ved hjelp av de gule amrita-steinene som har ligget lagret under Edo-slottet siden Tokugawa Ieyasu sin tid. Disse steinene er formet av sjelene til de avdøde, og når de blir brukt av mennesker visker de ut grensene mellom den levende og den åndelige verden. Følgelig forvandles Edo til et levende helvete, og akkurat når alt virker tapt oppstår det et blendende hvitt lys ut av vokterånden til Takechiyo, og han våkner opp i Sengoku-perioden, året 1572.
Takechiyo og vokterånden Kusanagi befinner seg nå i Hamamatsu idet Tokugawa-styrkene fra denne tidsepoken slåss mot Takeda Shingen om kontroll for regionen. De ser også at det samme fenomenet som gjorde hans tids Edo om til et levende helvete også pågår her, mens yokai-monstrositetene har tatt parti med Shingen sine menn i et forsøk på å forandre fremtiden. Takechiyo slår seg sammen med Ieyasu, Hattori Hanzo og Ii Naotora for å kjempe tilbake Shingen og Yokai styrkene, stoppe hva enn det er som foregår med forstyrrelsene på tidslinjen og finne veien tilbake til sin egen tid.
Historien Nioh 3 forteller er god, og forholdsvis lett å følge med på. Det hjelper selvfølgelig her om du har litt kjennskap til historien fra før av, men spillet gir deg også en god innføring i det som har skjedd tidligere. Med det sagt så trenger du på ingen måte ha spilt Nioh 1 eller 2 for å forstå hva som foregår, så lenge du husker at for de fleste karakterene du møter underveis så er dette med overnaturlige vesener ikke akkurat noe nytt.
Og at historien ikke er så vanskelig å følge med på er for så vidt også til fordel for spillet, for her er det nok av ting som krever sin del av oppmerksomheten din underveis.
Med Nioh 3 går Team Ninja bort fra den tradisjonelle strukturen serien har hatt så langt, og introduserer i stedet en slags kvasi-åpen verden hvor områdene oppdragene spiller seg ut i er del av en større helhet. Litt som i Bowser’s Fury-delen av Super Mario 3D World, om ikke den sammenligningen går noen over hodet. Oppdragene er fortsatt veldig regisserte og lineært designet, men du måten du kommer over dem på føles mer naturlig enn å navigere deg gjennom en meny og velge dem fra en liste.
Du kan riktignok også gjøre det på den gamle måten. Gjennom alterene du finner på din vei i den åpne verdenen kan du besøke tidligere oppdrag når du vil, og du kan til og med segmentere noen av oppdragene du ennå ikke har gjort av slik at du får den mer lineære tilnærmingen du er vant til fra de tidligere spillene i serien.
Er det noe Team Ninja virkelig er gode på så er det å by på dype kampsystemer, og der er Nioh-serien intet unntak. Det første spillet opplevede jeg å være et spill som krevde veldig mye av meg som spiller helt fra starten, ikke ulikt mitt første møte med Souls spillene fra From Software.
Men hvor Demon’s Souls og Dark Souls i det minste lot deg bygge karakteren din ut av dine svakheter som spiller, opplevede jeg Nioh som ganske nådeløst hvis du ikke lærte å spille det på spillets egne premisser. Om du ikke mestret konsepter som Ki Pulse, hvor du får tilbake utholdenhet gjennom et «active-reload» lignende system, forstod viktigheten av å bytte mellom de forskjellige stillingene og lærte deg å pålitelig kunne parere angrep, så nektet spillet plent å la deg fortsette ferden.
Nioh 2 fikset mye av dette ved å gjøre alt litt mer flytende samtidig som du fikk muligheten til å eksperimentere med yokai-kreftene, da hovedpersonen din var halvt menneske, halvt yokai. Denne fleksibiliteten gav Nioh 2 en helt annen flyt enn hva det stive, noen ganger krøkkete kampsystemet fra det første spillet hadde å by på. Helt uten å dumme det ned på noen måte. Det var fortsatt like dypt som man forventer fra Team Ninja, men det var også i min mening mye mer behagelig å spille.
En ting jeg er veldig imponert over med tiden min med Nioh 3 er hvordan Team Ninja ikke bare har sagt seg fornøyd med at de fant noe som virket i det forrige spillet og gjort det på nytt, men heller valgt å være modige og kjøre på fremover på en måte som gjør at hvert av spillene står godt hver for seg og det ene ikke erstatter det andre. Med Nioh 3 så legger de nemlig fra seg yokai-kreftene fra Nioh 2 og beholder samurai-kampsystemet fra de tidligere spillene, samtidig som de introduserer muligheten til å bytte til et helt nytt ninja-kampsystem.
Ved å trykke på høyre trigger knapp kan spilleren bytte mellom Takechiyo som en samurai og Takechiyo som en ninja. Mens samurai spillestilen er veldig gjenkjennelig fra tidligere Nioh-spill med sitt fokus på utholdenhet, stillinger og pareringer, minner ninja-spillestilen mye mer om Ninja Gaiden spillene med sitt fokus på lynraske kombinasjoner, raske reaksjonstider og bruk av ninjutsu-teknikker. Det er tider i spillet hvor du bør bytte mellom dem, men flere av oppdragene tar høyde for at spilleren kanskje foretrekker den ene over den andre, og lar deg dermed velge fritt hvordan du vil tilnærme deg enhver situasjon i løpet av spillet.
Ninja og samurai-spillestilene deler poengene man putter inn i karakterbyggeren, men ikke utstyr. Spilleren har et sett med utstyr når man spiller som samurai og et annet sett når man spiller som ninja, noe som betyr at man kan spille en veldig tungt rustet samurai som svinger rundt en tung odachi, og ved et raskt klikk på høyre trigger bytte til en lynrask ninja utrustet med pysjamas og tonfa.
En ting jeg synes er litt morsomt er hvor akkurat hvor mye det å spille som en ninja minner meg om Ninja Gaiden serien. For mens fjorårets Ninja Gaiden 4 gav meg mer av en Metal Gear Rising Revengeance-vibe, hadde jeg virkelig ikke sett det komme at Nioh 3 skulle gi meg Ninja Gaiden følelsen.
Det er 17 forskjellige våpentyper i spillet: Syv samurai-våpen, syv ninja-våpen og tre forskjellige våpen for avstandskamp som buer, rifler og pistoler. Hvert av våpnene har sine egne underkategorier og variasjoner som har forskjellige fokusområder i forhold til hvilke av Takechiyo sine egenskaper de påvirker. For eksempel er øks å regne som en våpentype, men det er minst 25 forskjellige økser i spillet. Og imens alle disse har samme angreps-animasjoner og oppleves like å bruke som alle andre økser i spillet, kan de ha helt vidt forskjellige fokusområder i forhold til hvordan de påvirker karakteren din sine egenskaper. Noen kan for eksempel gi deg et større vindu for parering eller gir deg raskere tilbake utholdenhet, mens andre kan ha et fokus på å gjøre deg mindre påvirket av gift, ond energi eller lignende. Hver våpentype har også sitt eget utviklingstre hvor spilleren putter poeng inn for å låse opp nye angrep og teknikker. I likhet med Nioh 2 kan spilleren skreddersy hvilke angrep og teknikker de ønsker å ha tilgang til, da en del av de man låser opp overlapper med hverandre.
Og som om ikke det var nok er også alt utstyret man finner i spillet, enten det er rustning eller våpen, fargekodet etter sjeldenhet og har sitt helt eget nivåsystem som sier noe om i hvor stor grad de påvirker de egenskapene de har som fokusområde. I klassisk action rollespill-ånd har høyere sjeldenhet bedre egenskaper, og man kan være heldig eller uheldig med det man får, noe som skal oppmuntre til flere gjennomspillinger av oppdragene som har høyere sannsynlighet for å belønne deg med disse gjenstandene.
I likhet med Nioh 2 er det flere lag til flerspilleraspektet til Nioh 3, en direkte og en indirekte. I den indirekte flerspilleren vil man gjennom spillet se røde graver som markerer hvor andre spillere har falt i kamp og man kan velge å utfordre en datastyrt variant av dem for å bli belønnet med Ochonko-kopper. Disse koppene kan man bruke på de blå gravene som andre spillere har lagt fra seg for å kalle på en datastyrt hjelper basert på karakteren til spilleren som la fra seg merket. Denne karakteren er begrenset til det utstyret og det nivået karakteren hadde seg da spilleren la fra seg merket.
Den direkte flerspilleren er nå brutt opp i to forskjellige moduser. Den ene er hvor du kan kalle på andre spillere eller stille deg til rådighet for andre spillere til å hjelpe hverandre med å fullføre et oppdrag. Dette samarbeidet er kortvarig og varer som regel bare til man har nedkjempet siste bossen i oppdraget. Det andre måten å spille flerspillerdelen i Nioh 3 på er Expedition, hvor opptil tre spillere kan spille gjennom historien sammen. Her kan det være litt lett å miste oversikten over hva som skjer i historien, for man raser så raskt gjennom og det er tidvis litt uklart hvor stor del av fremgangen i historien som deles på tvers av spillerne.
Det kan riktignok tidvis bli litt for mye å holde styr på i Nioh 3. Det er et veldig ambisiøst spill som klarer det aller meste det setter seg ut for å gjøre, men det krever også mye av oss som spiller å holde styr på alt.
For eksempel: Tidlig i spillet introduseres det hvordan man belønnes med titler for noen av tingene man gjør i spillet, og utifra disse titlene får man i en helt seperat del av spillets menyer poeng som man kan bruke til å bygge videre på enkelte aspekter av karakteren.
Etter at dette ble introdusert gikk det godt over tyve timer før jeg kom på at det faktisk var en ting jeg kunne gjøre. Jeg hadde spilt spillet i vel tyve timer før jeg visste at jeg oppgraderingspoeng til gode.
Likevel føles det ikke som at spillet gaper over for mye, for selv om jeg hadde glemt at dette i det hele tatt var en ting, følte jeg ikke at spillet manglet noe frem til jeg ble minnet på det. Ja, jeg følte meg kanskje litt dum der og da, men etterpå var det bare en ny måte jeg kunne påvirke å gjøre karakteren min særegen. Nioh 3 gjør som sagt veldig mye, men mye av det det gjør, blir gjort veldig riktig.
I og med at dette var det første spillet i serien hvor Team Ninja gav slipp på forrige konsollgenerasjon og kunne fokusere utelukkende på PC og PlayStation 5-utgaven av Nioh 3, føler jeg det at det er overraskende mye hikking i bildefrekvensen og at spillet jevnt over ikke ser så bra ut som jeg gjerne skulle håpet.
Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det er som om hele bildet er knept sammen av Katana-spillmotoren som gjør at spillet får et veldig klumpete og gammeldags utseende som hører mer hjemme på PS4 enn PS5. Skygger og lys klarer ikke å henge med, og jevnt over er teksturene av lavere kvalitet enn hva jeg hadde forventet. Spesielt dårlig står det seg om vi sammenligner Nioh 3 med fjorårets smellvakre Ghost of Yotei.
Nioh 3 bygger mesterlig videre på konseptet til serien, men gjør det også uten å overskygge eller erstatte det som kom før. I spillindustrien tenker vi ofte at neste utgivelse skal være større og bedre, og mens det for så vidt også er sant for Nioh 3, så er det noe mer her enn som så. Det at Team Ninja velger å forkaste og fornye selv ting som fungerte i det forrige spillet og at de klarer å få det til uten å trå feil står det sannelig respekt av. Større utviklere og utgivere har prøvd, men virkelig få har fått det til så bra som Team Ninja gjør med Nioh 3.
