Den hundrende gangen Shadow of the Game vil at du skal humre til nok en marihuana-vits, bør du antagelig være like stein som hovedpersonene i spillet om du i det hele tatt skal makte å lee litt på smilebåndet. Shadow of the Game er et norsk eventyrspill – et spill i ordets løseste forstand – om onlinerollespill og rusmidler.

Artig konsept

Shadow of the Game er presentert som et klassisk japansk 16-bits-rollespill i to dimensjoner med små figurer man ser ovenfra. Men rollespillsammenligningen stopper der. Her går man ikke opp i nivå, samler gjenstander eller noe slikt. I stedet fokuserer spillet på dialoger. Evige dialoger. 95 prosent av spilletiden går med til å trykke på en knapp for å få dialogen til å gå videre. Det er heller ikke dialog man kan påvirke på noen måte, kun unntaksvis får man velge respons eller handling. Med andre ord er det hele rimelig passivt.

En interaktiv visuell roman er kanskje den beste betegnelsen jeg kan gi spillet, og heldigvis glimter historien til med en god grunnidé. Vi starter med å følge en gruppe onlinefigurer i et spill som åpenbart er en parodi på World of Warcraft. Guilden har intriger før spillets aller siste boss skal bekjempes og mye står på spill. Det skal vise seg å gå dårlig, hovedpersonene blir fanget i et merkelig område av spillet, og en av figurene forsøker å kuppe lederrollen i lauget.

Vi får så stifte bekjentskap med spillerne bak onlinefigurene, som i det virkelige liv må ta seg inn i spillselskapet Gizzards hovedkvarter for å forsøke å forhindre laug-kuppet.

Akkurat dette aspektet av historien fungerer. Metaspillingen i spillet er en god idé, og mot slutten av spillet klarer faktisk DeRail games å nøste opp det hele på en tilfredsstillende måte. Problemet er bare at reisen dit er en eneste lang lidelse.

Se trailer fra Shadow of the Game her:

Vanskelig humor

Shadow of the Game sparker i alle retninger og forsøker så godt det kan å være humoristisk, men det lykkes ikke. Spør en filmregissør om hvilken sjanger som er mest utfordrende og de fleste svarer komedie. Komedie handler om timing og presisjon, god humor er gjennomtenkt til fingerspissene. Shadow of the Game buser frem som en bulldozer av en stand-up-komiker, i håp om å treffe et eller annet morsomt poeng.

Og det blir for det meste pinlig og alt for langdryg. Manus holder ikke mål. Vitser hales ut i det uendelige, og når komedien går i stå lener spillet seg tilbake på nok en marihuana-referanse. Det hele blir krampaktig og påtatt og ødeleggende for historien.

Hadde DeRail Games brukt mer tid på manus kunne Shadow of the Game blitt riktig interessant. Her er anledninger til å kommentere onlineavhengighet, hierarki i onlinesystemer, spillutvikling og en rekke andre forhold, men enhver antydning til å berøre noe viktig faller overende som et korthus med nok en fnisende rusreferanse. Det er som om utviklerne ikke har hatt selvtillit nok til å tro på sin egen historie, og i stedet begraver den under plattheter.

Musikken er knall, men grafikken sliter. Spillet mangler en helhetlig visuell idé, grafikken varierer fra flotte pastisjer av 16-bits-rollespill til amatørmessige og grelle figurer eller omgivelser. Kanskje hadde det fungert bedre med en stil på det som foregår i det fiktive onlinespillet og en annen på det som foregår i den virkelige verden? Slik det er nå er det bare en salig smørje.

Kanskje er jeg for gammel? Kanskje har jeg blitt en verdikonservativ tosk? Jeg skulle ønske jeg kunne anbefalt Shadow of the Game. Vi trenger kompromissløse og visjonære hjemmesnekra spill. Problemet med Shadow of the Game er at visjonen til DeRail Games er begravd under plattheter og prepubertal internetthumor som sjelden er morsom.

Shadow of the Game er utviklet og utgitt av DeRail Games. Spillet er lansert til PC, og kan kjøpes og lastes ned her.