Det er vanskelig å bli sure på de gule Lego-ansiktene. Man kan klage over hvordan Lego-spillene har blitt en masseprodusert identitetsløs serie som bare casher inn raske penger på nostalgiske filmminner, men det er ikke bare en lukrativ lisens som har sørget for at spillserien har solgt langt over 50 millioner spill (ved siste opptelling i 2010). Lego-spillene har alltid vært enkel og grei moro.

Nytenkende

Mitt største problem med Lego-spillene til Travellers Tales er at samtlige mer eller mindre har vært de samme spillene med noen små utskiftbare elementer her og der. Identiteten har kommet fra gjenkjennelsesfaktoren fra lisensen de har vært basert på, ikke fra spillsystemene. Når man så slutter å sjarmeres av filmparodien sitter man igjen med noe man føler man har spilt før.

Derfor gir jeg all honnør til Travellers Tales for å forsøke å videreutvikle grunnformelen i Lego City: Undercover.

Lego City: Undercover lener seg ikke på en filmlisens, i stedet er det basert på Lego-serien Lego City, som finnes i de fleste lekebutikker. Bygninger og biler fra leketøysserien har blitt satt sammen til en komplett storby der spilleren kan kjøre hvor han vil og gjøre hva han vil. Stort sett.

Vi er Chase McCain, politimann som egentlig har flyttet fra Lego City. Etter at superskurken Rex Fury rømmer blir Chase hentet tilbake til storbyen for å spore opp forbryteren. Det byr på mange morsomme kapitler der Chase blant annet må infiltrere kriminelle gjenger for å nøste opp alle tråder som leder til skurkesjefen.

Ved å basere spillet mer på Grand Theft Auto enn en konkret film har Travellers Tales tilført spillopplevelsen et lag av frihet jeg ikke har opplevd i Lego-spill før. Byen kan utforskes akkurat som i Grand Theft Auto, man kan hoppe mellom ulike kjøretøy, finne ramper, hemmeligheter og masse annen moro. Faktisk er det langt mer å gjøre i Lego City: Undercover enn i de fleste andre åpen-verden-spill. Byen er full av hemmeligheter som man kan avsløre ved hjelp av ulike kostymer.

Chase McCain får nemlig tilgang til stadig flere kostymer gjennom spillets gang. Hvert kostyme har unike ferdigheter, gruvearbeideren kan for eksempel plante dynamitt og knuse steiner med hakka, innbruddstyven kan åpne safer og skyte med en malingspistol, og så videre.

Etter hvert som man spiller får man et digert arsenal av evner som åpner stadig flere områder i byen. I ekte Lego-stil er det nemlig tusenvis av gjenstander å samle på – studs fungerer som poeng, større Lego-klosser må samles inn og brukes til å bygge en hel haug med bygninger, over hundre biler og ekstra forkledninger må også oppdages og samles inn. Er du en som liker å fullføre spill hundre prosent har du ekstremt mange timer med samling foran deg i Lego City: Undercover.

Se vår videogjennomgang av Lego City: Undercover her:

Nytt og gammelt

Den åpne storbyen er en fryd å utforske, men spillet har også mye til felles med de klassiske Lego-spillene til Travellers Tales. Mange av oppdragene man skal på foregår på lukkede områder med en start og en slutt. Her blir spillet som et kapittel i de vanlige Lego-spillene, man skal samle nok studs til å fylle opp studsmåleren, avduke ulike hemmeligheter som låser opp et politiskilt, finne hemmelige superklosser, og som vanlig er det ofte deler av området man ikke får tilgang til fordi man ikke har riktig utstyr eller kostyme, og man blir derfor nødt til å gjenbesøke området når man har flere kostymer i bagasjen for å runde det helt.

Jeg synes spillet har funnet en fin balansegang mellom disse lukkede kapittelaktige områdene og utforsking av den åpne spillverdenen. De lukkede områdene er mer fokuserte seksjoner av Lego City: Undercover med konkrete utfordringer og målsettinger, mens lekingen i den åpne byen er mer dynamisk og improvisert.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen i Lego City. Spillet virker som det er rushet litt for tidlig ut på markedet. Grafikken er noe upolert og bildeoppdateringsfrekvensen er til tider svært hakkete. Det er også en rekke slurvefeil i spillet, jeg har klart å sette fast både Chase selv og biler han har kjørt flere ganger, noe som gjør at jeg må avslutte oppdrag og starte de på nytt.

Kjørefysikken er også et sørgelig kapittel, det virker som hastighetene på bilene av og til justeres av at spillet skal laste inn de nødvendige ressursene til landskapet man kjører mot, slik at biler noen ganger bremser ned til skilpaddetempo uten grunn. Det føles faktisk mer som man leker med Lego-biler enn kjører ekte biler, og jeg er usikker på om det taler i spillets favør eller ikke. For meg ble i hvert fall kjøresekvensene ganske kjedelige etter hvert, takket være en lite tilfredsstillende kjørefysikk.

Det er en rekke andre punkter som forhindrer meg fra å dele ut en femmer til Lego City: Undercover. Mangelen på en samarbeidsmodus er ubegripelig, i det minste kunne man åpnet for samspill med to spillere i de lukkede områdene av spillet. Ekstremt lange innlastingstider er tidvis generende, og nok en indikasjon om at spillet kunne trengt litt mer optimaliseringstid. Og ja, jeg synes det er dårlig at spillet ikke har verken norsk tekst eller tale. Jeg har spilt flere timer med barna og de skjønner ikke bæra av historien eller humoren i spillet.

Morsomt

Når vi først snakker om humor må jeg få påpeke at Lego City: Undercover kanskje er det morsomste Lego-spillet jeg har spilt. Det er mange mellomsekvenser og lange dialoger mellom hovedpersonene, og både manus og stemmeskuespill har høy standard. Spillet parodierer mange ulike filmer, og parodiene treffer ofte bra. Det er ikke ofte jeg ler høyt av spill, men Lego City: Undercover er oppriktig morsomt.

Det er egentlig en fin beskrivelse av hele spillet. Lego City: Undercover er stort sett morsomt å spille. Det er en relativt problemfri og glad spillopplevelse, som med litt mer polering og en samarbeidsmodus hadde blitt en soleklar femmer og et essensielt Wii U-kjøp.

Se flere bilder fra Lego City: Undercover på neste side!

Lego City: Undercover er utviklet av Travellers Tales og utgis av Nintendo / Warner Bros. Spillet lanseres på Wii U 28. mars. Anmeldelsen er basert på en nedlastbar versjon av spillet vi fikk tilgang til av den nordiske Nintendo-distributøren Bergsala. For å få tilgang måtte vi godta noen retningslinjer om hva vi kunne røpe av historien og spoilers i spillet om vi ønsket å publisere anmeldelsen før spillets lanseringsdato.