Det må være frustrerende å være Sonic. Segas maskot selger i hopetall, uansett hvor dårlig spillene han opptrer i er. Etter flere år med sub-pari Sonic-spill med gjesteopptredener av varulver, eller Sonic som middelalderknekt, ble håpet til gamle Sonic-fans tent i fjor. Sonic Colours var en lystig og sprudlende retur til det som gjorde de gamle Sonic-spillene så morsomme å spille. Det nedlastbare Sonic 4 var likeså et inspirert spill som baserte seg på de originale 2D-mekanikkene. Til tross for det katastrofalt dårlige Sonic Freeriders til Kinect så det ut som Sega var begynt å behandle det blå pinnsvinet med respekt igjen.

Lovende konsept

Og Sonic Generations så lenge lovende ut. Her skulle gamle og nye Sonic møtes i herlig samspill. 90-talls-Sonic skulle få boltre seg på herlige todimensjonale baner basert på klassiske Sonic-nivåer, mens moderne Sonic taklet de samme banene i tre dimensjoner. Klassiske nivåer, klassisk musikk, klassisk design. Problemet er bare at Sonic Team har glemt å ta med seg spilleglede underveis i prosessen.

De beste Sonic-spillene har nemlig et magisk element som gir deg lyst til å prøve nivåene på nytt og på nytt for å forbedre tiden din. Forbedre poengsummen, og gjøre Sonics fartsfulle manøvrering av looper og nedoverbakker enda mer estetisk tilfredsstillende. Dette elementet klarer jeg ikke å finne i Sonic Generations.

Det tåpelige forsøket på å lage en slags historie om en ond skapning som suger opp farger eller noe slikt går rett på trynet. En etter en dukker venner av Sonic opp. Tails, greit nok. Amy, å nei. Pinlig dialog og flaut stemmeskuespill tar oppmerksomheten bort fra det som burde være i fokus: en gedigen hyllest av spillhelten Sonic.

Menyene er heldigvis hakket mer inspirerte, man løper rundt i en hvit verden og bringer farger til nivåene man åpner. I en butikk kan man kjøpe diverse power-ups til Sonic, noe som også føles litt malplassert i spillet, og her og der møter man på venner av Sonic.

Alt som før

Vel inne i de ulike nivåene er det meste som før, avhengig av hvilken Sonic man velger. Hvert nivå er nemlig gjengitt både som todimensjonalt klassisk plattformspill, eller som moderne tredimensjonal fartsfest. Med klassiske Sonic er nivåene gjengitt todimensjonalt, og åpningsbrettet Green Hill Zone får meg til å smile fornøyd. Farten er om mulig enda større enn før, og musikken er nynnbar. Fem minutter senere bytter jeg til moderne Sonic som også skal prøve seg på Green Hill Zone, og da går også underholdningsfaktoren ned et par hakk. Som vanlig løper Sonic med enorm hastighet, kameraet virrer fra å være bak, ved siden av, over eller foran Sonic, og det hele føles som Sonic-spill jeg har prøvd hundre ganger før.

Og den samme følelsen smitter etter hvert over på de todimensjonale nivåene. Det som startet som en festforestilling som skal hylle og forene klassiske og moderne Sonic utvikler seg fort til å bli et rent pliktløp. Det er som om spillet mangler en glød, som om utviklerne er slitne. Fjorårets Sonic-spill, som vendte tilbake til klassiske mekanikker, var inspirerte og spillbare, spesielt sammenlignet med alt rælet Sonic har måttet finne seg i å opptre i de siste ti årene, men den samme gnisten finner jeg ikke i Sonic Generations.

For gamle Sonic-fans er det grei underholdning å finne i flere av 2D-nivåene. Musikken spiller på nostalgiske strenger, grafikken er god, og menyene er også en morsom hyllest til Sonic. Men det er også alt. Under overflaten finner vi nok et Sonic-spill på autopilot.

Se flere bilder fra Sonic Generations på neste side!

Sonic Generations er utviklet av Team Sonic og utgis av Sega. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3, PC og Nintendo 3DS.