Olympiatopp eller OL-floke?

Nok en gang har vi deltatt på idrettsdag med Mario og Sonic

På samme måte som at natt følger dag, og at sommeren byr på minst én grillfest, kan du også være sikker på at det ikke vil arrangeres en eneste olympisk lek uten at et Mario & Sonic-spill vil bli lansert for å markere begivenheten. Så fremt du ikke har bodd under en stein som ikke er 30 meter høy og formet som Jesus, har du nok fått med deg at det i år arrangeres OL i den vakre karnevalsbyen Rio de Janeiro, og vi har selvsagt frisket opp idrettskunnskapene med våre to favorittspillikon.

Heldigvis er brazilliansk kultur, med unntak av korrupte politikere og fattige favelaer, en perfekt match til en sportspinoff med to fargerike karer som Sonic, Mario og kompani. Samba og karnevalsmusikk gir spillet en herlig braziliansk feeling. Har du sett bilder eller videoklipp fra karnevalet i Rio vet du sånn circa stemningen de går for. Takket være god artistisk retningssans ender spillet dermed opp med å se fargerikt, flott og spektakulært ut, til tross for at det ikke er et vidunder med tanke på kjedelige ting som polygontall, oppløsning eller partikkeleffekter.

Idrettsgrenene vi denne gang får prøve oss på inkluderer selvsagte klassikere som tonknapps hundremeter og vinkelmålerspydkast, selvfølgelig. Likevel overrasker spillet med spreke og relativt unike minispill som et minimalistisk fotballspill, et konkurranseinstiktvekkende rugbyspill og et uventet godt rytmespill i det som sært nok har blitt min favoritt: rytmisk sportsgymnastikk. Ingen av grenene er så veldig morsomme uten venner i sofaen i lag med deg. Det føles litt som å spille monopol mot seg selv, særlig ettersom at enspillermodusen er noe for enkel. Knivinga blir derimot fort intens, men letthjertet når du får familie eller noen gode venner med deg i sofakroken. Spørsmålet er hvor mye av gleden ved spillet som er spillets egen fortjeneste, og hvor mye som skal tilskrives at du spiller det med folk du liker.

Selv om det tidvis er litt lite forklaring på spesifikke regler i enkelte grener, er de aller fleste grenene lette å lære, og litt for lite forklaring er nok å foretrekke mot tvangstutorial i pinlig detalj. Særlig de tidligere nevnte lagsportene er også morsomme i mer enn et par-tre runder, noe som er bra dersom du ønsker å få til en flerspillerkveld i sofaen med en god venn eller en hvilken som helst slags bekjent. Litt repetitivt er mange av sportene likevel, og det hjelper ikke nevneverdig at innlastingstida er litt for lang, og at den dukker opp selv når du trykker restart fra resultatsskjermen.

Dersom du spiller turneringsmodusen, som er spillets enspilleraktivitet, blir du sendt tilbake til basestasjonenen i Copacabana mellom hver runde, og du må dermed laste inn både stranda og deretter minispillet på nytt mellom hvert intervall i mesterskapene du deltar i. Den eneste trøsten er at du får se på den Rio-OLs koslige apemaskot, men det er sannelig et tryne man fort blir lei av.

Også lydsporet føles noe repetitivt etter en stund, selv om jeg må innrømme at det også føles energisk og sprekt i utførelsen. Ofte er musikken dynamisk, og forandrer seg i takt med det som skjer i spillet. Det beste eksempelet er hvordan supportere synger med fra sidelinja når det blir dødballsituasjoner i fotball, noe som gir mer frysninger enn jeg hadde forventet å få fra en OL-minispillsamling. Bakgrunnsmusikkens eneste problem er egentlig det at den ofte mangler en strofe eller to før den går i loop for å forhindre at den føles repetitiv, men der det fungerer er det med stor suksess.

Kanskje er det for få grener i spillet, men jeg tror nok at man tjener på å heller ha færre mer polerte grener, enn å ha en overflod av upussede nisjéidretter. Det samme kan sies om antallet karakterer. Spillet byr på et bredt spekter av kjente fjes, og noen mer ukjente (er det noen som vet hvem pokker Vector fra Sonic-spillene egentlig er?). Hver gren har også en gjestekarakter, blant annet Rosalina i rytmisk sportsgymnastikk og Sticks the Badger i bueskyting, noe som er med på å skape litt mer innhold i et spill som kanskje har litt for lite.

Mario and Sonic at The Rio 2016 Olympic Games er ikke et essensielt spill, men det har den lengste tittelen under sola, og er en mer eller mindre fornøyelig opplevelse. Ønsker du et spill for å føle på OL-stemninga har du definitivt ikke noe bedre valg, og spillet fortjener både OL-merket og de to titulære karakterene som pryder coveret. Likevel er det ikke til å legge skjul på at enkelte element ved spillet frustrerer, men som et initiativ for å invitere folk hjem i stua di, er det vanskelig å ikke gi det en litt-over-lunkvarm anbefaling.