Kongen Av Hele Kosmos har rotet det til igjen, og det er opp til deg å redde verden – én klump om gangen.

Vi har alle klønet det ordentlig til en gang vi skulle vise oss frem og overvurderte egne evner. Flaut er det, men som regel resulterte dette ikke i større skader enn at noen venner lo av oss eller at vi dummet oss uten foran gutten/jenta vi likte.

Når Kongen Av Hele Kosmos finner Den store kosmos-bokrullen under en ryddesjau og begynner å trikse med den for å imponere dronningen og prinsen, blir resultatet katastrofalt mye verre. I sin iver etter å vise sin majestetiske fabelaktighet kaster han den opp i lufta, mister kontrollen og ødelegger alt som er på himmelen – måne, stjerner og jammen meg jorda også. Heldigvis har tidsmaskinen S.S. Prince også dukket opp under ryddingen, og dermed blir det opp til prinsen å reise tilbake i tid for å berge jorda – ved å rulle sammen store klumper, på japansk kalt katamari.

Omtrent sånn begynner Once Upon a Katamari, det nyeste spillet i serien som begynte med kultklassikeren Katamari Damacy («klumpens sjel») på PlayStation 2 i 2004. Sammen med lanseringen av iOS-spillet Katamari Damacy Rolling Live i april markerer dette et comeback for serien som har ligget i dvale siden Touch My Katamari i 2011, noe som åpner for muligheten for å friske opp formelen og gi den noen nødvendige kvalitetsforbedringer. Hvorvidt RENGAME og Bandai Namco Entertainment har valgt å gripe sjansen er en annen sak …

Den grunnleggende spillmekanikken i Katamari-serien har alltid vært den samme. Du styrer prinsen som skal rulle en stor klump (katamari) og gjøre den større. Klumpen kan bare ta til seg ting som er mindre enn sin egen diameter, men etter hvert som klumpen blir større blir mulighetene bare flere. Dermed begynner du i det små med tegnestifter, mus og drops, men etter hvert kan du plukke opp bikkjer, katter, barn, voksne, kyr, ninjaer, dinosaurer, yetier, sumobrytere, pirater, kaijuer og biler og båter som tuter og bråker … kort sagt, alt. Det hele pakkes inn i merkelig kubisk grafikk (som bør appellere til alle Minecraft-fans der ute) og absurd musikk som samtidig er overraskende fengende, og brått har du japansk surrealisme i konsentrert spillform!

Dette grunnleggende prinsippet ligger fortsatt til grunn for Once Upon a Katamari, og i likhet med de oppussede utgavene av de to første spillene fra 2018 og 2023 kan du velge mellom tradisjonell styring med begge styrespakene eller et forenklet kontrollsystem hvor du styrer klumpen med venstre stikke og kamera/rotasjon med høyre. Det tar ikke lang tid å sette seg inn i dette, og kjernefansen vil nok si seg fornøyde med at den tradisjonelle styreformen fortsatt er ivaretatt, men selv opplever jeg det som en bortkastet mulighet at ikke styremekanikkene har fått en mer brukervennlig oppdatering. Katamari-formelen er ustyrtelig festlig, men det kan også være ustyrlig iblant, hvor styringen jobber litt for ofte imot deg til at gleden blir fullkommen. Det er synd at vi i 2025 fortsatt er prisgitt styremekanikker fra PlayStation 2-tiden.

Selv om det grunnleggende spilldesignet fortsatt er Katamari tvers igjennom, kommer det nyeste spillet med noen nyheter. Den fremste er at vi denne gangen skal reise mellom ulike tidsepoker for å løse ulike floker (der løsningen alltid er, selvfølgelig, en katamari). Dermed besøker vi alt fra juratiden og antikkens Egypt og Hellas til den japanske Edo-perioden og det ville vesten. Noen ganger skal vi bare rulle sammen en så stor klump som mulig, men ofte får vi noen kreative krumspring. I Edo-perioden skal du for eksempel hjelpe den legendariske Robin Hood-lignende figuren Nezumi Kozo (Musegutten) å samle penger som kan distribueres til folket, før du deretter må hjelpe den lokale sønnen av en krigsherre å spise nok mat til at han blir stor nok til å passe inn i sin nye krigsrustning. Deretter hopper du til det antikke Hellas for å rulle sammen åtte filosofer (Arkimedes befinner seg selvfølgelig i badebassenget), før du tar turen innom juratiden for å samle flest mulig dinosaurer – men ikke alle, for du skal tross alt ikke utrydde dem.

Selv om variasjonene til syvende og sist fortsatt munner ut i at du skal rulle en katamari, krydrer de samtidig opplevelsen nok til at det blir festlige avbrekk fra standardformelen. Mellom oppdragene blir vi også servert små filmsnutter med kongen og dronningen på sine ulike eventyr. Det hele er pakket inn i teit og enkel humor, ja visst, men det er samtidig vanskelig å ikke humre litt av det hele.

En annen nyhet er at prinsen kan plukke opp gjenstander for å hjelpe til med arbeidet. Radaren viser hvor nøkkelgjenstander befinner seg, stoppeklokken stopper all aktivitet på brettet og gir deg litt ekstra tid, rakettmotoren gir deg ekstra fart og magneten tiltrekker seg alt i nærheten som kan absorberes på nåværende tidspunkt. Særlig sistnevnte kommer veldig til nytte all den tid styringen ikke er forbedret, spesielt når tiden begynner å bli knapp.

Hvert brett byr også på samleobjekter i form av ett av prinsens søskenbarn gjemt på et lurt sted, en presang med et nytt kostyme og tre kongekroner som styrer videre progresjon i spillet. Det er sjelden vanskelig å samle nok av det som trengs, og det rike innholdet i de ulike banene betyr også en ganske høy grad av gjenspillbarhet. Dersom dette ikke er nok, står flerspillermodusen KatamariBall klar for å gi deg litt å stri med over internett.

De fleste som har vært innom Katamari-serien før, vil si seg enige i at den audiovisuelle presentasjonen er essensiell for opplevelsen. Stilmessig har det ikke skjedd stort siden Keita Takahashi skapte det første spillet i 2004, og det hele består fortsatt av en japansk surrealisme preget av rektangulære former og en bred fargepalett. På Switch presenteres dette kun i 30 bilder per sekund med en tegneavstand som dessverre er kraftig redusert på et par av brettene, men de øvrige plattformene kan heldigvis skimte med 60 bilder per sekund, noe som egentlig er essensielt for å unngå å bli sjøsyk i lengden. Når det gjelder musikken er dette en preferansesak som er vanskelig å si noe definitivt om. At den lever i skyggen av det legendariske lydsporet i det første spillet er det liten tvil om, men det er overraskende mange godbiter her som har potensial i seg til å bli sittende fast i hjernebarken en god stund etter at du har skrudd av konsollen eller PC-en. Presentasjonen føles Katamari tvers gjennom, og det er tross alt det viktigste.

Når Bandai Namco Entertainment først leverer et nytt Katamari-spill til de store plattformene, skulle jeg på den ene siden ønske at de turte å eksperimentere litt mer med formelen. Det er ikke de store vesensforskjellene som skiller Once Upon a Katamari fra Katamari Damacy, og at utviklerne ikke har eksperimentert mer eller benyttet muligheten til å forbedre kontrollsystemet ytterligere er oppriktig synd. Samtidig, i kjernen av denne klumpen av en spillopplevelse finnes fortsatt en gyllen sjel av absurd japansk humor få andre spillserier kan matche. Innpakningen passer fortsatt til seriens tåpelige surrealisme, og legger vi til det store utvalget av tidsepoker, de ekstra hjelpemidlene og de varierte oppdragene byr Once Upon a Katamari på oppriktig spillglede. Bare ikke forvent de altfor store nyhetene.